Fra heklenål til strikkepinne

Det er stadig kø foran kassen. Hun er på jobb, i butikken med den røde løperen utenfor. Søte toner med jazzmusikk spilles i bakgrunnen. Butikken har en spesiell lukt som kan kobles til andre butikker av samme typen. Det er som om titalls parfymer er mikset, som om hvert plagg har tatt med seg et hint av lukten til sin tidligere eier.

– Trenger du en pose? spør Sandok fra bak kassen. 

– Sorry?

– Ah, sorry do you need a bag?

– Hehe yes, please!

Sandok går i en bukse hun har kjøpt brukt og en heklet genser.

– Har du heklet den selv?

– Heh, nei denne er kjøpt her på Fretex, sier hun muligens litt småsjenert.

For hun kunne laget en sånn selv, det vet hun. 

Fra heklenåler til strikkepinner

Det var ikke lenge siden tjuetoåringen lærte seg å hekle, det hele startet egentlig som en koronaaktivitet. Men da hun først plukket opp heklenålen klarte hun ikke å legge den fra seg, frem til hun fant strikkepinnen et år senere. Da startet besettelsen for fullt.

– Jeg startet like før korona skjedde. Jeg satt jo egentlig bare for meg selv, innestengt i den tjue kvadratmeters-bunkersen jeg delte med kjæresten min og holdt på dag inn og ut med heklenålen de to årene.

Hun smiler når kjæresten nevnes. Som om det fire år lange forholdet fremdeles føles som en ny forelskelse.

– Tror du du kan gå lei av håndarbeidet?

– Nei. Jeg kjenner på meg at dette er noe annet. Jeg tror aldri jeg vil gå lei av å strikke og designe klær på denne måten. Det gir meg så mye glede.

Besettelsen av strikking er blitt en del av dekorasjonen i leiligheten hun deler med kjæresten. Garnrester og nøster er å finne de fleste steder. Den ene halvdelen kan kalles en stue, mens den andre ligner mer på en strikkefabrikk. Men å holde de to inndelingene av stuen separat er vanskelig. For i sofaen ligger det et rosa nøste. Og under sofabordet er det noen avklippede rester som er glemt bort.

Snekkerfamilien

Selvstendig og målrettet med et hint av flink-pike syndrom er beskrivelser som følger med den unge damen som nå har bestemt seg for å gå den usikre retningen mot klesindustrien, og starte et eget klesmerke av etternavnet.

Åtte år gamle Tuva er ganske lik seg i dag, fjorten år senere. Ikke la den myke østlandsdialekten lure deg, for Sandok er ikke en byjente fra Oslo. Hun vokste opp i et stort hus på et lite sted kalt Flesberg, en time fra sykehuset i Drammen. En strekning som senere skulle bli en kjent rute.

Med en gård som nabo og snekkerbod som lekehus var det ingen overraskelse at driven for å skape inntraff Sandok. Siden hun kan huske har hun alltid vært kreativ, og det kommer trolig via blodet. Moren beskriver dem som snekkerfamilien. Med en storesøster og storebror er Sandok yngst, og med det kom nødvendigheten for å være selvstendig litt tidligere inn i bildet. 

– Jeg ble tidlig ganske selvstendig. Mamma og pappa ville jo drive med sitt, og de andre var flyttet ut. Så det skjedde vel litt naturlig.

Mandag 12. januar 2008

En dag både Tuva og mamma husker godt. Denne mandagen blir foreldrene til Tuva ringt av læreren hennes. Tuva må hentes, hun er for dårlig til å være på skolen. Nå er ikke Tuva like aktiv og selvstendig som hun var før. Hun har alltid vært introvert, men noe skurrer. De siste månedene har hun forandret seg helt.

Hun har blitt stille og sliten, og er stadig syk. Kvalme, lite matlyst og alltid kald. På legevakten får de beskjeden om at noe er alvorlig galt. Blodsukkeret til Tuva er skyhøyt, mye høyere enn det burde være. 

De blir sendt videre til sykehuset i Drammen. Der får de beskjeden, åtte år gamle Tuva har diabetes. 

– Hva med barn? Kan hun få barn? spør moren. 

Da snur en alltid så løsningsorientert Tuva seg og sier muntert:

– Da kan vi jo bare adoptere, mamma. 

I lang tid måtte Tuva få hjelp og passes ekstra godt på. Hun måtte ta medisinene sine, huske å sjekke blodsukkeret og passe på dietten. For alt, kan påvirke. Tuva lærer fort, en egenskap som kom tidlig frem, og får raskt kontroll på alt dette selv. 

– Samtidig som alle var veldig snille med meg, var det venninner som ikke turte å ha meg på overnatting lenger på grunn av diabetesen. De andre barna skjønte ikke hva det var heller, og det visste jo ikke jeg før jeg fikk diagnosen selv.

Det knirkende furugulvet i leiligheten på Bislett ligner på gulvet i barndomshjemmet som åtte år gamle Tuva pleide å løpe rundt på. På den tiden var det storebror sine klær som var fasinasjonen.

Klær var ikke på denne tiden så viktig, og mens de andre barna kledde seg ut som ballerina eller prinsesse, ville hun være fotballspiller. Dagene gikk til å hjelpe morfar i snekkerboden. Det kan man se når man besøker leiligheten hennes på Bislett. 

I motsetningen til bunkersen er dette en tradisjonell gammel leilighet med god plass. Det sies at et hjem speiler dem som bor der, det kan stemme godt i dette tilfelle. I stuen blir man ønsket velkommet av to skohyller hun selv har laget av gamle planker og murstein.

På kjøkkenet er det en høy kjøkkenbenk laget av tre og grønne blanke fliser, denne fikk hun hjelp av morfar å lage. Stuebordet er laget av hvite fliser.

Og strikkemaskinen har i løpet av sommeren fått et tilpasset trebord, laget i garasjen til pappa. Mens på soverommet er det et to meter høyt klesstativ som dekker halve veggen.

– Ikke sikkert det står så lenge da. Jeg har merket at det sakte men sikkert blir skjevt. Hun ler litt, men fornøyd med at hun klarte å lage den selv, uten morfar.

DivaTuva

På ungdomsskolen og videregående gikk interessen til merkeklær, samme som de andre venninnene. En fase av livet som ga henne kallenavnet «DivaTuva» blant familien. På denne tiden handlet det om dyre vesker, og de riktige jakkene.

En bruktbutikk var ikke et sted hun var å finne, og et brukt plagg var ikke noe hun ville tatt i. En helt annen tankegang, kanskje en helt annen Tuva enn den hun er i dag, med bukser kjøpt på Tise og en svart heklet topp hun har kjøpt brukt. 

Med stålkontroll på diabetesen, handlet hverdagen i tenårene om å passe inn. Etter flere år med å være Tuva med diabetes, var det nødvendig å bytte til nye skoler hvor hun kunne få en annen kjenningsmelodi. 

– Jeg tror jeg prøvde å skjule at jeg hadde diabetes mer enn jeg ville innrømme. Til tider gjemte jeg det så godt bort at jeg glemte det selv.

Hun ler kort, fnyser over tanken på det, for nå syntes hun det er teit å tenke på. Men det var kanskje det den yngre Tuva trengte. 

– Jeg syntes vel det var så urettferdig. At jeg måtte bli den som var syk. At alle andre fikk løpe rundt. Det taklet jeg dårlig. Husker jeg måtte snakke med en diabetespsykolog for å forstå og godta det. Det er jo ikke lett for en åtteåring.

I dag vil hun mye heller skille seg ut enn å passe inn i jentegjengen. Men på den tiden, var det å føle seg som alle andre og være en del av gjengen viktig, og kanskje løsningen på at hun i dag er tilbake til sånn hun egentlig skulle være. Men hun frasier seg ikke kallenavnet.

– Jeg vil nok alltid være litt diva på ting. Jeg er jo litt sta, bestemt og vil ha ting på min måte. Ja jeg er jo litt diva da, kanskje. 

Strikker seg mot drømmen

Selv om hun vil gi seg inn på det konkurranse-baserte klesmarkedet, er hun fast bestemt på at hun skal stå på sitt. Klær man kan forvente å se er strikkede topper og kjoler i diskré og lyse, naturlige farger.

Hun holder på å lage en samarbeidsavtale med en norsk garnprodusent. Hun vil vite hvor garnet kommer fra, og hvordan det blir produsert. Hun har også kommet i kontakt med NFTA, en norsk oganisasjon som skal hjelpe kleskjeder med å være så bærekraftig som mulig. 

Men på tross av at hun tar del i klesmarkedet, ønsker hun ikke å overprodusere. Og da et spørsmål om det fantes fremtidsplaner for å videresende oppdrag til fabrikk kom, ble svaret et strengt nei. Det kommer ikke til å skje, det kan hun love.

– Jeg vil produsere alt selv, som enn så lenge blir her hjemme. Å få tak i et kontor hadde jo vært veldig praktisk, men er også dyrt. Så enn så lenge skjer produksjonen akkurat her, sier hun. 

Et ensomt arbeid

Hun kaster et blikk mot strikkemaskinen i hjørnet av rommet som har et påbegynt prosjekt hengende på. Om det skal bli en genser, et skjørt eller en kjole vil hun ikke røpe. For drømmen er å ende opp med større prosjekt-baserte oppgaver. 

Strikkemaskinen ble kjøpt i sommer, sammen med en gammel bruksanvisning hun fant på Fretex. Som alle andre prosjekter starter hun fra bunnen, og vil lære det helt selv. Da kommer et hint av stae Divatuva frem, et kallenavn som ligger igjen fra barndommen. For det er ingenting hun ikke skal få til, om det er å bli rå på Cheerleading eller som nå på strikking. Strikkemaskinen skulle ta flere måneder å skjønne seg på. Nå kan hun bruke mer tid på design og den kreative prosessen istedenfor selve strikke-prosessen. 

– Å sitte for seg selv å produsere disse klærene kan virke ensomt. Tror du det kan bli ensomt?

– Er det en ting jeg elsker, så er det å være alene. Jeg er takknemlig for dem som drar meg ut herfra, for jeg kan sitte timevis alene og strikke. Jeg er en introvert, og trenger ikke så mange rundt meg. Jeg trives i eget selskap. 

– Det er nok ikke for alle, men jeg tror det er for meg.

Stress og tanker om å ikke måle opp til forventninger er ikke noe nytt for Tuva. Styggen på ryggen kan ofte ta over hodet, spesielt når man er mye alene.

– Er det en løs tråd, klarer jeg ikke å selge den. Eller skulle tenke at jeg kunne solgt den. Som jo er litt dobbeltmoralsk, for jeg hadde ikke brydd meg om det var en løs tråd på en genser i en butikk.

 For på tross av mot til å satse på eget klesmerke, ligger tvilen inne og lurer. 

– Sånne ting vet jeg at jeg må bli bedre på.

Kaos

Men hun beskriver hverdagen sin som rutineløs og litt kaotisk. Jobb, hjem, middag, strikke, legge seg. Hun jobber for mye og vil heller bruke tiden hjemme på å strikke ferdig prosjektene, noe som gir henne skyldfølelse. Men det er denne veien hun nå har valgt å gå, og videre fremover vil hun satse mer på klesmerket og slutte i jobbene.

– Jeg vil heller bruke tiden hjemme for å få i gang strikkeprosjektet. Å sette av så mange timer om dagen på jobb, istedenfor å strikke, blir nesten litt bortkastet i hodet mitt. For alt jeg tenker på er å komme i gang. 

Hun føler allerede på et press om å komme i gang med produksjonen. Men ikke nødvendigvis fra noen andre enn seg selv. 

– Men å strikke betaler ikke regningene, sier hun. 

Så hun fortsetter å jobbe på Fretex frem til videre, men drømmen er å kutte ned på butikktimene og gi mer tid til prosjektene sine. For favorittdelen av dagen er selvsagt å komme hjem til strikkemaskinen i fabrikken sin. Der kan hun bli sittende i timevis frem til øynene ikke lenger makter å holde seg åpne.

Stress og tanker om å ikke måle opp til forventninger er ikke noe nytt for Tuva. Styggen på ryggen kan ofte ta over hodet. 

– Er det en løs tråd, klarer jeg ikke å selge den. Eller skulle tenke at jeg kunne solgt den. Som jo er litt dobbeltmoralsk, for jeg hadde ikke brydd meg om det var en løs tråd på en genser i en butikk.

I butikken med den røde løperen spilles det fortsatt jazzmusikk i bakgrunnen, og køen står der enda. Kunden ville ha pose. Tuva henter en tynn plastpose fra under disken, og legger en tykk grå strikkegenser inni. 

– Here you go, smiler hun og overleverer posen over kassen.

– Thank you! Have a nice day!

– You too!