En kåbbåi i betongjungelen

OSLO: I den lille leiligheten midt på Torshov sitter Malin Pettersen og synger, slik vi har sett henne så mange ganger før. Kroppen beveger seg nesten ubemerket i takt med de lengselsfulle tonene fra gitaren.

Utenfor er det grått og trist og dagen bærer vitne av det heftige regnværet som herjet i Oslo dagen før. Høsten har smått begynt å sette sitt preg på byen og Oslos innbyggere har sett seg nødt til å ty til regnjakkene. Inne i leiligheten tar Malin oss tilbake til varme netter, ungdomstid og sommerforelskelse.

Hun er nostalgien selv, der hun sitter i de beige syttitallsbuksene og klimprer på gitaren som Norges svar på Emmylou Harris. Ansiktet er usminket og håret henger fritt. Malin lukker øynene og gir seg hen til musikken som treffer langt inn i hjerterota. Hun er en «Kåbbåi» – midt i betongjungelen vi kaller Oslo.

«Idol»-Malin

Mange vil huske Pettersen best fra hennes Idol-opptreden i 2005, eller Melodi Grand Prix-deltakelsen med bandet «Lucky Lips» i 2013. Mye har skjedd siden den gang. I tillegg til å ha sitt eget radioprogram ved navn «Kåbbåi» på NRK P13, har hun også valgt å gå egne veier som soloartist. Nå er hun aktuell med singelen «Alonesome», som for henne handler litt om å bryte regler. Det kommer vi tilbake til.

I 2005 var året Malin fylte 17 år. Videregående og ungdomstid ble kombinert med opptreden i «Idol». Hun ble rett og slett «Idol»-Malin en periode av livet, noe hun forteller at til tider var slitsomt.

– Jeg opplevde kanskje at folk trakk litt raske slutninger om hvem jeg var. Det er sånne ting som gjør at jeg tror folk tenker at de kjenner deg. 

31-åringen har aldri angret på deltakelsen.

– Jeg har alltid vært veldig opptatt av sakens kjerne, så når folk har uttrykt at de syntes Idol er teit, har jeg alltid svart at det er en kjempemulighet. 

Nå er det over ti år siden Pettersen deltok i «Idol». La oss legge «Idol»-ballen død og skru tiden tilbake til der det hele startet.   

Countryfrelst

Klokken har akkurat rukket å bikke ni idet Malin Pettersen åpner døren til sitt barndomshjem. Vi befinner oss i morens hus i Lille Tøyen hageby – en liten oase midt i en ellers bråkete bydel.

– Min egen leilighet var så rotete, unnskylder hun og trekker litt på smilebåndet.

31-åringen byr på litt kaffe, men blir brått usikker på hvor kaffekoppene er. Ei heller finnes det noen kaffetrakter i huset – pulverkaffe får holde, håper hun. Moren er nemlig ingen kaffeelsker slik som Malin er.

Mye av barndommen ble tilbrakt i dette huset, avbrutt av jevnlige besøk til faren på Veierland. Foreldrene har ikke bodd sammen så lenge Malin kan huske.

– Da jeg vokste opp syntes jeg det var rart fordi alle var sånn: «foreldrene min er skilt» eller «mine foreldre er fremdeles sammen». For meg har det vært to separate verdener.

Hun har vokst opp i to hjem med mye musikk. Faren spilte i countryband og moren spilte svensk visesang på plate. Det var sånn kjærligheten for country-sjangeren slo rot. Tidlig fikk Malin være med pappaen sin ut og spille. I tillegg tror hun at som veldig ung og emosjonell relaterte hun sterkt til country-sjangeren og dens sorgfulle tekster med mye hjertesmerte. 

– Det var lov å være så lei seg som ingen andre i hele verden, sier sangeren i en bevisst melodramatisk tone mens hun holder armene tett inntil seg og lukker øynene.

Helt siden hun var liten har hun hatt et behov for å uttrykke seg. Musikken er hennes måte å få orden på rotet som er inne i hodet.

– Jeg snakket, danset og sang ekstremt mye da jeg var liten. Jeg tror det har vært der hele tiden.

Hun ser ut av vinduet et øyeblikk mens håret tvinnes rundt fingeren. Blikket virker drømmende, men Malin er tilstedeværende og oppmerksom. På spørsmål om hun må være kreativ retter hun seg opp og rynker brynene. En liten tenkepause følger.  

– Ja, men jeg vet ikke om det handler om kreativiteten i seg selv. Jeg tror det handler om at jeg stiller utrolig mye spørsmål hele tiden – til omverdenen, meg selv og livet. Jeg har et behov for å sette det i en kontekst som gjør at jeg forstår det litt bedre. Og da er det vi kaller kreativiteten måten jeg får utløp for det.

– Er det mye rot i hodet ditt?

–Til tider. Musikken er en måte å få systematisert hvordan det som er inne i hodet kommer ut. I veldig, veldig mange år var noe av det verste jeg visste å bli misforstått. Jeg følte veldig ofte at jeg ble misforstått, forklarer hun.

Vanskelige ungdomsår

Oppveksten i Oslo sammen med moren omtaler hun som megabehagelig. Likevel har det ikke alltid vært lett. Som så mange andre, er det erfaringer i livet som er dyrekjøpte og som man bruker tid på å hente seg inn etter. Fra fjerdeklasse og utover ungdomsskolen ble Malin mye mobbet.

– Jeg hadde det ikke noe bra på skolen. Jeg hadde det skikkelig kjipt.

Det er ingen sinne eller bitterhet å merke i stemmen hennes. Hun stopper opp litt og lener seg tilbake i stolen. Hun virker nesten forundret.

– Det hadde jeg nesten glemt, sier hun med en latter.

Det å komme til et sted hvor man tilsynelatende uten grunn ikke var velkommen, gjorde at sangeren begynte å stille nye spørsmål. 

– Da begynner man å tenke over verden og seg selv på en litt annen måte og hvorfor de er sånn mot deg.

Årene gikk og Malin sluttet på skolen og startet på dramalinja på videregående. Det å omgås likesinnede mennesker og holde på med noe hun var brennende interessert i, ga henne en slags indre styrke. 

Lenge hadde hun et bevisst forhold til å ikke være enige med mobberne – at det var dem, og ikke hun det var noe galt med.

– Men selv om jeg tenkte det, skapte det en enorm indre tvil på alt ved meg selv. Det hang igjen veldig lenge, selv om jeg realistisk sett tenkte at neida, det er ikke noe gærnt med meg.

Trass den alvorlige historien, er ikke Malin spesielt alvorstynget. Setninger blir ofte avsluttet med en liten latter. Det har jo tross alt gått bra. Likevel var det ikke før i fjor, da hun ga ut den første soloplata, at hun virkelig kjente det på kroppen. Hun var ferdig med den usikkerheten mobbingen hadde skapt.

– I så mange år hadde jeg både ubevisst og bevisst tilpasset meg verden rundt for å bli akseptert. Og i det hadde jeg mistet meg selv. Jeg sa jeg måtte være meg selv – men hvem er det? 

Smått begynte hun å lage lister over hvordan hun ville være som person, slik at hun i sosiale kontekster kunne rette på seg selv dersom hun drev vekk fra idealet.

– Jeg trente meg selv opp til å være som jeg husker meg selv som barn. Gjennom prosessen med å lage den plata opplevde jeg virkelig at jeg kom ut på andre siden og bare shit, dette klarte du, forklarer hun. 

I tillegg handlet ikke livet lenger bare om Malin Pettersen. Det handlet også om et lite menneske. En liten kropp som var avhengig av mammaen sin. Da kunne det bare stå til med resten av verden. Dersom hun skulle gå rundt og tvile på seg selv og ha masse støy i hodet, var hun overbevist om at det ville gå utover barnet.   

– Jeg klarte etterhvert å tenke at det ikke er så farlig hvis folk tenker jeg er på den ene eller andre måten, eller om jeg blir misforstått, for nå har jeg denne kjernen med mennesker som er der uansett.

Møttes på Facebook

I ethvert liv er det enkelte hendelser som er med på å forme eller utvikle oss som mennesker. At hun møtte mannen Sveinung var et slags vendepunkt i livet hennes.  

– Jeg sier han er mannen min, men vi er ikke gift. Hva skal jeg ellers kalle han? Kjæresten min er liksom ikke nok lenger, ler hun.

Og det er kanskje når vi minst venter det at slike personer dukker opp i livene våres. Sveinung og Malin møttes gjennom sosiale medier, i en tid hvor sangeren egentlig ikke skulle møte noen som helst.

– Jeg la han til som venn på Facebook. Samme dag sendte han meg melding og spurte om vi ikke skulle gifte oss. Jeg tenkte at enten er han gal, eller veldig morsom. Men jeg orket egentlig ikke å møte noen på Facebook. Sa da sa jeg at vi kan møtes i morgen, så finner vi ut av det.

Og med den rette innstillingen, møtte Malin sin livs kjærlighet på den nå nedlagte Ryes bar.

– Jeg bestemte meg for å fortelle alle de dårlige vitsene mine og le så høyt jeg bare kunne – og orket ikke å ordne meg. Jeg tenkte at hvis han liker det er det greit, hvis ikke kan det være det samme. Og siden har vi vært sammen, ler sangeren og slår hendene ut i været.

Det er tydelig at hun liker å fortelle historien. Rundt tiden hun møtte Sveinung spilte 31-åringen i Lucky Lips og var veldig konfliktsky. Hun tok det personlig om noen var uenig og syntes i det hele tatt det å stå opp for sine meninger var vanskelig. Men en dag endret det seg. 

– Etter at jeg møtte Sveinung husker jeg at jeg kom hjem etter øving en dag og hadde stått på mitt. Jeg hadde vært uenig med de andre – og da jeg kom hjem sa jeg; Sveinung, nå turte jeg dette fordi jeg visste at jeg skulle hjem til deg.

Ansiktet lyser opp når hun prater om det.

– Det var en reise hvor jeg endelig var ferdig med å være redd for så mange ting. Han er og var en viktig trygghet for meg.

Jobbet i reklamebyrå

Det er mye ved Malin Pettersen som er todelt, slik som folk flest. Mennesker er dynamiske, tidvis finurlige vesener – og 31-åringen er ikke noe unntak. Hun har prøvd A4-livet, men det var ikke noe for henne.

– Jeg jobbet i et reklamebyrå i administrasjonen der med regnskap og sånt.

Hun sier ikke reklamebyrå med forakt i stemmen, men gløden hun får i ansiktet når hun snakker om musikken forduftet i det ordene administrasjon, regnskap og reklamebyrå ble uttalt.

–Jeg har positive egenskaper som kommer godt med i den typen jobber – jeg liker å ha system på ting, for eksempel. Men så har jeg andre egenskaper som er mer… utfordrende i sånne jobber.

Et lurt smil leker på leppene hennes.

–Jeg kan fort bli utålmodig. Det å for eksempel skulle rense kaffemaskinen hver morgen.. Jeg holdt ikke lenge ut i den jobben.

Påstanden virker troverdig. Dog er nok utålmodigheten en del av hennes personlighet, tror hun.  

 – Det er veldig todelt – som mange ting i meg er. Jeg er både veldig rolig og elsker og ikke gjøre noen ting. Det å vente på bussen er friminutt for meg. Men hvis jeg må sitte å vente på noen som egentlig skulle vært fremme for ti minutter siden – åh, herregud!

Ordende ytres med et slags humoristisk og ironisk tonefall. Hun ler litt av seg selv.

– Da må jeg holde meg. Det er oftest med folk jeg kjenner godt da, legger hun kjapt til når hun ser det litt unnskyldende ansiktet til journalisten som var omtrent ti minutter for sen til avtalen.

Det kan konstateres at Malin er utålmodig dersom ting er utenfor hennes kontroll.

Regelbryteren

Nylig slapp 31-åringen singelen «Alonesome». De som er kyndige i det engelske språk vil kanskje stusse litt over ordvalget. Og er det et ord i det hele tatt? Malin smiler lurt.

– Det den låten egentlig handler om for meg, er at det ikke er så veldig farlig å bryte regler.

 «Alonesome» er nemlig ikke et ord du finner i det engelske språket. Gjennom sin karriere har Malin fått mange spørsmål om hun ikke kan skrive på norsk. Begrunnelsen? Det virker mye mer ekte. 

– Men den ultimate måten å eie ett annet språk på er hvis du kan ta det fra hverandre og sette det sammen på nytt. Samme for meg om det er riktig eller ikke, så lenge jeg uttrykker det jeg vil.

Alle stegene 31-åringen har tatt gjennom livet har ført henne til utgivelsen av singelen «Alonesome» og «Pause». Erkjennelsen at det ikke er så farlig å bryte regler og stikke seg litt ut, er åpenbart dyrkjøpt. Men nå faller det naturlig.