Evig undervurdert

Under oppveksten i Sjåk i Gudbrandsdalen fikk Mirnesa Balagic (32) gjøre akkurat det hun hadde lyst til. Som alle andre barn hadde hun friheten til å gjøre det hun ville. At hun var blind stoppet henne ikke fra å sykle alene, stå på rulleskøyter eller å kjøre snowboard. Blindheten satte liksom ingen stopper for det. Men da familien flyttet, ble livet plutselig annerledes.

På videregående fikk hun beskjed om at «nei du får jo ikke ta bussen med de andre, du kan jo ikke gjøre det». I taxien på vei hjem gikk det opp for henne, «åja, er det sånn det er å være blind». Det var jo ikke sånn hun hadde levd livet sitt til nå.

– Det var nesten som å bli blind i en alder av 17, liksom.

Ting som aldri hadde vært et problem før, ble plutselig et problem. Jenta som var vant til å leve livet som hun ville, ble plutselig begrenset av omgivelsene sine.

Kampen om kommunetilværelsen

Utenfor inngangen til Romerikssenteret på Kløfta har partiene stilt seg på rekke og rad. Valgboder i alle Stortingets farger – kampen om å overbevise velgerne er i gang for fullt. Brosjyrene er trykket, partiprogrammene er pugget og sjarmen er slått på. «Stem på oss»-lignende fraser kan høres over hele plassen, en vanlig lørdag i valgkampen. Noen usikre velgere stopper opp langs bodene, mens andre fester blikket i asfalten idet de går forbi.

I bakgrunnen høres en konstant summing av svak motordur fra parkeringsplassen på andre siden av veien. Himmelen er grå og varsler om at regnet nærmer seg, og den klamme luften sier det samme. Under den grå himmelen og midt imellom de mange partiene, står en lysegrønn jakke med en liten Venstre-logo på. I hånden har hun en hvit stokk – klikk klakk sier den i møte med asfalten. Ved siden av henne står en mann i gul refleksvest med teksten «ledsager», og i hånden har han en hel haug med grønne brosyrer.

– Han deler ut en brosjyre, slår borti armen min, også sier jeg godt valg!

Mirnesa smiler bredt og selvsikkert, hun er energisk og tydelig engasjert. Som andre kandidat for Ullensaker Venstre er dette en vanlig helgeformiddag nå som valgkampen er i gang. Drømmen om kommunestyret gjør arbeidet verdt det, men Mirnesa innrømmer at det tar på – selv for en sosial sjel som henne.

– I dag er en sånn dag jeg gjerne bare skulle vært hjemme og slappet av, men det går ikke. Når man står på stand, må man alltid være påskrudd og blid.

Fire små poter kommer plutselig tassende forbi. En liten, brun valp i oransje refleksvest, «førerhund i trening» står det på den lille vesten.

– Det var en førerhund i trening, forteller Mirnesas assistent. 

­– Har de gått?

– Ja, de har begynt å gå, men… vi kan gå etter.

– Ja! Jeg vil prate med henne.

Arm-i-arm forter de seg etter den lille, fremtidige førerhunden og dens eier. De stopper opp og slår av en prat. Tonen er god når Mirnesa forteller om sin egen førerhund, Ibux, og deler erfaringer. Eieren nikker medgjørlig og takker for tipsene.

Kommunikasjonsskjåk

Mirnesa ble født i en liten landsby i Bosnia. Da hun var to år, flyktet hun og familien hele veien fra Jugoslavia-krigen til Sjåk. Å begynne i barnehagen i et nytt land med et nytt språk, er ekstra vanskelig når du ikke ser. Når de skulle vaske hendene eller spise lunsj, fikk søsknene beskjeder med kroppsspråk. Men for den lille jenta var det ikke like lett. Kommunikasjonen var nærmest umulig.

– Du er liksom stuck i ditt eget hode, og ingen vet hva du vil.  

Mirnesa husker bare korte glimt av tiden i barnehagen, men hun minnes det som krevende og ubehagelig. Livet har lært henne å bli tøffere, mer frampå og stå opp for den hun er. Hun beskriver seg selv som en person som tar mye plass og som sprer god stemning.

– Det blir aldri kjedelig hvis jeg er på en fest.

Hun ler høyt. Mirnesa fremstår som trygg og selvsikker, men slik har hun ikke alltid vært.

– Når jeg forteller folk at jeg var veldig stille og sjenert før, så er det ingen som tror meg.

Skrur av følelsene

I møte med nye folk blir Mirnesa konstant undervurdert. Mange møter henne som et barn, med høy og tydelig stemme. Når hun under small talken spør hva personen jobber med, får hun ikke det samme spørsmålet tilbake. Hun møter stadig folk som tar det for gitt at funksjonshemmede ikke er til stede. Men Mirnesa er så absolutt til stede. Og når hun åpner munnen og prater om politikk – da blir folk overrasket.

– Folk blir litt sånn «åja du bryr deg om det som skjer rundt deg, du tenker».

Å konstant bli undervurdert og møtt av fordommer er ingen god følelse. For Mirnesa skjer det så ofte at hun rett og slett ikke har hatt annet valg enn å bli vant til det.

– Jeg prøver å føle minst mulig, for det er slitsomt å drive å føle hele tiden. Så tenker jeg… det er grenser for hvor mye følelser det er plass til i et menneske også.

Mirnesa sukker. I møte med nye folk føler hun et sterkt behov for å motbevise de gamle fordommene. Da hun ble aktiv i politikken, var det flere eldre herremenn som måtte settes på plass. Å prate til henne som om hun var fem år, det var unødvendig. Heldigvis for henne, så er hun ikke konfliktsky, og hun innrømmer at mange vil beskrive henne som litt skarp i kantene.

– Jeg mener det er bedre å ta det opp om det er noe. Jeg liker ikke at man skal prøve å unngå konflikt og alt som er vanskelig. Da må vi heller ta en prat.

Politisk spire

Et politisk frø ble plantet i Mirnesa allerede da hun var barn. Hun husker godt da hun som 12-åring lærte om EU på skolen. For den unge jenta var det klinkende klart at Norge burde være med på leken. I klasserommet var hun den eneste som var for, og den debatten tok hun med glede mot resten av klassen. EU-debatten ble en politisk spire som vokste seg større og større. Som 15-åring tok hun det store steget inn i politikken, som aktivist for funksjonshemmedes rettigheter. Siden den gang har spiren bare fortsatt å blomstre. Fra EU-debatt i klasserommet som barn til å nå være andre kandidat for Ullensaker Venstre.  

– Jeg kjenner på at jeg gjør en forskjell, da. Det at jeg er her, det betyr noe. Både for meg, men også for andre mennesker.

Mirnesa er opptatt av at alle skal ha de samme mulighetene, uavhengig av hvilken kommune de er bosatt i. Da hun som 17-åring flyttet fra Sjåk til Jessheim, erfarte hun hvor store ressursforskjellene er på tvers av kommunene. I lille Skjåk var ressursene på plass, mens ressursene i store Ullensaker var begrenset. Jenta som tidligere hadde syklet alene, ble begrenset av omgivelsene. I Sjåk kjente alle til henne, og tok derfor hensyn slik at hun kunne gjøre tingene hun ville.

– Det var litt sånn klønete, men det gikk liksom greit. Alle kjente meg, så det at jeg syklet alene gikk bra.

Mirnesa er derfor takknemlig for å ha vokst opp på et lite sted. Hun tror at barndommen hadde vært helt annerledes hvis hun vokste opp i en større kommune, som Ullensaker. Det opplevde hun på videregående da hun plutselig ble begrenset av andre, og fikk beskjed om at det var mye hun ikke kunne være med på.

En (u)vanlig dag

Det overrasker mange, men en vanlig dag for Mirnesa er som en vanlig dag for de aller fleste. Hun jobber fra åtte til fire, lager middag, trener. Ganske A4, rett og slett. I tillegg til jobben og politikken sitter hun i styret i foreningen FRI. Dagene hennes løper av gårde i høyt tempo, og har hun én kveld uten møter, er hun heldig. Den lille fritiden settes stor sett av til å se på fotball – en av hennes store lidenskaper. At Mirnesa ser på fotball er det mange som stusser over. Sammen med sin fotballinteresserte assistent, har hun funnet en god løsning på fotballtittingen.

– Vi har en sånn firkanta matte med en opptegna bane. Da sitter han og prater om det som skjer, mens vi beveger oss over matten.

Siden VM i 2010 har hun vært en vaskeekte fotballsupporter. Og fotballhjertet hennes, det banker for Bayern München. Hun gløder når hun snakker om fotballen og sitt elskede Bayern.

– For meg betyr fotballen masse energi.

Mirnesa elsker å dra på fotballkamp, men dessverre er forskjellene mellom landene store. Når Mirnesa er på kamper i Tyskland, får hun utdelt en ørepropp med live-oppdateringer. I Norge er det derimot ingen hjelpemidler.

– Jeg kunne tenke meg å gjøre noe med akkurat det, for hvis du ikke har en assistent, er du helt lost. Det er kjempetrist.

Begrenset demokrati

En sentral del av demokratiet er at alle skal kunne delta, men det å ta del i den demokratiske prosessen er ikke alltid like lett. Da Mirnesa og resten av Akershus Venstre var samlet for å behandle det nye programmet i fjor, var det bare ett problem. Da de skulle stemme over de ferske forslagene, kunne ikke Mirnesa lese dem og det var ingen tilrettelegging for at hun skulle få gjøre det heller. Det var derfor ingen vits for henne å stemme – hun ante jo ikke hva de stemte over.  

– Det er kvelning av demokratiet.

Hendelser som dette gjør at Mirnesa ikke gir seg. Hun skal fortsette å jobbe for at alle skal kunne leve livene sine som de vil, uten å bli begrenset av omgivelsene. Hun hever stemmen på vegne av mange, og jobber aktivt med holdningsendringer – også for at folk skal få en bedre holdning til seg selv.

– Veldig mange funksjonshemmede har jo vokst opp med at det er oss det er noe feil med. Men det er ikke noe feil med deg. Det er samfunnet som ikke er tilrettelagt.

Men de harde og evige kampene for et mer rettferdig samfunn koster. Mirnesa råder seg selv og andre til å ikke gi seg, selv om det til tider kan være tøft.

– Du må tåle at du er i vinden. Så du kommer til å blåse over ende noen ganger, men det må du takle. Da må du bare reise deg igjen.

Kampklar

Mirnesa har ingen plan om å gi seg. Hun skal fortsette å heve stemmen for et mer åpent, mangfoldig og rettferdig samfunn. Hun ønsker ikke bare å heve stemmen for seg selv, men også for alle de som ikke orker.

– Jeg drømmer om å fortsette å leve det livet jeg gjør, uten å hele tiden måtte kjempe for rettighetene våre. For når vi først har vunnet dem, så må vi vokte dem hele tiden. For eksempel står det i assistentvedtaket mitt at jeg må vurderes igjen om tre år, og da må jeg forsvare alt om igjen. Og da er det ikke sikkert at det går like bra.