Du store alpakkavandring

De storøyde, myke alpakkaene tusler vanligvis på høyslettene i Andesfjellene i Sør-Amerika. Smedsrud alpakkagård ligger derimot ikke 4000 m.o.h. i Peru. Knappe 40 minutter fra Oslo finner vi Bjørn Brændshøi og familien med nærmere 120 fluffy alpakkaer på gården i Sørum.

Dyrene er like milde og forsiktige som de ser ut. 

– De vil bare ha det trygt. De er forsiktige og bakpå, aldri aggressive, sier Bjørn.

På tunet er alpakkaene delt opp i tre: store gutta, små gutta og mødre med barn, også kalt hoppene og criaene. Tusler man bort til mødrene og døtrene er det (til ens store overraskelse) nesten ingen lyd å høre. Det viser seg at alpakkaer er svært stille dyr. Det eneste som bryter stillheten er lyden av dem som spiser, forsiktig rasling fra høyet, og små hummelyder. En av de små begynner å humme hyppig.

– Den leter sikkert etter mamma for mat, sier Bjørn.

Bjørn forteller at alpakkaene ikke er plaget av mennesker. De bryr seg ikke om at vi er der. De er derimot oppmerksomme og nysgjerrige, noen mer enn andre.

Første møte med alpakkaene

Det stille og fredelige tunet skal snart fylles med nysgjerrige alpakkavandrere. De første som kommer tuslende ned på tunet er tre amerikanske turister, foreldre Angela, Robert med datteren sin Marie. Til tross for at USA er en av landene i verden som har flest alpakkaer, har ingen av dem sett en i virkeligheten. Men, i dag er dagen. 

– Aw! Se på den, sier Angela. 

De tre turistene står og kikker storøyde på de firbeinte gomle høy, mens de resterende vandrerne ankommer. 

– Det blir spennende å skulle passe og leie alpakkaen hele veien. Jeg håper den jeg skal gå med liker meg, sier Marie med forventningsfulle øyne. 

Bjørn samler dagens ni alpakkavandrere og tar dem med inn til hoppene og criaene for en rask introduksjon av seg selv, etterfulgt av litt informasjon om dyrene.

Her tusler alpakkaene fritt på store beiter med utsikt over jordene.

Fores på blide ansikt

Gården fikk alpakkaer i 2008. I dag driver de med avl og oppdrett av dyrene, samtidig som de tilbyr alpakkavandring og besøk på blant annet sykehjem med dyrene. Bjørn forteller at på slike besøk tar de med de fluffy firbeinte inn og skaper masse liv og verdifulle minner.

– Det er veldig gøy med vandring og besøk, vi fores på blide ansikt, det er mye smil og positiv energi. Alpakkaene gjør noe med folk, det er veldig verdifullt, sier Bjørn.

Men, tro det eller ei, så er ikke kos og glede primærnytten av alpakkaen. Det er alpakkaens ull. På Smedsrud gård klipper de dyrene en gang i året, og bruker den luksuriøse ulla til å produsere en rekke produkter. 

Nysgjerrige Douglas

Alpakka Douglas var derimot ikke så interessert i Bjørns prat. Han var mer nysgjerrig på hvilke fremmede sko som nå stod plantet på beitet hans. Ikke overraskende flytter også blikket til de besøkende seg fra Bjørn til Douglas.

Imens Douglas styrer på, snakker Bjørn om at de på Smedsrud gård er svært opptatte av å avle alpakkaene slik de alltid har vært. De ønsker ikke å tukle med dem, slik mennesker har gjort med bl.a. hunder. Målet er å holde dem så sunne og friske som de er og alltid har vært.

På vei tilbake til tunet følger nysgjerrige Douglas etter den fremmede gjengen, men han må dessverre bli igjen i innhegningen.

Ut på tur

Etter noe informasjon om hvor turen skal gå, og hvordan å leie alpakkaene, får nå alle vandrere en alpakka hver.

– Dette kommer til å bli moro, smiler Angela, mens hun ser på datteren sin.

På rekke og rad går alpakkavandrerne opp fra tunet og ut mot de langstrakte jordene. Kursen er satt mot skogen, men det er lettere sagt enn gjort å få med seg de firbeinte.

På veien har nemlig alpakkaene blitt svært distrahert av buffeen Bjørn har bestemt seg for å lede dem gjennom. En av alpakkaene har til og med lagt seg ned i gresset for å gomle i fred.

– Spiser de mye? spør en nysgjerrig alpakkavandrer. 

– Nei, faktisk ikke, selv om det ser slik ut akkurat nå. De spiser og drikker generelt veldig lite, svarer Bjørn.

Plutselig latter bryter ut blant alpakkavandrerne. Alpakkaen Max har hivd seg ned på bakken og ruller seg entusiastisk i gresset.

– Kan ikke Da Vinci og Jens komme litt hitover. De er ledertyper, og de andre følger etter dem, sier Bjørn i håp om å få litt fart på alpakkaene. 

De sta lederne er for opptatte med å spise, og står bom stille med fokus fortsatt på gresset. 

– Koser seg fælt nå, vet du, humrer Bjørn. 

Med litt dytt i rumpa og noe lokking med gress er alpakkaene på farta igjen. 

Et nært forhold til alle

Man skulle kanskje tro at ikke alle 120 alpakkaer har fått eget navn. Vel, Bjørn og familien har navn på hver og en av dem. 

– I år har vi temaet vinter. Men, normalt sett velger vi navn knytta til dato, menneskene som var der da de ble født, kjendiser de deler bursdag med, eller en historisk begivenhet den dagen, forteller Bjørn.

Iblant velger de også navn basert på personlighet. Alle har personlighet, noen mer enn andre. Bjørn forteller om en nyfødt alpakka som spratt opp uhyre fort etter fødsel, som skulle ut på eventyr og utforske med en gang. Han fikk navnet Nansen. 

Bjørn forteller at de har et veldig nært forhold til hver og en av de 120 alpakkaene. 

Mer enn en jobb

Anine Olstad Samuelsen er en av deltidsansattene som jobber på gården. Hun forteller at det var veldig tilfeldig at hun endte opp med den uvanlige deltidsjobben. Bestevenninnen hennes begynte å jobbe der først, og Anine fulgte samme fotspor da gården utlyste enda en deltidsstilling.

– Dette har blitt mer enn en jobb. Jeg er her mye på fritida også, jeg er veldig fascinert av dyra, sier Anine.

Anine studerer vernepleie ved Kjeller, men den store drømmen er å få gjøre det samme som Bjørn og familien.

Ned bakken fra alpakkaenes matpause oppdages det at to av alpakkavandrerne står fast med to sta alpakkaer, som ikke klarte å gi slipp på buffeen helt ennå.

Anine tusler opp bakken for å hjelpe å få fart på de fluffy firbeinte.

Alpakkaspa

Mens Anine henter de andre fra flokken, har alpakkaen Andros derimot merket at noe ikke stemmer. Han hummer noe voldsomt og stopper hyppig for å se seg tilbake. Bjørn har tidligere nevnt at de er flokkdyr, noe som kan forklare en urolig Andros når to i flokken plutselig er borte.

Ikke lang tid går før de siste to alpakkaene har fått kronglet seg ned til resten av flokken. Etter en vellykket gjenforening er flokken fulltallig igjen. Men, alpakkaene har fortsatt ingen plan om å gjøre vandringen noe annet en begivenhetsrik. 

Ut av det blå hiver én etter én alpakka seg, med full dedikasjon, inn i et kratt av tettpakkede grener.

En av deltagerne, Torkjel Haugen, mister nesten taket på båndet idet hans tildelte alpakka, Andros, hiver seg inn i grenene.

– De elsker en god kløing, roper Bjørn som går fremst.

– Dette er spaavdelingen, ler Anine.

Torkjel ler av spaavdelingens utfall, mens han nærmest blir rotet inn i grenene selv i håp om å ikke miste taket på selen. 

Fant kjærligheten i alpakkamiljøet

Bjørn er en Oslo-kar som i løpet av studietiden arvet et småbruk. Han flyttet ut av Oslo og startet med alpakka. Han så at dyrene var kommet til Norge, og synes de var veldig interessante dyr. Men, han forteller at det var samholdet og folkene som fikk han virkelig interessert. 

Han møtte blant annet kjærligheten i alpakkamiljøet. Møtet med sin nåværende kone, Alexandra Martinsen, førte til at han solgte småbruket sitt og tok med dyra ned hit, til konas gård i Sørum. Her bor de fortsatt og driver alpakkagård. 

For Bjørn og familien står dyrevelferd fremst. Han legger trykk på at de er svært lette å ta vare på.

– Det er en dyreart som mennesker ikke har fått lov å endre, de klarer seg selv og er en veldig selvgående dyreart. De krever veldig lite av oss i det daglige å ha dem, sier Bjørn.

Ingen alpakkavandring uten photoshoot

Etter en opplevelsesrik tur er det bare én ting som mangler. Turen er selvsagt ikke komplett uten bilder med alpakkaene. 

Bjørn tilbyr seg å være fotograf, og det er tydelig at dette ikke er sjelden tjeneste han tilbyr.

– Still dere opp der, også får dere alpakkaene rundt slik at de står ved siden av dere, dirigerer Bjørn.

– Oi! Du tok jo skikkelig mange, og de var bra og! Dette har du gjort før, ler Marie.

Etter en vellykket photoshoot settes kursen mot gården. På veien tilbake er ikke alpakkaene like interesserte i gresset eller kosen. Da går det noe radigere mot gjenforeningen med resten av flokken.

Alpakkaene blir fulgt inn til de andre guttene etter dagens utflukt. Vandrerne får ta av dem selene på slutten av vandringen.

Det er spesielt en av alpakkaene som har kjent på at en del av flokken var borte. Når Da Vinci er tilbake fra turen, tar det ikke lang tid før Linus befinner seg ved siden av han. Bjørn forteller at Linus som oftest befinner seg rundt Da Vinci.

– Vi tror Linus har funnet kjærligheten i Da Vinci.

Ett siste «åååå» fyller lufta.