I maktens korridorer

– Det er en politikerforakt ute og går, sier kommunikasjonssjef Jarle Roheim Håkonsen og går hvileløst frem og tilbake på Arbeiderpartiets møterom i fjerde etasje på Stortinget.

Først frem, så tilbake igjen, så frem, så tilbake igjen.

Dagen før ble Jonas Gahr Støre nok en gang hudflettet i mediene for manglende tiltak i møte med de stadig økende strømprisene. Det er ikke lett å tråkke rundt i statsministeren sine sko. Men vanskeligere er det nok å tråkke rundt i fotsporene hans.

Kommunikassjonsjefen skal ikke bare få Støre til å skinne. Han må også rydde opp, stilne stormer og forholde seg rolig i båten, mens den gynger. Først frem, så tilbake igjen.

Et dypt pust inn. Støv, svette og ambisjoner river i neseborene. Gjennom 157 år har fylkeskommunale og statlige menn gitt fjerde etasje på Stortingsbygningen en tjukk eim av tradisjoner.

En rødhåret møtereferent taster febrilsk på en liten datamaskin. Ved siden av sitter en yngre kvinne med blond hestehale og tygger på en penn, mens hun stirrer tankefullt ut i luften.

Rødtoppen kremter før han legger frem ukens viktigste saker på helsefronten. Skjønnhetsklinikken til Pia Tjelta og co. er naturligvis ett av punktene på listen. Navnet Sanna Sarromaa nevnes. Hun har visstnok skrevet en kronikk i VG hvor hun argumenterer for at skjønnhet er kvinnehelse, det òg.

– Hvis du satte på kobber og et batteri på den dama, så kunne irritasjonen hennes alene produsert nok strøm til å løse opp i hele strømkrisa, blir det sagt.

Rommet fylles med latter. Og med det er dagens morgenmøte for kommunikasjonsrådgiverne i Arbeiderpartiets stortingsgruppe avsluttet.

Tidspress og tomme korridorer

I samme etasje, men på andre siden av bygget, sitter to unge kvinner på kontoret de deler, med nesene ned i datamaskinen. På skrivebordene ligger valgbrosjyrer, kvitteringer og konfidensielle papirer nennsomt dandert i små bunker. Rommet er hvitt og sterilt.

Tankene dras mot et sykehus, eller et eldrehjem.

– Jeg beklager alt rotet, sier kommunikasjonsrådgiver for helse og omsorg i Høyres stortingsgruppe, Siri Ann Roska (29).

Kommunikasjonsrådgiver for utdanning, Kine Nossen, stemmer i.

– Ja, herregud, det ser ikke alltid sånn ut her!

Roska drar fingrene gjennom det perfekt krøllede håret og lener seg tilbake i stolen med et sukk.

I 2017 slo Medier24 alarm om en eksplosiv økning i kommunikasjonsfolk i Oslo kommune. Da var det flere som påpekte at økningen i antall kommunikasjonsrådgivere er et tegn på en ukultur hvor hensikten er å skjerme seg fra vanskelige spørsmål.

Roska hevder derimot at tidligere journalisterfaring i blant annet TV2 og Firdaposten har gjort henne bedre rustet til å ta imot mediehenvendelser fra journalister. Hun begrunner dette med at hun kan sympatisere med deres deadlinekrav. 

Da Roska kom tilbake på jobb fra sommerferie, var hun alene på kontoret med ansvaret for pressetelefonen. Politikerne var fremdeles på ferie, men det stoppet ikke journalistene som tross alt hadde aviser å lage.

Telefonen ringte og ringte. Men Roska hadde ingenting å gi dem.

– Krevde de at du gikk opp løypa?

– Ja, og det er jeg nesten nødt til, det er jo jobben min. Jeg husker spesielt at én journalist ga meg 15 minutter på å sende et tilsvar. Da forklarte jeg at det er fysisk umulig, at det noen ganger tar meg en halvtime bare å nå en politiker, sier Roska og pakker sammen sakene sine.

Klokka har bikket 12. Det er på tide å ta lunsj.

Familieliv og full fres

Kafeteriaen på Stortinget er overfylt med tomme kaffekrus og ristende bein. Det er lett å tenke at alle her inne har en eller annen form for ADHD. Kanskje er de nødt til å ha det, for å kunne fungere i det hektiske samlebåndet som er storpolitikken. Skjørtekledde bein piler rundt bordene som livredde mus. Blazere tørker svetten fra panna med håndbaken.

Jarle Roheim Håkonsen går bort til disken og bestiller to kopper svart kaffe, før han snur seg og spør:

– Eller, vent, skulle du ha melk oppi?

Å være kommunikasjonssjef innebærer å skru seg selv av og på hele tiden, nesten som en datamaskin. På når du er på jobb, og det står på som verst. Av når du er hjemme og legger ungene om kvelden, forteller Håkonsen og setter seg i et hjørne av kafeteriaen.

Nyhetene er alltid på TV-en hjemme hos Håkonsen og familien. Når han er på ferie, plinger mobilen med varsler og mailen sjekkes med jevne mellomrom. Det er noe i blikket hans som vitner om at han er av den rastløse typen.

Hendene folder seg, lukker seg og folder seg igjen. Skuldrene heves og senkes. Han rekker ikke fullføre et poeng, før han er over på et annet. Samtalen går som en runde ping-pong. Eller en skuddveksling.

Rådgiverne er avhengige av forståelse på hjemmebane. De jobber masse i perioder, og er noen ganger nødt til å innta rollen som den kjipe forelderen.

– Når jeg kommer hjem fra en lang arbeidsdag og har måttet si nei til å leke med ungene, alt annet har kommet i andre rekke, hender det at jeg attpåtil får en mail fra et anonymt nettroll som skriver at det burde vært skuddpremie på meg. Da hender det at jeg tenker «er det verdt det?».

Hvis jobben betydde mindre for Håkonsen, ville han kanskje klart å legge den fra seg med en gang han kom hjem.

– Men man skal jo bli litt gira. For hvis ikke, hva er poenget?

Gjensidig tillit og ryggsleiking

Håkonsen er, i likhet med Roska, vant til å hanskes kritiske journalister. Han legger ikke skjul på at enkelte medier står høyere i kurs enn andre. Det sitter nemlig litt lenger inne å svare medier som kommunikasjonssjefen mener er for opptatte av clickbait.

– Men dere kan jo ikke nekte å svare på henvendelser fra aviser dere har hatt dårlige erfaringer med tidligere?

– Nei, det kan vi naturligvis ikke. Men det hender jo at vi lekker opplysninger til pressen, og da lekker vi til medier vi stoler på, og som vi har et godt forhold til. Som VG eller NRK, for eksempel.

Vi befinner oss i Vandrehallen, hvor det vanligvis myldrer av politikere og ivrige journalister som henger rundt beina på dem. I dag er det stille.

En gang var han programleder i NRK Dagsrevyen. Nå er han en av flere, mer eller mindre, sentrale NRK-profiler som har meldt overgang til politikken de siste årene.

De har blitt gjennomgrundig kritisert for valget. Flere har vært negative til at den tidligere journalisten har gått fra å stille kritiske spørsmål til politikere, til å fungere som deres megafon.

– Bruker dere mediene som mikrofonstativ?

– Det er en kritikk vi rådgivere får med jevne mellomrom. Men journalister og rådgivere er avhengige av en gjensidig tillit til hverandre. Journalistene må tørre å ta kontakt med oss dagen etter at de har skrevet en kritisk artikkel om Støre eller Arbeiderpartiet.

Mens vi står og prater går en tung skyvedør opp. Inn kommer kvinnen som styrte Norge i åtte år, og som har ambisjonen å kaste Håkonsens sjef ned fra tronen for å igjen bli statsminister.

Hårene på armene stritter. Håkonsen retter seg opp i ryggen.

Ved siden av Erna Solberg tårner stabssjef og kommunikasjonsrådgiver Rune Alstadsæter. Et par faste håndtrykk og kjappe replikkvekslinger senere, er de begge forsvunnet på nye oppdrag.

Håkonsen slapper av i ryggen igjen.

Talepunkter og andre triks

Norge har hatt flust av politiske skandaler.

Knapt ett år er gått siden det stormet rundt daværende statsråd og KrF-leder Kjell Ingolf Ropstad, da Aftenposten publiserte den første saken i det som omtales som «Pendlerboligskandalen». Redaksjonen avslørte at Ropstad hadde fått tildelt gratis og skattefri pendlerbolig, mens han hadde vært folkeregistrert på gutterommet hos foreldrene.

Og sjeldent har vel buksene falt raskere til anklene hos en folkevalgt.

Først gikk Ropstad ut og nektet for å ha gjort noe galt. Så kom nye avsløringer og kritikken haglet. Slik Håkonsen ser det, gikk Ropstad tilbake på det han tidligere hadde sagt og beklaget, la seg litt flat, men ikke helt.

Det hele endte med at Ropstad gikk av som statsråd og partileder. Senere måtte Eva Kristin Hansen gå av som stortingspresident og Hadia Tajik gikk av som statsråd og nestleder i Arbeiderpartiet etter ytterligere avsløringer i pressen.

Ropstad er et klassisk eksempel på et politisk trappefall, mener Håkonsen. Han tror den største feilen politikerne gjør, er å nøle.

– Man er nødt til å ta et valg. Enten kan man ta beklager-ruta, eller stå-for-det-ruta. Men jeg råder alltid politikerne til å gå for ett av alternativene.

Det er best å ikke la seg lure til å tro at dårlige nyheter bare blir borte, og at folk på mirakuløst vis glemmer det man har sagt, mener han.

Men hva gjør man når uhellet først er ute? I tillegg til å være tydelig i kommunikasjonen, pleier kommunikasjonssjefen å oppfordre poltikerne til å lese nøye gjennom talepunktene sine før de skal i direktesendte debatter og intervjuer.

Han kan også røpe at han er ekstremt bevisst på tidspunktet han sender ut pressemeldinger.

– Dronning Elizabeths død var for eksempel et utmerket tidspunkt for å sende ut en litt kjip pressemelding. Fredag kveld pleier også å være en vinner. Da sitter folk opptatte med fredagstacoen og er mindre oppmerksomme på dårlige nyheter, sier Håkonsen.

En finger med i spillet

Høyres Siri Ann Roska beveger seg gjennom korridorene på Stortinget i et voldsomt tempo. Det er kanskje et ganglag man tilegner seg ved å jobbe her. Innimellom stopper hun opp og peker.

På det første kontoret hun fikk tildelt da hun begynte i jobben for to år siden. Mot kantina hvor hun pleier å spise lunsj med de andre rådgiverne. Mot gangen og Erna Solbergs kontor.

– Hun skal vi ikke forstyrre i dag.

Kommunikasjonsrådgivere er beryktet som den yrkesstanden som er mest nøye på å gjennomlese, kontrollere og etterprøve hva som skal på trykk når de selv er involvert. Roska pleier derimot å gi journalistene tilnærmet frie tøyler. Riktignok har hun brent seg, men ikke såpass at hun la om kursen.

– Jeg har aldri prøvd å endre en tittel eller ingress. Det er journalisten selv som skal bestemme vinkling på saken sin. Det eneste jeg har forsøkt å endre, er faktiske feil.

Roska mener at opposisjonspartiene i mindre grad behøver å drive kriseminimering, slik stortingsgruppen til Arbeiderpartiet er nødt til. Det er et privilgium opposisjonen har – at de heller kan fokusere på hva som er god timing for å lansere en gladnyhet.

– Noen ganger hender det dessuten at vi rådgivere samarbeider på tvers av partiene. Vi tipser gjerne KrF hvis vi finner et utspill som passer bedre for dem enn for oss.

Roska bor i en leilighet på Grunerløkka. Når hun ikke er opptatt med å preppe politikerne til debatt og håndtere media, er hun med venner, trener og slapper av med en god Netflix-serie.

Som kommunikasjonsrådgiver tar hun alltid med seg jobben hjem, på samme måte som en journalist gjør. Hun er nødt til å følge med på nyhetsbildet og tenke ut nye ideer til neste morgenmøte.

– Men i motsetning til en journalist er det veldig sjelden folk vet at jeg har hatt en finger med i spillet. Sånn sett er det deilig å ikke lenger ha en byline, ler hun.