Gjeteren ved Italia-svingen

Utenfor et grønt hus langs Tinnelva på Notodden sitter en mann med langt skjegg og rød skyggelue. En solstråle skinner mot mannens ansikt, treffer venstre brilleglass og forsterker glimtet han har i øyet.

Mens duften av gurkemeie spres med dampen fra en håndlaget kopp fylt med te, fylles den frodige bakhagen av reflekterte ord formidlet med en lun stemme. 

– Der tror jeg faktisk det fløy en hauk, sier keramiker Dag Bratbergsengen.

Han reiser seg fra hagestolen og titter opp mot en skikkelse på den blå himmelen. Utsagnet er spontant og han reagerer raskt, men den rolige og reflekterte røsten forandres ikke. 

Bratbergsengen minnes en dag på nittitallet, da han i ren frustrasjon formet en klump leire om til en fugl. En liten fugl med vingene strukket ut.

Medieoppslagene som fulgte med borgerkrigen i det tidligere Jugoslavia hadde gjort han urolig, men fuglen ga han et håp. En ny leireklump fikk plass i hånden. Denne klemte han slik at leira vandret ut mellom fingrene hans.

Et reir ble til. 

– Det ble en terapifugl for meg, sier han i dag.

30 år har gått siden fuglen ble et vendepunkt for kunsten hans.

Materialet som fengslet

Bratbergsengen vokste opp på Lillehammer. Han husker at moren var opptatt av kunst og litteratur, men at det i barndomshjemmet knapt fantes bøker i bokhylla.

Kunst og forming var ingen stor del av oppveksten hans, men under et skoleår ved folkehøgskolen på Darbu ble unggutten presentert for leirematerialet. Han beskriver opplevelsen som fengslende.

I likhet med mange unge i dag, visste heller ikke Bratbergsengen hva han skulle bli. Kunstneryrket var ennå fjernt. 

– Foreldrene mine mente det ville være en økonomisk trygghet å bli lærer. Det var liksom deres forslag da, sier han. 

Dermed pakket Bratbergsengen sakene og flyttet til Bodø for å ta lærerutdanning. Der oppe, i det kalde nord, møtte han sin nåværende kone.

Og etter det var det de to. Sammen spurte de om å få holde på med leire i kjelleren på lærerskolen. Sammen tok de utdannelse og begynte som lærere i Nord-Norge. Sammen kjøpte de keramikkovn for å ha i kjelleren, og sammen tok de et års studiepermisjon da Bratbergsengen studerte ved Statens lærerhøgskole i forming på Blaker.

De fikk en datter, som ble med dem til England da de sammen studerte et år ved Harrogate College of Arts.

– England er en stor hage, men Nord-Norge er også helt spesielt. Vinteren med sin mørketid og rødlige himmel. Det er vanskelig å sette de to stedene opp mot hverandre, sier han.

Katt, kaniner og svarte netter

Etter hvert valgte den lille familien å slå seg til ro utenfor Lillehammer. Der kjøpte de et småbruk som tidligere hadde vært i eie til Bratbergsengens onkel og tante. To barn til kom til verden.

– Vi tenkte vi skulle ha katt, kaniner og sau. Kanskje skulle vi drive litt med keramikk, men vi var usikre på om det var noe en kunne leve av, sier han.

Men studieåret i den britiske hagen hadde fôret han med kunnskap. I 1987 søkte han derfor medlemskap i foreningen Norske Kunsthåndverkere. Det første viktige steget var tatt. Med medlemskap innvilget, åpnet det for deltakelse på ulike utstillinger rundt omkring i landet.

Planen om katt, kaniner og sau måtte vike.

– Det hadde vi ikke tid til i en hverdag med barn og undervisning, sier han lattermildt.

Gymlærerjobben han hadde hatt i rundt seks måneder, ble sagt opp. Bratbergsengen trivdes godt i klasserommet og i møte med elever og studenter, men likte ikke det administrative. Friheten i det å være kunstner, var mer fristende.

Det sitter langt inne for Bratbergsengen å kalle seg modig. Modig, fordi han turte å satse som kunstner.

– Jeg kunne ikke noe annet. Jeg hadde ikke lyst til noe annet. Jeg hadde så stor glede av å arbeide med leire at det ble en drivkraft i seg selv. Det har vært mange svarte netter der det har vært vanskelig å få det til å gå rundt økonomisk, men så har det alltid ordnet seg, sier han.

Og nettopp dette, at det alltid har løst seg til slutt, har gitt han en tillit til livet.

Gjeteren og hans gjeterhund

62 år gammel fikk Bratbergsengen Statens seniorstipend for kunstnere. Hvert år plikter han å sende inn en rapport for å vise at han fortsatt arbeider med kunsten.

Det gjør han.

I 1997 flyttet han fra småbruket i den tunge granskogen utenfor Lillehammer. Familien skulle mellomlande på Notodden i Vestfold og Telemark fylke. De bosatte seg i Kanalveien, på en liten bakketopp med utsikt til den rene og klare Tinnelva. Parets fjerde barn ble født inne i det grønne huset samme året som de kom.

Her bor Bratbergsengen ennå. Barna har flyttet ut, men en hund har flyttet inn. Kona er den samme.

Med brun kordfløyelsbukse og beige skjorte på kroppen, reiser 66-åringen seg. Elleve måneder gamle Birga spretter opp fra terrassebordene som ligger på bakkenivå. Hun vet at noe skal skje og følger derfor med på eieren med et våkent blikk gjennom en lang pannelugg.

At de ligner litt på hverandre utseendemessig, har keramikeren fått høre fra flere hold. Litt rufsete skjegg og barter har to- og firbeint til felles. 

Birga er en schapendoes, en nederlandsk gjeterhund. Denne rasen bruker kroppen aktivt i arbeidet og jobber tett på dyrene. Raseklubben beskriver den blant annet som munter, vennlig og familiekjær. Selvstendig arbeid ligger i blodet.

Bratbergsengen tror han og husets nykommer har mer til felles enn kun hårveksten i ansiktet. 

– Jeg tror rollen som gjeter har stått sterkt hos meg som far til fire barn. Jeg har fulgt godt med på dem. Det har vært viktig for meg, men det er kanskje ikke så bra å passe altfor godt på heller, sier Bratbergsengen undrende.

De to spaserer mot kunstnerens varebil som er rygget inntil noen busker på bakketoppen. Det knitrer i grusen når joggeskoene hans forlater hagen. Med en lett håndbevegelse åpner Bratbergsengen skyvedøra på bilen. Birga får litt assistanse på vei inn til plassen sin.

Langt skal de ikke. En omtrent tre minutters kjøretur fører dem til Bratbergsengens verksted på motsatt side av Tinnelva.

– Her hadde det vært fint å ha verksted, tenkte jeg da vi kom hit for 25 år siden. Slik ble det, sier han.

Den fredede murbygningen var i 1894 Tinfos Papirfabriks første kontor. I 1947 satt to radioamatører i kjelleren og holdt kontakt med Kon Tiki-ekspedisjonen på Stillehavet. Informasjonen står skrevet på et svart skilt festet på bygningen. I dag er det Bratbergsengen som har glede av utsikten over elva.

– Det er vakkert her. Jeg kaller det bare Italia-svingen, sier han og peker mot bebyggelsen i den frodige åsen.

Elva snegler seg rundt i et landskap som ligner det støvelformede landet i sør.

Jobber med smilene

På innsiden av en grønn tredør kommer Bratbergsengens univers av skulpturer til syne. Tidlig i karrieren var det naturen, med sine dyr, planter og landskap som inspirerte keramikeren. Men konfliktene i det tidligere Jugoslavia på nittitallet, bidro til et vendepunkt.

Nå er det menneskets indre natur som kommer til uttrykk gjennom skulpturene. 

Skulpturene har alle hvert sitt navn og hver sin historie, akkurat som vi mennesker har. De fleste har av dem har rundt hode, blek hud, en kattelignende munn og er omtrent 30 centimeter høye. Mange av dem har gjenstander på toppen av hodet eller i hendene.

– De er speilbilder av ting som vi er oppi som mennesker. Ofte er de triste, melankolske eller viser at det er litt utfordrende å være menneske, sier Bratbergsengen.

Noen ganger tenker han at folk ikke kan kjøpe en så trist sak. Derfor jobber han fra tid til annen med å få frem et smil hos noen av skulpturene. Likevel tror han at mange ser figurene og kjenner seg igjen.

– Kanskje kan det være godt å kunne flytte denne siden av seg selv over til skulpturen, sier han. 

Selv om figurene er laget av leire, kjenner skaperen hver og en av dem.

– Når jeg har fått på ørene, prøver jeg å bli kjent. Jeg håper at det dukker opp noe. Det gjør det alltid, men noen ganger kan det ta litt tid, sier han smilende. 

Han tar opp et hode og en kropp fra en plastkasse med lokk. En slik plastkasse som mange slenger julepynten i, slik at nisser og adventstjerner ligger i mørket 321 dager i året.

Bratbergsengen går korte steg over det knirkende tregulvet. Han setter seg ned på en krakk i det innerste rommet i den vernede murbygningen, og hunden Birga kommer løpende fra inngangspartiet. Hun legger seg straks ved føttene hans.

– Jeg trodde jeg skulle bli gal av det en stund, men jeg har vendt meg til det, sier han om den klengete gjeterhunden.

Dagslyset lyser opp rommet. Tre av fire hvite vegger har vinduer, mens på den fjerde veggen henger det et speil med gullfarget ramme. Ved hjelp av et stort, blått apparat kjevlet Bratbergsengen ut leireflatene før han bygde figurens kropp rundt et stykke bobleplast.

I motsetning til julepynten, skal ikke figuren dyrke ensomheten i plastkassa store deler av året. Figuren skal reise ut i verden. Han skal bli kjøpt.

Kattemunn til motorsyklist

Ifølge kunstneren blir figurene kjøpt av alle mulige forskjellige mennesker, men sannsynligheten er stor for at det er en dame mellom 40 og 60 år som blir hodet og kroppens nye eier i fremtiden.

Det har likevel hendt at Bratbergsengen har fått seg overraskelser.

– En gang kom det en ung motorsyklist full av tatoveringer bort til meg på et marked. Han sa «åh, den vil jeg ha!» og pekte på en av skulpturene mine, sier han. 

Keramikeren prøver å lage seks til syv i uka. 

– Før kunne jeg lage opptil 15, men jeg skal jo ha det litt godt også. Man må ta vare på seg selv. Det er det viktigste av alt. 

Elegent drar han et stykke bobleplast ut av leirekroppen. I den fredede bygningen på Notodden tilbringer ikke Bratbergsengen mer enn tre til fire timer hver dag.

– Det handler litt om at jeg har fått hund, men det betyr ikke at jeg ikke jobber ellers. Jeg føler virkelig at jeg har en fulltidsjobb, sier han. 

Han fyller arbeidsdagen med å hente leire, befare gallerier, montere utstillinger, stå på markeder, holde regnskapet i orden og å frakte ferdige figurer til nye eiere. Hver figur skal dessuten utstyres med en personlig tekst.

– Jeg forsøker å være litt morsom når jeg skriver disse tekstene. For han her har det tårnet seg opp, sier Bratbergsengen.

Stolt viser han frem en figur som står side om side med et tårn høyere enn seg selv. Gjeteren med utsikt over Italia-svingen fester leirehodet til leirekroppen ved hjelp av en pensel, litt vann og et plastredskap som kan minne om en lekekniv.

Plutselig hopper Birga opp med hårete forlabber på ryggen hans.

– Jeg vet nok hva du vil, men du må nok vente litt, svarer Bratbergsengen.