Eilin Melkersen fikser klar en bukett i den fargerike butikken. Foto: Marie Askeland Lauvdal

Blomster, bryllup og begravelse

Blomsterdekoratøren Eilin Katarina Melkersen er kjent for sine evner til å lage kunst av blomster, men bak fasaden finnes det mye mer.

Et steinkast fra de store gule skiltene med OsloMet skrevet på, finnes bygningen blomsterbutikken Frøken Flood hører til i. Bygningen har en mye mykere farge enn skiltene, så lysgul og oransje at den kan likne en soloppgang på en vakker sommermorgen. Utenfor butikken er det dekket til lik en kafé i Oslo, men menneskene i kafeen er erstattet med oransje potter og grønne planter i ulike størrelser.

Forbi kafeen og gjennom døren er det som å tråkke gjennom klesskapet i Narnia. Inni klesskapet skinner det av farger fra alle kanter, men lille Lucy er det ingen tegn til. Midt i samlingen av blomster faller blikket på Eilin Katarina Melkersen.

– Nå lager jeg en blomsterbukett til et bryllup. I morgen, kan du tenke deg!

Eilin plasserer en hvit blomst delikat inni den store buketten hun griper rundt. Buketten er like hvit som kjolen den skal gå sammen med opp kirkegulvet dagen etter.


Eilin Melkersen må plassere blomstene riktig slik at de passer sammen. Foto: Marie Askeland Lauvdal

31 år gammel står Eilin klar bak den lille disken med en hvit og svartprikkete bluse og en svart og hvitprikkete selebukse over. Håret hennes trekkes langt ned mot gulvet lik Rapunsel sitt lange hår, og på nesetippen hviler det et par moderne briller.

– Er den ferdig nå? Hmm … Én til, mumler hun til seg selv, mens hun farter rundt disken for å hente en like hvit blomst. Den fyller opp det siste tomrommet til den ferdige buketten som nå er klar for levering.

Brudebuketten er ikke i Eilin Melkersen sin nærmeste fremtid.

–  Det er et jævlig godt spørsmål!

Svaret kommer trillende hurtig ut av henne når man kommer inn på spørsmålet om hennes sivilstatus.

– Sitér henne på det, kommer det like raskt fra kollegaen like etter.


På bakrommet har de et kjøleskap hvor brudebuketten holder seg fin til dagen etter. Foto: Marie Askeland Lauvdal

Inn den åpne døren siver en varm luft som beveger seg rundt i rommet og legger seg som et teppe rundt menneskene i den fargesprudlende butikken. Sammen med luften trår det inn en dame med kort grått hår og briller.

–  Kan jeg hjelpe deg? lurer Melkersen på med leppene formet i et høflig smil rundt munnen.

–  Ja, det kan du godt. Denne var jo veldig fin. Kan du lage noe sånt til meg? lurer damen på, mens de lett rynkede hendene peker på den store buketten som står på disken foran Eilin.

Det kan Eilin. Hun hører med damen hva slags farger hun foretrekker, hvem det er til, hvordan hun vil ha den. Før hun plukker ut en og en blomstersort fra vasene, som hun blander sammen til en blå himmeldrøm av farger.


Noen av blomstene står en blomsterstort alene, og noen står sammen. Foto: Marie Askeland Lauvdal

Der ingen skulle tru at nokon kunne bu

Eilin Katarina Melkersen vokste opp på en liten øy på Helgenes i Vesterålen. Foreldrene eide en gård hvor familien på seks bodde. Kun 50 meter unna bodde både besteforeldrene, oldeforeldrene og grandonkelen, den blomsterglade tanten og fetteren. Det var 14 fastboende på øya, men i dag er tallet enda lavere. Plassen ble for ikke lenge siden skildret i den kjente NRK-serien «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu», hvor man fulgte besteforeldrene til Eilin.

– Du kunne liksom ikke bare gå til noen, forklarer Eilin, som hver dag måtte ta båt og buss til skolen.

Som barn klarte de allikevel å underholde seg selv. Hun kan blant annet minnes at hun som niåring gikk ut og plukket blomster for å presse dem til kort, eller at hun sammen med tanten dyrket stemorsblomster som de solgte noen lørdager.

Familiene pleide ofte å bevege seg frem og tilbake mellom husene. Om noen fra storfamilien møtte andre fra storfamilien i et annet hus, kunne de ofte spør om middagsplaner og da ble de bare med til hverandre for å spise.

– Bestemor pleide å lage mat til oss, smiler Eilin ved tanken på bestemoren.


Sammen bodde familien Melkersen med kort avstand fra hverandre. Foto: Marie Askeland Lauvdal

Da hun ble tolv år, kunne Eilin begynne å ta småbåt over fjorden, slik at hun kunne være med andre enn storfamilien. Fritidsaktiviteter ble det også. Først var det barnekor i koret Sangspell.

– Ikke tangspell … Det er en bare en liten kystspøk, ler Eilin.

Hun gikk også på håndball, fotball, judo og spilte trommer.

– Jeg sang jo òg!

Fingeren peker opp i været og ryggen rettes, mens hun høyt mimrer tilbake til da et ektepar underviste dem på kulturskolen.

–  Sangstemmen er nok borte, men sanggleden er fremdeles der.

Bærekraftig kunst

Ved siden av jobben i den vesle blomsterbutikken deltar Eilin også i konkurranser. I disse konkurransene prøver hun å lage alt av nedbrytbare materialer.

Bak den vesle disken tar hun ivrig frem et ark og skribler ned en tegning for å forklare hvordan hun får dette til. Med nøye forklaring og ivrige håndbevegelser forteller hun hvordan hun i NM 2018 lagde en bukett på en og en halv meter av syringreiner og blomster.


På få sekunder har Eilin skisset ned blomsterbuketten hun laget til NM. Foto: Marie Askeland Lauvdal

Det hun gjorde var å bruke to syringrener hvor hun borret et hull gjennom den ene og stakk en kvist fra den andre gjennom. Opp langs greinene fylte hun på med blomster, og for å feste disse, skrellet hun bark av rogn, lot dem ligge i vann for å bli elastiske. Til slutt bandt hun sammen blomstene med dem.

Veterinær, dyr og ti kg kjøttdeig

I oppveksten på den vesle øya var det mange dyr som trippet rundt på gården. Til sammen hadde Eilins familie trolig sytti geiter og tretti sauer, i tillegg til å ha hunder, katter, undulater, kaniner, hamstre, ørkenrotter, gullfisker, høner og iblant skadde fugleunger som trengte omsorg.

Det har derfor vært andre aktuelle yrker for den blomster- og dyreglade Eilin. Både i oppveksten og i dag er hun beryktet for den gode maten hun kan stelle i stand. I en alder av åtte-ni år pleide hun blant annet å lage eplekake, noe hun likte å lage, men ikke likte å spise. I dag kan man også se dype spor av matgleden, og flere bekjente forteller om hvordan hun ofte tar med mat til kollegaer på jobb, eller lager mat hjemme hos andre.

Hun testet restaurant- og matfag da hun i niendeklasse skulle prøve ut linjer på videregående skole. Da skulle de lage taco, og Eilin var med på å steke ti kg kjøttdeig til måltidet.

–  Ikke stek ti kg kjøttdeig. Det der går bare ikke, mener damen, som nå har vært vegetarianer siden hun var 15 år.

På videregående ble det heller medier og kommunikasjon på Hadsel videregående skole. Her fikk hun ganske gode karakterer, så Eilin begynte å tenke på om det var noe annet hun skulle ha gjort med karakterene. Tanken på å bli veterinær blomstret i tankene, men da hun oppdaget at det ville si at man måtte avlive dyr, visnet ideen. 

Kjærligheten for dyr kom allikevel til nytte da hun, på sin ti måneders rundtur i Vest-Europa, var i Spania.  På en appelsingård passet Eilin fire katter, to hunder og en hest. Hjemme på den vesle øya hadde familien en border collie som gjeterhund, noe som gjorde det lettere for henne da hun måtte ta vare på en åtte uker gammel hund av samme rase i Spania. Hun overnattet på en madrass på et betonggulv, gjerne med valpen tvinnende rundt halsen.

Planter, planter og flere planter

Klokken tikker mot 11 på formiddagen dagen etter. Snart er blomstene klare for å trå seg skritt for skritt sammen med brudekjolen frem til alteret. Eilin Katarina Melkersen sitter i hybelen sin, og nyter fridagen fra den fargesprakende blomsterbutikken. Butikken som kun ligger noen få meter fra den vesle hybelen.

–  Jeg synes det var litt flaut først, utrykker Eilin om å bo så nærme jobben sin.


Eilin har god oversikt over plantene og hvor hun fikk de fra. Foto: Marie Askeland Lauvdal

Inne på hybelen svinges trappen opp til høyre, og kanten av den er full av sko. På toppen fyker det en frisk duft blandet av duftlys og røkelse rundt i rommet og setter seg i nesen. Det første øyeeplet treffer i rommet er alle plantene. Det er planter over alt. I vinduene, på bordet, på kjøleskapet, på kjøkkenbordet, på kjøkkenbenken. Totalt har Eilin 43 planter som vokser og gror i hybelen sin.

Eilin setter i gang med å vise de ulike plantene. Engasjementet ståler ut av henne, mens hun peker ut hvor og når hun fikk dem. Den ene planten, forteller hun, er fra oldemoren. Hun forsvinner raskt inn fortellingen om hvordan den havnet hos henne.

Brått går hun inn på rommet sitt for å hente en av plantene hun har lagret der. Med begge hendene rundt den store planten kommer hun tuslende ut, og med blikket festet på toppen av planten, forteller hun om hvordan den ble med til Norge. Hun var assistent i VM i Kroatia, og siden hun ikke kunne ta med seg jord til Norge, så måtte hun dra vekk jorden og holde den i live til den var i Norge..


Planten hun tok med fra VM, holder seg godt i den vesle hybelen. Foto: Marie Askeland Lauvdal

Kreativiteten blomstrer

Ut av et par høyttalere driver det ut en rolig musikk som legger seg i rommet. Duften av det friske er erstattet av en magisk blanding av sjokolade og te som svirrer sammen til en lukt fylt med hytte og kos.  

Eilin blir av bekjente beskrevet som miljøbevisst, kreativ, dyktig, løsningsorientert og glad i mummitrollene.  


Flere steder er det tegn på gleden av mummitrollene. Foto: Marie Askeland Lauvdal

– Alt av møbler jeg har, er kjøpt brukt

Hånden griper rundt et syltetøyglass fylt med friskt og rent vann. Eilin eier ikke andre glass en disse syltetøyglassene. I tillegg kjøper hun alt av klær brukt, og lager mye nytt av brukte ting. Halskjede hun har tredd rundt halsen er laget av gammel gummi fra sykkelhjul. Tuslende ut at kjøkkenet kommer hun tilbake med et annet halskjede laget av elektriske ledninger som skulle kastes fra en gammel el-butikk.

Gestikulerende forteller hun om hvordan hun vil fortsette med slike prosjekter, og bekjente forteller om hvordan ideene ofte koker i hodet til Eilin. Når slike ideer kommer strømmende, forteller bekjente også at Eilin med en gang må skisse eller notere ideen ned på mobilen slik at hun ikke glemmer det.

På fridager pleier Eilin ofte å utrykke til familien at hun må gjøre noe. Jeg kan jo ikke bare sitte, jeg må gjøre noe, pleier hun å fortelle tanten sin.


Med syltetøyglass trenger man ikke glass. Foto: Marie Askeland Lauvdal

Begravelse er favoritten

Det Eilin liker best å lage, er buketter til begravelser.

–  Det er fint, for man kan hjelpe med å gjøre noe ondt til noe litt fint. Man kan gi de et fint siste farvel.

Hun vil ha vekk tradisjonen med å ha røde og hvite blomster i begravelsene.

– Helt hvitt? Det er jo de aller færreste som har en personlighet som passer hvitt. Folk er mye mer fargerike enn som så.

Eilin mistet selv onkelen sin tidligere i år, og sammen med tanten kunne de lage en blomsterbukett som viste andre hvem han hadde vært. Til buketten brukte de en hageplante som hadde stått i hagen til den blomsterglade tante. Blomstene som ble brukt var blå for å illustrere gleden han hadde hatt av havet.

Et sted å sove

Jenta som var vant til å flytte seg rundt i de ulike husene på øya, flyttet også rundt på videregående. Først bodde hun i en kjellerleilighet, så en annen, så bodde hun med sin daværende kjæreste, og så flyttet hun i en hybel. På hybelen var hun nabo til to nære venninner, og disse flyttet frem og tilbake hos hverandre. Fordelt på tre sto Eilin for middagen hos seg, mens de to andre sto for underholdning og soving.


Selv på kjøkkenbordet ser man tegn til plantegleden. Foto: Marie Askeland Lauvdal

På en tur med en tysk venninne haiket de gjennom hele Kroatia og Øst-Europa og sov hos kjente og ukjente. Med ulike bosteder har hun hatt mange forskjellige opplevelser. Leende forteller hun om den gangen de fikk sove hos et ektepar som leide ut takleilighet, og jentene betalte dem for overnatting med melkerull. Eller da de var i Bosnia og måtte bruke pappbokser som bord.

– Om du har et fint minne, så kan det være lurt å holde det fint, avslutter Eilin som vil oppleve og se nye steder i verden.