En kontrast til seg selv

«Vi skal rett og slett starte denne sendinga litt personlig. Jeg skal fortelle noe svært, svært personlig. Da jeg var liten. Eller yngre. Da jeg gikk på barneskolen … så hadde jeg lus. Ja, jeg innrømmer det».

Med en fjåsete tone, falske tårer og et skrønete ansiktsuttrykk - ment for folk nesten tjue år yngre enn seg selv - fanger Selma Ibrahim Karlsen (26) barns oppmerksomhet fra Supernytt-studioet på Marienlyst i Oslo.

Bare timer seinere krysser hun selvsikkert den trafikkerte veien, på sørsiden av rundkjøringa på Kiellands plass. Arbeidsdagen er kanskje over, men det er bare spørsmål om tid før gladjenta fra Kolbotn blir gjenkjent av målgruppa, som hun selv omtaler som «verdens mest takknemlige».

– Siden jeg startet som programleder, har jeg vært veldig observant på at jeg vil være meg selv på skjermen. Så jeg føler ikke at jeg trenger å late som at jeg er mer barnslig enn det jeg er.

Her har hun vært før

Folk som daglig omgås Selma beskriver henne som energisk og positiv, men også dyktig og profesjonell. Utenforstående skal derimot ha fått inntrykk av et overfladisk menneske uten dybde.

– I og med at jeg bare kødder, er det nok få som tenker at jeg har en annen side ved meg. Jeg er jo en kontrast til meg selv.

Denne kontrasten kommer fram den varme mandagskvelden, nest siste dag i august. Den blide og energirike programlederen har møtt opp utenfor den stappfulle uteserveringa til Colonel Mustard. Plassen domineres av folk mellom tjue og femti. De aller fleste enten med en godt stekt burger eller utepils i hånda.

Femten minutter før avtalt tid står Selma under en svart parasoll og prater i sitt ikke-trådløse headset. Den sommerkledde programlederen kaster ikke bort tid, og speider etter en ledig plass mens hun venter på innslipp. Når servitøren omsider kommer bort og spør om bordpreferanse, velger Selma målbevisst et bord mot gata uten for mye sol. Hun går bestemt mot bordet, drar så ut stolen og setter seg ned.

Hun tar sporenstreks opp mobilen, før hun raskt titter opp og smiler.

– Beklager, jeg skal bare bestille.

Minuttet seinere legger hun ned mobilen. Hun har vært inne på restaurantens bestillingsapp etter noe å fylle magen med. Det tok ikke lang tid å bestemme seg. Her har hun vært før.

En seier til tilfeldighetene

I løpet av de siste fem åra har Selma gått fra å være en helt ordinær elev ved Danvik folkehøgskole, til å bli et av NRKs ansikter utad. Hun har ledet «MGP Junior» to år på rad, sunget på «Allsang på grensen» og fått over åtti tusen følgere på viralappen TikTok.

I sommer loset hun ultratålmodige tv-tittere minutt for minutt gjennom livet på Statsraad Lehmkuhl, på NRKs sommersatsing «Sommerskuta». 

Alt dette fordi hun i 2016 plutselig bestemte seg for at et ubetalt praksisår, som en del av et andre år på folkehøgskolen, var mer interessant enn ei målretta teaterlærerutdanning i solfylte Kristiansand.

Beslutninga ble tatt etter en liknende tankeprosess:

«Åja, ja, kanskje vi skal gjøre det, ja kanskje. Nje, jo. Okei. Vi gjør det da.»

Medaljens bakside

– ­Du utstråler selvtillit og positivitet. Er du sånn hele tida?

– Nei, nei, nei, nei!, konstaterer hun, samtidig som hun sperrer opp øynene og gestikulerer forsiktig med armene foran seg.

Selma gjør fint lite for å bevare inntrykket av å være klodens solstråle. Hun bruker heller mengder energi på å motbevise fordommer, og menneskeliggjør seg selv stadig mer. Hun er rolig og behersket, og en del mer voksen enn tøysejenta man ser på tv.

Hun har heller ikke noe problem med å være seriøs.

– Jeg slet kjempemye med prestasjonsangst da jeg hadde praksis. Da vurderte jeg å slutte. Så jeg trenger egentlig masse trygghet. Jeg er et veldig usikkert menneske, sier hun og legger sitt lange, mørke hår bak skuldrene.

På bordet blir det servert en saftig cheeseburger med en hel del fries. Stor porsjon til ei ellers lita jente. Glasset hennes fylles opp med Pepsi max.

– Tusen takk, sier en smilende Selma til servitøren, som akkurat har servert henne et herremåltid.

Hun tar første burgerbit i munnen, men det stopper henne ikke fra å prate. Riktignok med hånda foran munnen, for å skjule tyggeprosessen.

Et slag for ironien

Ifølge henne er hun fremdeles et angstfylt menneske - men mest på jobb. 

– Jeg elsker å være med folk og møte nye mennesker. Selvfølgelig blir jeg litt selvbevisst innimellom, slik som alle andre, men nei. Det er mest på jobb, påstår hun.

Minuttet seinere skvetter hun hardt til, idet en motorsykkel bestemmer seg for å dra skikkelig på gassen ti meter bak henne. Hun benytter seg også av vellinnøvde karatebevegelser med henda. Dét for å sloss med en innpåsliten bie, som har vist stor interesse i løpet av tida hun har sittet her.

– Det er kjolen min! Herregud, hvorfor tenkte jeg ikke på det, roper hun ut, samtidig som hun ser rundt seg med store øyne.

Miss «kun-angstfylt-på-jobb» har møtt opp i en knelang blomsterkjole, med korte ermer og v-hals. Den har hun kombinert med hvite sokker, som stikker opp fra et par hvite sneakers. Av tilbehør snakker vi de populære ringøredobbene som enhver kvinne går med for tida, og en liten beige håndveske.

Alt ei jente på 26 år måtte trenge en sein sommerdag.

Helt perfekt, eller?

Til tross for noen nerver her og der, er det mye ved denne jenta som kan gi uttrykk for at hun har alt på stell. Programlederjobben, som hun siden videregående har drømt om og selv trodde hun kunne få uten at hun turte å si det høyt, selvsagt, landet hun allerede ved inngangen av 20-åra.

I september er det ett år siden hun møtte kjæresten, som hun beskriver som veldig støttende og bra. Hun har i tillegg et sosialt liv, og beskriver seg selv som den energiske, barnslige og køddete i vennegjengen.

Hun lever for de gode øyeblikkene og klarer ikke skryte nok av de bra folka hun omgås.

– Vi hadde en lek på en fest. Så var spørsmålet «Hvem tror du har det mest rotete, men ser bra ut?». Alle pekte på meg. Jeg har jo null kontroll egentlig, men så prøver jeg å late som at jeg har det, forteller hun lattermildt.

I tillegg til en flatterende blomsterkjole og bling i ørene, ser man også rester av gammel, rød neglelakk, idet hun legger fra seg bestikket etter å ha gaflet i seg enda en bit av burgeren.

Det store vendepunktet

– Hva vil du si er din største svakhet?

Hun tygger fremdeles, med hånda plassert foran munnen.

– At jeg ofte tenker at jeg ikke er god nok. Jeg kan være veldig selvkritisk. Si at jeg har en to timer lang sending, så sier jeg ett ord feil. Da er ikke den sendinga bra. Da er det alt jeg tenker på, sier hun uten betenkningstid.

Selv om Selma fremstår rimelig selvsikker og trygg der hun sitter, blir hun mer urolig med armene desto mer personlig hun blir. Nå sitter hun og plukker på øredobben som henger i venstre øre.

Selvkritikken er en side ved seg selv Selma ønsker å jobbe med. Etter praksisåret oppdaget hun nemlig kunsten ved nettopp det. Mengder prestasjonsangst var blant det som viste henne veien til profesjonell hjelp.  

– Jeg gikk til psykolog og skjønte at det faktisk går an å jobbe med ting og få det bedre. Å se at det har en effekt på måten man tenker på, det fikk meg til å tenke «herregud, nå kan jeg klare alt». Jeg håper alle oppdager at det er mulig å fikse hodet sitt. Det har så mye å si for hvordan man har det.

Perioden beskriver hun selv som sitt store vendepunkt.

Valgte bort populariteten

Før den tid var hun som ungdomsjenter flest, energisk og festglad. Hun menget seg med de kule og var gira på russebuss. I andre klasse på videregående skjedde imidlertid et selvbestemt miljøskifte.

– Det var så mye drama, og jeg kjente at nå var jeg ferdig med det. Så da meldte jeg meg bare ut av russebussgreiene og alt styr, og hang egentlig bare med klassekameratene mine som gikk medier og kommunikasjon, sier hun, mens hun stirrer ut i lufta.

Valget om å ikke lenger bry seg om popularitet, tok hun for seg selv.

– Jeg bare: Nå er det ikke viktigst å være den kuleste eller å være med de kule, nå kan du tenke på hvordan du har det bra. Andre klasse på videregående var det beste året i mitt liv.

Elsker, elsker ikke?

Selma lener den ene armen ned på bordet foran seg, og den andre er elegant plassert under haka som en slags støttepute. Hun er flink til å holde blikkontakt, men blikket stirrer raskt tomt ut i lufta når hun må tenke.

Med seg i bagasjen har hun flere kjipe perioder i livet, som foreldrenes skilsmisse, et par runder med flytting og en heftig periode med mobbing på ungdomsskolen. Når samtalen blir for nærgående, holder Selma imidlertid igjen. Hun fikler med håret, som hun har lagt over høyre skulder.

– Jeg vil si jeg har hatt en grei barndom.

Familien snakker hun varmt om, men utleverer dem ikke. Spesielt sine to eldre søstre har hun et svært nært forhold til. Som søsken flest har det likevel eksistert et hat-elsk forhold opp gjennom åra, som tidvis skapte et rent helvete hjemme. Nå skal imidlertid statusen på søsterforholdet være bestevenner.

Den fødte stjerne

Hun er klar over sin rolle, og velger ord og setninger med omhu. Slik er hun også på sosiale medier, hvor hun kjenner et ansvar overfor målgruppa. Det er lite fyll og fanteri å se, og mye energi og glede. Utenfor skjermen er det imidlertid en mer avslappet og rolig Selma å se. Hun har energi, men er heller ikke redd for å spare på den når det trengs.

– Jeg trenger å være alene for å lade opp batteriene, men så får jeg også energi av folk, samtaler som er gøye og det å bare tulle rundt.  

Selma mener selv hun er introvert, men fremstår verken sky eller tilbaketrukket i sosiale sammenhenger. Hun tar gjerne en trall, og er ikke redd for å øke desibelnivået i stemmen. Hun har i tillegg alltid likt oppmerksomhet.

– Da jeg var liten inviterte jeg alle naboene hjem til oss for show, så laget jeg og en venninne en teaterforestilling eller en dans. Så jeg har alltid likt å underholde folk. Liker å få applaus, sier hun og ler av seg selv.

Etter mer skravling og en siste rest Pepsi max, tar hun den beige veska over skuldra, takker for seg og spaserer like selvsikkert som da hun kom, over veien og inn i leiligheten sin.

Hun har vært her før.