Fra konkurrenter til heiagjeng

Du finner dem som oftest i flokker, på tross av at det kan virke som en ensom sport. For de er konkurrenter på tabellene, men et lag på trening. Å finne fellesskap blant konkurrentene er kritisk for å klare seg i denne sporten. 

En av de som satser er Mari Ruud. Tre ganger i uken våkner hun litt tidligere enn vanlig for å rekke morgentrening før forelesning. Hun kan derimot ikke slite seg helt ut for hun har også treningen på ettermiddagen. 

Klokken ni, en sen septembermorgen, er det kjølig. En hvit tåke følger pusten, og det svir i halsen av den kalde luften. 

Morgensøkt

Boblejakkevær for de dødelige. Perfekt vær for løperne. For luften er frisk med et hint av fukt etter en natt med regn. Ren oksygen.

Der andre går tvangstur med hunden rundt Voldsløkka tidlig en fredags morgen, er Mari allerede i gang med intervallene. Rundt grusbanen løper hun sammen med sine to treningskamerater.

De tre er lett å se, Ruud sine oransje sko kan ses fra andre siden av banen. Bak henne følger treningskameratenes hvite og gule sko. Ryggen er strak, armene brukes aktivt til å holde kroppen i balanse mens bena drar dem fremover. Hodet er hevet, og de puster kontrollert. Alt skal gjøres riktig.

Rundt Voldsløkka er det flere turgåere og joggere som i motsetning til Ruud, er alene. 

For hadde det ikke vært for det sosiale miljøet hun har fått fra friidretten hadde det vært vanskeligere, kanskje umulig for henne å satse på løping. Det kan nemlig se ut som en ensom sport på TV. For bak startsstreken står de helt alene, men det vi ikke ser er at de har et helt lag i ryggen som heier på dem.

– På trening og i konkuranser skal du pushe deg til det gjør vondt. Å gjøre det alene, nei, det hadde jeg ikke klart, forteller Ruud.

Prestasjonspress

For hver runde de oransje skoene løper, tar de gule dem igjen på tross av at de starter senere. Men på trening handler det ikke om å være best eller å vise seg frem, her handler det bare om forbedring og å hjelpe hverandre på veien. 

Men Ruud beskriver idretten som komplisert. For det alle trener mot, det Mari løper mot er målet i konkurransene. Men det er også det Ruud hatet mest med sporten. Og det er hun ikke alene med.

Samtidig som Ruud bestemte seg for å bli god, kom det en hel del med forventinger, press og stress med på kjøpet. Som femtenåring var hvert løp det viktigste som skjedde. Det sto om liv eller død, og alle skulle se på.

– Det kunne være en uke til stevnet og jeg satt hjemme og gruet meg så mye at jeg ble dårlig. Jeg husker at jeg pleide å trygle pappa i dagesvis om å få slippe, fordi jeg var så stresset. 

Stresset kom fra prestasjonspress. Å være femten og skulle prestere ditt beste foran tilskuere, familie, trenere og ikke minst klubben man representerer, er mye å ta innover seg. Mari taklet det dårlig, som mange andre.

Laget i ryggen

– Det som var viktigst for meg å forstå var hvorfor jeg gjorde dette, hvorfor jeg trente og hvorfor jeg konkurrerte. I starten gjorde jeg det for treneren. Jeg var redd for å skuffe og redd for å ikke prestere etter trenerens forventning, forteller hun.

Deretter gikk bekymringen over til de andre konkurrentene, en frykt for at andre skulle se hun bli dårligere, og kanskje en frykt for å se det selv. For selv med klubbdrakten på, står man bak startstreken alene og har bare seg selv å takke for resultatet. Alt handler om prestering, og forbedring. Og gjør man det dårlig, har man gjort det dårlig for laget. 

– Når jeg skjønte at jeg var den eneste som lagde press og forventning til meg selv, åpnet noe seg. For alle tenker bare på seg selv. Der og da driter vi jo litt i alle andre.

Selv om de driter litt i alle andre, heier de på hverandre. De heier på lagkameratene sine, og de heier på konkurrentene sine. For her er man bare erkefiender i de ti sekundene til løpet er over og man gir en hånd på skulderen og gratulerer lagkameraten med seieren.

– Det er jo det som er fint, når man blir litt eldre og forstår mer. Man unner jo vinneren å vinne, for her er det ingen triks. Vinner du er det fordi du er raskest, og da fortjener man den gullmedaljen.

Med årene kom også oppdagelsen for dem som ikke kom inn i idretten før de er godt over femten. Forståelsen for at det ikke er de som er best som femtenåring som kommer til å komme lengst, var også en stor oppvåkning å få.

De løper der andre går

Med løv på bakken og kald vind i luften er Frognerparken overraskende folksomt, en tidlig formiddag. Det er travel trafikk på grusstiene hvor selv en fast byboer kan gå seg vill.

Det er ikke bare turistene med kamera foran ansiktet som opptar stiene. Gatemusikanter har plassert seg og eldre mennesker er ute på kaffetur.

Blant fuglekvitring og støy fra gressklipperen kan man høre klapping og roping. Der står en gjeng ikledd treningstøy, en av dem er Vilde Aasmo.

For mens andre bruker parken som en pen bakgrunn til feriebilder, er dette den ukentlig løpebanen til Vilde Aasmo. Til høyre for monolitten er det en liten grusbakke. Der starter økten med jogging, drill og bakkeløp.

Flokken samler seg i en ring mellom trærne, hopper og rister på bein og armer før de skriker og setter i gang joggingen. Så forsvinner de bortover stien med Aasmo i ledelsen.

Under drilling gjør de høye kneløft bortover. Så går de tilbake. I teorien er det nok da de skal få tilbakemelding fra treneren, men det er det lite rom for. For enten går det i rapping av gamle AF1-låter eller store spørsmål som hvordan bjørnen går i hi om vinteren, men klarer å våkne opp igjen om sommeren.

Aasmo var kanskje ikke et barnetalent, men hun kom tidlig inn i idretten likevel. Det startet som en kveldsaktivitet i andre klasse på barneskolen, men så tok det aldri slutt.

Savner nervene

Treningsgruppen skal løpe stigningsløp, hvor tempoet går fra null til hundre på bare et par meter. 

Aasmo gjør seg klar med en fot foran den andre, og venter på beskjed om å starte. Litt som da Aasmo var elleve år gamle Vilde, og skulle bli rangert for første gang. Der står hun bak startsstreken, og venter på startskuddet som forteller henne at hun skal løpe alt hun kan frem til mål. Mye har forandret seg siden da, men spesielt forventingene hun har til seg selv. For nå løper hun for hennes egen del, i sitt tempo.

Elleve år er alderen da rangering og premier kommer inn i bildet. Da blir pallen tatt i bruk for første gang, og er du ikke den beste elleveåringen, eller andre, eller tredje, får du ikke lenger deltagerpremie. Etter fjorten år med konkuranser holder Aasmo ennå på. Men det er ikke vanskelig å huske tilbake til tiden da hun såvidt klarte å holde konkurransenervene i sjakk.

Nå savner hun dem. Litt hvertfall. 

– Nå skulle jeg ønske jeg hadde litt nerver igjen, for det viser jo at man bryr seg. Man blir jo litt spisset av det.

Nervene og prestasjonspresset ble lite snakket om. Det var en normal ting for de unge idrettsutøverne, og det kunne synes blant lagkameratene også. 

– Det ødela jo gleden med det. Den fant jeg ikke før jeg ble eldre og kom meg over stresset, og fant fellesskapet og det sosiale. 

Aasmo studerer på deltid slik at hun kan bruke mer tid til satsing og trening, og samtidig få litt i stipend.

– En trening kan fort vare i fire-fem timer for oss. Å skulle jobbe og studere ved siden av, går ikke. Så å virkelig satse krever mye tid og ikke minst energi.

De som løper riktig vei

Trafikken går rundt og rundt den store friidrettsbanen omringet av tusenvis av tribuneplasser. Til tross for den skjulte inngangen er banen åpen for alle, også fritidsløpere. Men våger du deg inn, må du også lære deg normene. For banen er det letteste stedet å avsløre de uoppdratte fritidsløperne.

For friidrettsutøverne følger ikke de vanlige normene som man gjør på gatene i Oslo. De ser seg for når de krysser banen, hilser på de andre som trener og ikke minst går trafikken mot klokken. Det sistnevnte kan virke ubegripelig for en utenforstående, men dette er en god tradisjon fra antikkens Olympiske leker i oldtidens Hellas. 

Viktigheten av fellesskapet

En av løperne på banen, som løper i riktig retning, er Solveig Bustgård Gran. En ettermiddagstrening her er en daglig rutine, ofte etter psykologiforelesning. 

På et tidspunkt sto Gran igjen som jente nummer en av to på laget, på tross av at de startet som mange flere. Det gjør noe med laget, men også jentene som står igjen.

For en ting som jentene er enig om er viktigheten av å ha noen i ryggen, enten om det er en trener, et lag eller andre i idrettsmiljøet. Står man igjen alene, blir det tungt.

Gran har stått uten lag og trener en periode, og merker stor forskjell. 

– Uten trener mangler man jo tilbakemeldingene og teknikkene bak ting. Jeg vet jo ikke alt det, men det kan de.

Selv om hun trener på egen hånd i dag, var hun aldri alene. Hun kunne varme opp og tøye ut til slutt med andre kjente på banen, som kom og gikk mens hun holdt på. For alle har ulike timeplaner. Sesongskiftet kaller også på rolige tider for idrettsutøverne, som noen av dem tar for alt det er verdt. For Solveig opplevde også problemer da stresset før konkurranser startet. 

– Det er egentlig litt deilig, så slipper man litt av det stresset fra stevner en liten stund.

Nervene er der enda, men nå klarer hun å kontrollere dem.

Det er ikke bare disse jentene som har slitt med prestasjonspress og nerver før konkurranser. Sammenligningen starter fra ung alder, og er et omdiskuert emne.  Sosial støtte og psykologisk trygghet i konkurranser der unge utøvere opplever stress har derimot tydelige positive effekter. Stein Robin Syse Waldenstrøm forsket på prestasjonspresset, og mener at dette er et av flere grep som kan tas for å lindre presset på de unge i sitt masterarbeid. Spesielt trenere mener han har et ansvar her.

Men stressnivået før konkurransene ble lite snakket om blant friidrettsjentene, så nervene måtte de overkomme på egenhånd og handlet i stor grad om styrken de fant i laget, men også i seg selv.

En rutinedreven hverdag

Når man satser er det ikke en selvfølge at det er rom for annet enn trening, mat, trening og hvile i løpet av en dag. 

– Hva vil en dag bestå av for deg?

– Nei, det er jo å stå opp, gjerne en trening før forelesninger, hjem å spise, en ny økt etter det og så er dagen gått.

Slik er det flere som vil beskrive dagene som satser. Spontanitet passer ikke lenger inn i hverdagen, og andre hobbyer, interesser eller det sosiale må prioriteres bort.

For hvert år går aldersklassen opp et hakk, og kravene blir enda litt høyere. Ruud kan forstå at det er vanskelig å legge av tid i ungdomsårene til å skulle trene hver dag. For henne var det naturlig, men løping var også hennes hobby, det hun elsket å gjøre. Om hun ikke hadde hatt den motivasjonen, hadde det nok sett annerledes ut.

Friidrett handler om å trene seg opp til konkurranser, for så å sette nye rekorder og vise progresjon. Trener man ikke for å konkurrere, mister det mening. Men å konkurrere uten å prestere bra, er verre.

– Da føler man seg helt forferdelig. Skuffet. Alt er liksom gjort forgjeves, og man sitter jo igjen med en følelse av at nå har alle sett hvor dårlig jeg er. 

Så å ha et lag som støtter deg, er viktig. Men prestasjonen er resultat av trening og motivasjon. Så det er viktig å tvinge seg ut selv på de tyngste dagene, og finne gleden i idretten. For Ruud handler alt dette om samholdet og miljøet.