Blodsport

De fleste som trasker rundt i Bogstadveien er her for å shoppe. Gata er hovedsakelig fylt opp av tenåringsjenter på jakt etter hva nå enn den nyeste trenden er. Ut ifra øyetesten kan det virke som om det er magetopp og slengbukser som er greia nå. Uavhengig av hva som er «inn» for øyeblikket, så finner de det sikkert her.

Inneklemt mellom alle disse glorete utstillingsvinduene står det en platt, brun dør. De fleste rusler forbi uten å ofre den en tanke. Og hvorfor skulle de? Det er jo bare inngangsdøra til noen kontorer i etasjene over. Nei, de som vet, de vet. Går du inn døra, følger gangen til du kommer til trappa i enden og går ned i kjelleren, så står du plutselig i inngangspartiet til Norges mest anerkjente MMA-gym - Frontline Academy.

Husk å ta av deg skoene før du går inn.

Slagsymfoni

Klokka er bare passert ti på morgenen, men her er det fullt hus og stormende jubel. Lufta er tett. Det lukter femten manns svette, og et lite hint av tigerbalsam. Lyden av boksehansker som kolliderer fyller hele kjellerarealet, som en kanonballkamp med tretti baller i spill.

– Shadid, slutt å kødd! Slå han på nesa, Stian!

– Der, ja!

Det er stemmen til Mohsen Bahari, hovedtreneren for MMA på Frontline Academy. Hoppende på krykker sirkler han utøverne sine, mens han roper ut instruksjoner til dem.

– Stian, du må ha bedre guard! Du slurver for mye!

Det er tough love, som de kaller det. Men det må vel nesten bli sånn når man regelmessig står og denger på hverandre. Noen vil kalle det brutalt, primitivt, kanskje til og med barbarisk - men her nede er det bare en sport.

Men det er likevel en uvanlig sport, i hvert fall i Norge. For som det var med boksing før, så er ikke profesjonelle MMA-kamper lov her til lands. Og mens norske boksere i det minste kunne få amatørerfaring her hjemme, så må MMA-utøverne fortsatt utenlands. Noe som byr på utfordringer for enkelte som ønsker å satse på en karriere innenfor kampsporten.

Ole-Jørgen Mandt Johnsen er en av flere proffe utøvere hos Frontline Academy. Ved første øyekast er kanskje ikke profesjonell MMA-fighter det første som kommer til tankene. Han ser ut som en ganske alminnelig nordmann. Ikke så fryktinngytende som sikkert mange ser for seg når de tenker på folk som slåss for penger.

Ikke at det egentlig er noen penger å hente ut av det, i hvert fall for noen med bare fire kamper bak seg på relativt små arrangement. Og siden utøverne må utenlands for å konkurrere, så må de også ta på seg reisekostnadene.

– Det koster mye å bare få erfaring. I Norge må vi reise ut av landet for å konkurrere, betale alt selv. Jeg vet om mange som har slutta på grunn av det, sier Johnsen.

Han ser kanskje ikke så skummel ut, men mannen med kallenavnet «Betong» har noe alle fightere trenger - vilje.

Round 2. Fight!

Klokka piper, økten er ferdig. Men Johnsen er gira på en runde sparring til. Det diskuteres litt i rommet om hvem som skal gå mot han. Til slutt peker treneren Bahari ut en av gutta i salen.

– Næh, han har jo sikkert ti kilo på meg, sier Ole-Jørgen.

Ja, minst. Noen centimeter også.

– Nei da, det er maks fem kilos forskjell, svarer Bahari.

Det brer seg en liten latter blant resten av utøverne, som har satt seg til rette langs veggen. De vet alle at det er tull. Men bortsett fra litt småironisk klaging fra Johnsens side så settes kampen fort i gang.

Fem minutter. Klokka piper.

Motstanderen har omtrent alle tenkelige fysiske overtak. Han er større, sterkere og lengre enn Ole-Jørgen. Likevel er det han som er på bakfoten. Tempoet er høyt. Tidligere på morgenen var det lett å se at det bare var trening - dette ser mer ut som en ordentlig kamp.

Ole-Jørgen presser på. Han er definitivt den mest aggressive av de to. Han bruker for det meste hendene til å snakke for seg, og jakter etter hodet til motstanderen sin. Dansepartneren derimot prøver å holde ham på avstand ved å bruke de lange beina sine. Slagene har gått fra å høres ut som en kanonballkamp til balltre som hamrer løs på en gymmadrass.

– Kom igjen! Du må ta igjen, roper Bahari fra sidelinja.

Motstanderen begynner å bli sliten. Ulempen med å være større er at det koster mye mer energi å holde høyt tempo, noe Johnsen ser ut til å ville ta nytte av. Partneren titter opp på klokka for å se hvor lenge de har igjen, men blir raskt satt på plass av Bahari.

– Slutt å se på klokka, gutt!

De fortsetter et par minutter til, runden nærmer seg slutten. Så skjer det.

Instinktet tar overhånd

Et venstrebein finner veien rett til levra til Ole-Jørgen. Han går ned for telling – så fort kan en miste overtaket i en kamp. Ett spark endret alt i løpet av et øyeblikk. Men så var det dette med vilje. Etter noen pust i bakken og et par banneord, er Johnsen tilbake på beina. Bare litt mer sinna denne gangen.

Det resterende minuttet går Ole-Jørgen all in. Han får inn noen gode støt før klokka setter punktum – og et par støt etter. Han snur seg rundt og gir seg selv et par ekstra slag i ansiktet, tydelig veldig opphissa av kampen. Nå ser han virkelig ut som en fighter.

Etter å ha kjølt seg ned i et par sekunder, snur han seg mot partneren sin og unnskylder seg for å ha gitt ut et par kavringer på overtid.

– Sorry! Instinktet tar litt overhånd. Det er bare sånn jeg er.

Alt er tilgitt. Det utveksles noen ord mellom partene før de setter seg ned med resten av gjengen.

– Hvor mye la du i de slagene, spør sparringspartneren.

– Jeg var vel oppe i en 80 til 90 prosent, svarer Ole-Jørgen.

Frihet til å få juling

Det er unektelig lite sunt for noen å skulle ta gjentatte slag til hodet. Noen bruker dette som et argument for at MMA skal forbli ulovlig. Det diskuteres om sporten er mer eller mindre skadelig enn for eksempel boksing, og da legges det særlig vekt på at man i MMA kan slå en motstander som ligger nede.

Sannheten er at det ikke finnes gode nok studier ennå, siden MMA er en relativt ung sport. Det mange betegner som starten på MMA-eventyret er det første Ultimate Fighting Championship (UFC) stevnet i 1993, selv om tidligere versjoner av sporten allerede eksisterte i Brasil og Japan.

Ole-Jørgen er uansett lite imponert over skeptikernes argumenter mot sporten, og legger vekt på at utøverne vet akkurat hva de går til.

– Hvorfor skal ikke alle ha et valg til å gjøre hva dem vil? Jeg tror det dør flere i ridning enn det gjør i MMA i løpet av et år, sier han.

Selv om det er vilt forskjellige sporter, så kan han teknisk sett ha rett.

Ikke alle er like bekymret for lovligheten av sporten. Kenneth Bergh, et berg av en mann, er tatovert fra topp til tå. Veier inn 93 kilo før kampdag, som garanterer at han veier inn litt tyngre alle andre dager av året. Han mener at det eneste negative med at det ikke er lovlig i Norge, er at de ikke får konkurrere på hjemmebane. Noe han betegner som en luksus.

– Det her er internasjonal idrett. På det høyeste nivået, så konkurrerer du overalt i hele verden, uansett hvor du kommer fra selv. Så det å lære seg å reise som amatør, det er egentlig bare veldig fint.

Han trekker fram at som alle andre idrettsutøvere så har de fortsatt muligheter for legitime sponsorer, men sjansen for at du ser pappfigurene av Warholm på Coop bytta ut med Kenneth er nok enda mikroskopisk. Kanskje hvis MMA blir lovlig i dette en gang så krigerske land, noe Kenneth tror bare er et spørsmål om tid.

– Hvis du spør politikerne om det, så tror jeg ikke at det er mange som vil ha noen store problemer med at det skulle blitt lovlig, men det er en prosess der som noen må ta tak i, mener Kenneth.

Kanskje når han legger opp, starter han lobbyvirksomhet for lovliggjøringen av MMA.

Tango for K.O.

Eduardo Rios, profflagets hovedtrener i brasiliansk jiu jitsu, har noen andre kreative løsninger for å få oppmerksomheten rettet mot sporten. 

– Planen min er å få en av gutta til å være med på «Skal vi danse».

Han vil at foreldrene dine skal se en av fighterne klumse seg gjennom dansetrinn i beste sendetid. Spille på alle fordommene noen skulle ha om folk som slåss i bur.

– Putt Kenneth inn der. Den høfligste typen, full av tatoveringer, som et beist! Ikke sant? Ubeseiret MMA-fighter. Se for deg han på dansegulvet! Og når han åpner munnen så vil folk se hvilket fint menneske han er. Så kan folk se han i buret vise sine evner, sier Rios.

Han har et poeng med kontrasten mellom det ytre kontra og det indre hos Kenneth. For en kar som ser ut som enhvers verste mareritt å møte i en mørk bakgate, så prater han mer som en politiker - minus all tåkelegginga. Selv om han ikke opplever noen fordommer, så er det klin umulig at noen ikke tenker ett og annet når de ser han.

Ansiktstatoveringer har ikke blitt normalisert helt ennå. Som UFC-fighter Mike Perry en gang sa: «Ikke tatover ansiktet ditt med mindre du har slått igjennom». Litt forutinntatthet er vi alle skyldig i.

– Jeg har jo også mange fordommer, mot fotballspillere for eksempel. Fordi jeg kan ikke nok om fotball. Jeg vet ikke hvordan alt fra garderobekulturen til hvordan de trener styrke og kondisjon funker, jeg kan ikke noe om det. Så jeg har sikkert mange fordommer eller forestillinger selv, sier Kenneth.

Uansett hvor stueren sporten vil komme til å oppfattes og hvordan lovgivningen rundt MMA blir i framtiden, så hadde det vært en smule hysterisk om det skulle henge på Kenneth Berghs danseferdigheter.