Kongen av krim

– Nei, jeg er ikke mye på sosiale medier. 

I et langsomt tempo blir ordene presset ut, med lange knirkende «eeeeeeh» innimellom. Hvert ord skal smakes på og omjusteres før de får forlate munnen. 

På veggen henger Tore Sandberg avbildet som en ridder på en hest, iført rustning, sverd og flagrende rød kappe. Med en gjenkjennelig bekymringsrynke i pannen kan man se likhetene til mannen som sitter på stolen foran bildet, i det hvitmalte hjemmekontoret. Han har kommet ridende inn i Norges innerste kroker av rettssystemet og kjempet imot strafferettens synder.

Etterforskningene har alltid vært tilnærmet mer metodisk og objektivt. Han henger seg opp i de minste detaljene, miniatyrripene på prosjektilene og de små bloddråpene på glassbitene. Snarere enn en barsk og uredd ridder er han nok som et mikroskop, der hver eneste partikkel langsomt skal etterprøves, granskes og kontrolleres. 

– Jeg kan ikke synse og spekulere, jeg legger kun fram udiskutabel fakta, sier Sandberg.

Fra fotball til journalist 

Sandberg vokste opp på Lillestrøm og spilte fotball opp til juniornivå for LSK. Selv om fotballdrømmen aldri gikk i oppfyllelse var han i en periode fotballformann for laget. Til Sandbergs store fortvilelse rykket de ned etter 45 år på øverste nivå i fjor.

–  Helt siden jeg kunne gå har jeg hatt en interesse for fotball. Vi spilte alltid fotball i friminuttene på skolen, man kan jo si at jeg har likt sporten i 75 år, sier Sandberg.

Ballen ble lagt på hylla da han begynte å studere statsvitenskap og tysk på Universitetet i Oslo. Da han var ferdig utdannet spurte en kjenning om han ikke skulle prøve seg i NRK. Der jobbet han i 14 år i både Dagsnytt og Dagsrevyen.

– Det har jeg aldri angret på. Det bygget opp en kunnskapsbasis som jeg har brukt i resten av min karriere.

Døren til krimmens verden

Inngangen til en verden av krim og etterforskning kom mens han jobbet som freelance journalist og hadde sitt eget firma.

En dag på høsten i 1991 lå det en bok i postkassa hans. Bokens tittel, skrevet i burgunderrødt var: «Julemorden i lille helvete». Boken var skrevet av en omstridt svensk popmanager kalt Sten Ekroth, og hans kone Vibeke. Han hadde sendt boken til flere redaksjoner i Norge, men ingen hadde tatt det videre. I et siste forsøk spurte han om navn på uavhengige journalister og Tore Sandberg var en av de som ble nevnt. Sandberg leste boken tvers igjennom.

Boken var et kronologisk hendelsesforløp av hvordan to drap hadde blitt begått i Fredrikstad og hvordan Per Kristian Liland endte opp som dømt. Ekroth var overbevist om at dette var et justismord.

En blodig julaften

Historiens anslag startet julaften 1969, da John Olav Larsen og Håkon Edvard Johansen ble funnet hogd i hjel av en øks. Åstedet var Larsens hus kjent som «Lille helvete», et sted beryktet for å være et samlepunkt for et sterkt belastet rusmiljø. På vei til åstedet ble tre personer pågrepet. To av dem ble løslatt, mens den tredje, Per Kristian Liland ble fengslet og senere dømt for forbrytelsen.

– Dette kan ikke ha skjedd i Norge, tenkte jeg.

Tore Sandberg ringte Sten Ekroth umiddelbart og fortalte han:

– Hvis det du skriver her er noe i nærheten av korrekt, så kommer vi til å få en del med hverandre å gjøre i tiden fremover. Men jeg kommer til å sjekke deg opp stolper og ned.

Da svarte Ekroth: – Det är som musik i mina öron.

En kveld i Fredrikstad 

Samme dag som Sandberg hadde snakket med Ekroth kjørte han ned til Fredrikstad for å lete seg fram til åstedet. Han forteller at han ikke hadde vært mye der, kanskje kun en gang for å se LSK spille.

– Det er en gjennomgangsmelodi i alt jeg driver med. Jeg vil til stedene. Hver sak består ikke av ett sted, men av flere. Det er personer involvert, hvor bodde de den gangen? Jeg vil gå opp løypa så jeg har alt innabords, forteller han.

Sandberg tar en slurk fra kaffekoppen og retter på brillene. 

– Det jeg tenkte den gangen var: Jeg skal bruke noen dager av mitt liv til å sjekke denne boken ihjel. Også skal ingen vite at jeg har vært inni saken i det hele tatt.

Da Sandberg ankom Fredrikstad var det allerede sent på kvelden. «Det er for sent å begynne å ringe til folk nå», tenkte han.

– Men jeg tok motet til meg og ringte til en nabo av åstedet. Jeg hadde lest at hun hadde kjørt forbi huset på lille julaften i 1969. Hun hadde fortalt at hun hadde sett de to som senere ble drept på vei inn i huset den ettermiddagen på lille julaften.

Per Liland ble dømt for å ha drept de to mennene dagen før, 22. desember. Hvordan kunne noen bli drept for så å bli observert dagen etter? Liland hadde alibi både lille julaften og julaften, da hadde han sittet i fyllearresten.

Selv om det var sent ble Sandberg tatt imot med åpne armer av naboen, og de ble sittende å prate til langt på natten. Her begynte en ny versjon av hva som skal ha skjedd julen 1969 å se lyset. Dette var starten på saken som skulle forandre fremtiden til både Per Liland, men også Tore Sandberg.

Kampen mot makten

– Per Liland var aldri klient av meg. Jeg jobbet med Liland-saken som journalist. Men jeg skjønte etterhvert da det som Ekroth hadde skrevet i denne boka ble bekreftet punkt for punkt, at hvis jeg skulle gjøre noe med dette så måtte jeg utfordre noen av de mektigste kreftene vi har i landet.

Tore Sandberg sukker og ser ut i hjemmekontoret. Det er ryddig og hvitt, og fylt av permer med papir og store svarte pc-skjermer. Han ser på boken som ligger foran han: «Øksedrapene i Lille Helvete» av Tore Sandberg.

 – Det er et minne jeg gjerne skulle hatt på video, forteller han og ser tilbake på sitt første justismord.

Per Liland står i rettsmøtet, med sine to advokater på hver side av han. Retten er satt med jury, og dommeren reiser seg for å avsi dommen om at Per Liland er frifunnet. Tore Sandberg står sammen med resten av publikum, og ser skrått opp mot noen av jurymeldemmene, som begynner å reiser seg og applaudere for frifinnelsen.

– Det var en mektig følelse. Det var den første store gjennopptakelsessaken, og jeg tenkte: jeg kommer aldri i min karriere til å oppleve noe som kan sammenlignes med det her. Dette er så stort. Der tok jeg faktisk feil, forteller Sandberg og smiler for seg selv.

Liten tue kan velte stort lass

I gjenfortellingen av historien går Sandberg inn i detaljer fra de ulike åstedene og bevismateriale. Hvert eneste dokument har blitt ransaket av Sandbergs isblå blikk. I sammenlikning med de fleste mennesker er Sandberg usedvanlig flink med de små detaljene.

– Det er ikke noe poeng å angripe folk bare for angrepets skyld. Det må være et grunnlag for at man kan reise kritikk eller stille spørsmål. Da holder det ikke at du synes ting er litt kjipt. Det er ikke godt nok. Det krever at man må gå inn i ganske finmaskede detaljer. Du må lære deg ting som du aldri før har vært borti, og du må være veldig ydmyk for dine egne begrensinger.

Grunnen til de lange nettene med arbeid på Liland-saken, sier Sandberg ikke kommer fra et rettferdighetsbehov. 

– Jeg så mer på det som en kjempe stor journalistisk sak og utfordring. 

Trippeldrap på Orderud-gård

– Jeg gikk ikke og ventet på å bli kontaktet av Per og Veronika Orderud, men jeg ble ikke overrasket da de gjorde det, forteller Sandberg.

I 2006 ble Sandberg kontaktet for å jobbe med Orderud-saken. Dette var og er en av de mest omtalte rettsakene i Norges historie.

23. Mai 1999 blir Anne Orderud Paust og hennes to foreldre Marie og Kristian Orderud funnet drept på Orderud gård i Sørum. De har blitt skutt på kloss hold, og gjerningsmennene har angivelig kommet seg inn gjennom en knust verandadør. Etter en komplisert og langvarig rettsak blir de avdøde foreldrenes sønn, Per Orderud og hans kone Veronika Orderud, Kristin Kirkemo og hennes kjæreste Lars Grønnerød siktet og dømt for medvirkning til drap. Ingen vet derimot hvem som trakk avtrekkeren.

Sandberg jobber nå for Per og Veronika Orderud for at saken deres skal bli gjenopptatt. Sandbergs rapport til gjenopptakelseskommisjonen ble sendt inn i 2018, og det forventes at kommisjonen gir sitt svar i år eller i 2021.

Hodet ligger fortsatt på Orderud

I løpet av intervjuet har Sandberg stadig vendt tilbake til Orderud-saken og de ulike bevisene som han frustrert forteller er mangelfulle eller misvisende. Som en hakket plate blir Orderud-båndet spilt om og om igjen. I detaljerte beskrivelser forteller han om ulike glassbiter, fluktruter og hvordan han mener at drapsvåpenet ikke kan spores tilbake til hans klienter.

– For at jeg skal gå inn i en sak, må det være håndfaste ting å ta tak i, sier han og tar fram en svart tykk perm med bilde av Orderudekteparet i ryggen.

Den er 685 sider tykk og inneholder en granskning av alle bevisene i saken. Til spørsmålet om det ikke frustrerer han at han aldri vil vite den fulle sannheten, trekker han pusten og tenker seg om. Etter et langtrukket «eeeeeeeeh» begynner han å fortelle.

– Jeg har mange ganger fått spørsmålet om jeg er overbevist om at Per og Veronika Orderud er uskyldige, og til det har jeg sagt: Jeg var ikke i kårboligen da skuddene falt. Jeg har bestemt ikke vært med på å planlegge trippeldrap på Orderud gård. Jeg liker ikke å utrykke meg i absolutte former, men det jeg er helt overbevist om er at Per og Veronika Orderud bør, må og skal få saken prøvd igjen. Hvis Orderud-saken ikke gjenåpnes, greier jeg ikke lenger å se poenget med gjenopptakelseskommisjonen. 

Nye tider, nye saker

– Det skal nok mye til før jeg ta på meg en ny Orderud-sak, sier han og humrer før han fortsetter, men det er jo ganske spennende.

Sandberg har nok ikke gitt slipp på kriminalverden helt enda. Han har holdt et godt festet blikk på Hagen-saken i Lørenskog. Mer enn bare en vanlig interesse tilstår han og forteller at han og hans kollega allerede har utforsket mistenksomme vitner og studert ulike spor og senarioer i saken.

– Jeg har aldri hatt tanken om å begå trippeldrap eller å kidnappe kona mi, men hvis jeg skulle gjort det … begynner han og går inn i et nytt detaljerte hendelsesforløp.

Med iver i de isblå øynene forteller Sandberg om de innerste krokene av saken, som de fleste avslappede avislesere trolig ikke har fått med seg. Han plasserer notisblokken på den ene siden av bordet, og kaffekoppen på den andre for å vise avstanden mellom åstedet og der et mistenkelig vitne har blitt observert. 

– Men jeg sier ikke at dette har noe med saken å gjøre, det er bare av ren nysgjerrighet, sier han og avslutter digresjonen. 

Sakene som forble i bunken

Sandberg forteller at han opp gjennom årene har fått omkring 10 000 henvendelser. Men å kontakte kongen av justismord gjør ikke alltid gjerningsmannen mindre skyldig. Sandberg mimrer tilbake til en sak han fikk omkring 20 år siden, der en øst-europeer hadde blitt dømt for narkotikasmugling.

– Øyenbrynene mine hevet seg mer og mer ettersom jeg undersøkte saken, klienten var åpenbart skyldig. Jeg leverte likevel rapporten, men ingen ved sine fulle fem ville brukt den i en rettsak, forteller han.

Selv om øst-europeeren ikke fikk det slik han ville er Sandberg bekymret for de som blir offer for politiet og rettsvesenets forsømmelser.

– Hvis ett prosent av henvendelsene jeg har fått holder mål, er det 100 justismord. For mye går galt i straffesakskjeden, sier Sandberg, men fortsetter: Likevel ser jeg ikke for meg at norsk påtalemyndighet går inn for å begå justismord.

Livet med Tore Sandberg

Selv mens arbeidet med ti justismord har foregått har Sandberg klart å få både barn og barnebarn.

Et av barnebarna skal komme på overnattingsbesøk til helga og han skal kjøre et annet på skolen i morgen tidlig.

– Jeg tror de synes det er litt kult, det jeg driver med.

Familie er viktig for han, og karrieren hadde ikke vært mulig uten hans kone Kirsten forteller han.

– Denne karrieren hadde vært helt umulig uten henne. Det er helt utrolig. Vi har ikke sagt noe vondt om hverandre på de 44 årene siden vi traff hverandre. Det høres ut som en skrøne, men det er det altså ikke.

Han forteller at hun på lik linje med han selv lever med, og nesten i sakene mens han arbeider med dem, og er en enorm støtte for han. 

– Fotball derimot er hun ikke stor fan av, det må jeg nok se på alene.