Fra racket til Rema

En høy mann med gyllenbrunt hår og skjegg står i kassa på Rema 1000. Han smiler. Den 30 år gamle mannen heter Victor.

Inn i butikken kommer en kunde med en tøypose fra konkurrenten Kiwi.  

– Hvilke plommer er best, spør hun kassamannen Victor om.

Victor går bort til bordet med de brune papirposene der kvinnen står. Han peker på posene til høyre og forklarer at de er dagsferske, mens de til venstre er fra i går.  

– Min personlige favoritt er plommene som kom inn i går. De er litt søtere, sier Victor.

Kvinnen får lov til å smake seg frem til beste alternativ før hun kjøper. Hun tar opp en av de søte plommene og smaker på den.

Det går på fornavn når kundene ser Victor.

– Hei Victor! Hvordan går det med kjøpet av leilighet, spør en kunde som står ved kassen.

– Jeg har ikke fått solgt min egen leilighet ennå, svarer Victor.

Tidligere i år ble Victor kåret til Norges hyggeligste kassamann. Folk beskriver han som en av de beste på kundeservice som verdsetter kundene som venner.

Kunstnerisk og kreativ

Leiligheten til Victor på Bislett i Oslo er stilren og ryddig. På inngangsdøren henger et skilt som viser at leiligheten er til salgs. Det er ryddig på grunn av visninger, men det avviker ikke stort fra normalen forklarer han.

I den ene bokhylla i stua står et skip av papp. Det har Victor laget. Det er en modell av Titanic som er uten skrog på den ene siden, slik at man kan se rommene inni. På den andre siden vises skroget slik det var på det store forliste skipet.

Prosjektet var en del av avslutningseksamen til Victor på videregående.

Victor kobler til tre batterier i ledningene som henger ut fra båtens underside. Først kommer det lys i lyktene akterut, så i baugen og deretter lyser det i broen der kapteinen manøvrerer fartøyet.

I 1997 så Victor Titanic for første gang. Da var han åtte år. Det er både kjærlighetshistorien og skipet som fascinerer Victor som har filmen som sin favoritt. 

– Da han tegnet Rose. Den kjente scenen. Det var den som på en måte «Wow, jeg vil også tegne».

– Har du drevet med tegning siden du var åtte år?

– Ja, eller jeg ble ikke flink før jeg faktisk var sånn 17-18. Før det var det bare sånn, helt vanlige tegninger, forteller Victor.

I stua prydes den lyse sofaen av puter i forskjellige farger og på veggene henger tegninger som Victor selv har laget. To tegninger av karakterer fra den kjente HBO-serien “Game of Thrones” henger på den ene veggen.

 Victor tar opp mobilen sin og viser tegningene han har lagt ut på Instagram.

– Jeg liker å tegne mennesker. Det er på en måte det jeg føler jeg er best til. Det er uttrykkene. Nå som jeg har begynt å tegne venner og venninner og sånn, så er det den reaksjonen jeg får fra dem. 

– Hva skjer med deg når du tegner?

– Det er en slags meditasjon, sier Victor.  

For han har tegning og kreativitet hjulpet han når han har følt seg alene. I friminuttene på videregående satt Victor i klasserommet og tegnet. Han forteller om en skolegang preget av mobbing, og mangel på tilhørighet.

– Det var mobbing. De var kule gutter som hadde gått på skole sammen lenge. Jeg kom inn året før og var den nye gutten. Det var umulig å bryte inn i den kjernen der. Så da tenkte jeg at da får jeg bare gå på skolen, gjøre plikten min og bli ferdig med det, og det følte jeg at jeg klarte.

Deler av skolegangen gikk Victor på skole i Frankrike der familien har et sommerhus på landet.  Der er skolen strengere og barna høfligere, ifølge Victor. Han gikk på en kristen-katolsk skole der man som straff for å gjøre noe galt, som for eksempel kunne være å drikke vann i timen, ble sendt opp til kateteret for å be til Jomfru Maria.  

– Det skjedde meg et par ganger, jeg var jo norsk og skjønte ikke helt reglene der, så jeg ble sendt både hjem og foran tavla.

Mistet tvillingbroren

Victor ble født fire måneder for tidlig i 1989. Han har i ettertid sett i World Guinness Record book fra 1998 at han ikke var langt unna å være det tidligste fødte barnet som overlevde i 1989.

– I Norge for 30 år siden så var overlevelsesraten mye lavere enn i dag, for veldig fortidlig fødte, som meg. 

På overarmen har Victor en tatovering. Det er to V-er i hverandre. Den ene står for Victor, mens den andre er for tvillingbroren, Villemann, som døde like etter fødselen.

– Jeg ble 30 i fjor i oktober. Og da tenkte jeg å gjøre noe veldig fint. Jeg har ikke vært på graven siden jeg var 15, tror jeg. Så jeg tenkte å endelig besøke den, sier Victor. Stemmen brister.  

Victor har ett bilde av han og tvillingbroren fra da de var babyer. Selv om han aldri ble kjent med tvillingen sin, forklarer han at han tror det er en tvilling-greie å ha en tilknytning til hverandre.

– Jeg har ofte lurt på hvis han hadde vært her; Hva kunne han? Hadde han gjort meg bedre? Hadde han de egenskapene jeg ikke har, for jeg føler tvillinger deler på egenskapene sine. At han tok de tingene jeg er dårlig på. Eller at mine svakheter er hans styrker på en måte, forklarer han.

For Victor har det alltid vært et vanskelig tema å snakke om tvillingbroren og før synes han det ble mye hvis noen sa navnet hans. I anledning 30-års dagen tok Victor navnet Villemann.

– Victor Villemann heter jeg nå, for å bære hans navn videre, så han ikke skulle bli glemt. Og det er noe av det jeg er mest stolt av i livet. Det er det, forteller Victor.

Trykket feil på Nav-søknaden

Victor jobbet tidligere som tennistrener, men han måtte legge trenerracketen på hylla, på grunn av at klubben han jobbet i fikk én hovedtrener. Victor søkte da jobb via Nav.

Da han skulle fylle ut på Nav hvilken yrkeskategori han ønsket å jobbe i, trykket han feil. Han ville trykke på kategorien «Kunst og håndverk», men i stedet trykte han på jobb innen service.

– Jeg fikk et brev fra Nav om at da skal du møte opp på Rema 1000 i Fredensborgveien og jeg tenkte «HÆ? Skal jeg det? Jaja…». Også kom jeg dit også var jeg fryktelig umotivert på det jobbintervjuet med Kent.

Victor har nå jobbet fem år på Rema 1000. Kent Bratlien Windahl er butikksjefen på butikken der Victor jobber.            

– Jeg titta ut av vinduet mens han prata til meg og liksom svarte kort for jeg ville ikke være der. Men utrolig nok så sier Kent bare sånn «Ja, vi gir han en sjanse».

I starten var Victor umotivert på jobben. Han kom ofte for sent, og grunnen var at han tok seg god tid til frokosten.

– Jeg kom litt for sent på jobb med vilje. Eller jeg tok t-banen til Oslo S og spiste frokosten min der og jeg gikk ikke på jobb før den frokosten var ferdig, sier Victor som forteller videre at det var snakk om fire-fem minutter for sent hver gang.

Mange rundt Victor mener han har forandret seg siden han begynte på Rema 1000. Før var han stille og innesluttet, men nå liker han godt å snakke med kunder. Victor sier at jobben er noe av det beste som har hendt han.

– Jeg føler jeg har vokst litt mer i den jobben. For jeg er egentlig veldig tullete og veldig barnslig. Jeg er surrete og jeg er så mye mer enn det man ser i kassa der på jobben. Men jeg blir tatt seriøst på jobben og den følelsen har jeg aldri kjent på før. Jeg har alltid blitt ledd av og alltid mobbet.

Victor beskriver at han føler seg som to utgaver av seg selv når han er på jobb og når han er hjemme. På jobb føler han seg trygg og på sitt territorium, men samme følelse er ikke alltid der når han kommer hjem.  

– Jeg merker ikke det før jeg kommer hjem når alt er borte og det bare er meg, og jeg ikke har noen rundt som gir meg oppmerksomheten, forklarer Victor.

Kafédrømmen

Victor gjør seg klar for å dra på jobb. Han henter frem Rema 1000-uniformen, og begynner å lage kaffe.

Lukten av fersk kaffe fyller rommet idet bajonetten fylles med det nykvernede brune gullet. Han ser avslappet ut og det er tydelig at dette har han gjort før.

– Det har vært en drøm å åpne min egen kaffebar, fordi jeg er fryktelig interessert i kaffe. Altså sånn kaffebønnen, prosessen, smaken og alt, forteller Victor.

Espressoen har en perfekt blanding av sødme, bitterhet og syrlighet. I den ene bokhyllen i stua står en bok om kaffe.

– Min ideelle kafé er at jeg går og leverer kaffen til kunder. En drøm hadde vært å være eier eller være sjef på en liten koselig kaffebar eller kafé og kunne ha stamkunder og prate med kunder, sier Victor.

Victor legger til han tenkte han kunne trappe ned på jobben på Rema for å teste ut å jobbe på kafé på siden.

Men, Nav tillater ikke at man har to jobber.

Ville også bli polititegner

En gang Victor og hans storebror var ved Oslo sentrum møter de på to menn. En som er nesten to meter høy og en på 1,70. Den høyeste mannen kommer bort til Victor og begynner å danse foran han. Han virker full og står tett opptil Victor.  

Med en hamburger og brus i hånden prøver Victor å få mannen bort ved å snakke til han. Broren hjelper også til.  Mannen på 1,70 kommer bort og unnskylder sin venn før de går.

Det er ikke før litt senere at Victor merker at lommene er tømt for både husnøkler og lommebok. Han ringer politiet, men dette er ikke en prioriteringssak.

Noen dager senere gikk Victor til politistasjonen for å anmelde saken. Da beskrev han mannen som politiet gjenkjente. Han spurte om det var mulig å få jobb som polititegner.

– Polititegner var en stor drøm. Da jeg begynte å innse at «yes, jeg kan tegne ansikter» og jeg er ikke macho nok til å bli politi, så var det polititegner, for det var liksom i alle tv-serier, legger Victor til.

Tilbake på butikken

En sort dør er til venstre ved inngangen på Rema. Victor tar med seg bagen sin og går inn.

Litt senere kommer en blå Rema 1000 t-skjorte ut med et smil. Klokken er noen minutter på tre og Victor understreker at han er tidligere ute enn vanlig.

Tilbake i kassen ekspederer han kunder. En kvinne kommer til kassen og spør Victor om noe, før han skanner en pakke med nesespray av merket Otrivin på båndet.

Kunden betaler og går bort til varene sine.

– Ånei, jeg sa Onico, sier damen og forklarer at hun mente den nikotinfrie snusen.

Victor er ikke sen om å endre varen og understreker at kvinnen ikke måtte betale noe ekstra, fordi varene har samme pris.

– Jeg hørte i hvert fall vare på riktig bokstav, sier Victor fleipende til kunden.

Kunden smiler.