Lager gull av gråstein

I 2014 opplevde Vigdis alle foreldres verste mareritt. Hvordan klarer man å gjenopplive livsgnisten når man mister barnet sitt og verden raser sammen?

Det korte, ravnsvarte håret står i stil til det helsvarte antrekket. Vigdis Oline Solberg er ikledd en silke t-skjorte, svarte jeans og i ørene glinser diamantøredobber. Diamantsmykket rundt halsen står i stil med øredobbene. Vigdis er 73 år, men er fortsatt kvikk i vendingen og lett på tå. Idet hun skal vise veien til leiligheten i tredje etasje møter hun et nabopar i garasjen. 

– Næmmen heisann, hvordan går det? spør hun

– Nei, det går veldig bra med oss hv…, svarer en eldre herremann

Den eldre mannen blir avbrutt av det som mest sannsynlig er kona.

– Vi har akkurat vært på trening vi, hva med deg? sier nabodama lystig. 

– Jo, det går fint her òg. Jeg var på skihallen Snø i går og gikk på ski jeg, da, svarer Vigdis, mens hun går sakte, men sikkert, baklengs mot heisen. 

– Det er så hyggelig å ha gode naboer, sier hun idet hun trykker på heisknappen. 

Med et stolt smil om munnen åpner hun døren til leiligheten sin på Lørenskog. Lukten av nystekte vafler og filtertraktet kaffe siver inn i neseborene idet leilighetsdørene åpnes. Vigdis småløper inn i stuen for å skru ned lyden fra “God morgen Norge” som står på høyt volum. 

Interiørstilen har hun fått fra sine mange år som interiør- og møbelselger. En moderne og stilig leilighet med miks av gammelt og nytt og med keramikkengler i alle rom. Lysekronen henger som et smykke i stuen. Lys og engler  gir henne en slags ro hun ikke kan beskrive. Det er ikke et støvkorn å se, verken en henslengt sokk eller en smule på kjøkkenbenken.  


Vigdis elsker å få besøk og lage noe søtt til kaffen. Foto: Sofie Nordsveen Hustad

– Vær så god, forsyn deg med en gang, vi må spise så lenge den er varm. Jeg lagde vaffelrøren i går, fordi den alltid er best dagen derpå, sier hun med et smil om munnen. 

Enebakkingen flyttet til Lørenskog for fem år siden. Hun er født og oppvokst i Enebakk, men i 2016 var behovet for forandring høyst nødvendig. Det var som om noen hadde tatt hull på ballongen, og til slutt var det ikke mer luft i den. 

– De påfølgende årene etter Gry var så tøffe og krevende. Jeg trengte litt avstand. Litt luft. Jeg måtte flytte, sier Vigdis med skjelven stemme. 

Den brutale beskjeden 

Vigdis Solberg husker telefonsamtalen i 2012 som om det skulle vært i går. Hun og Gry ringte hverandre minst en gang om dagen om alt og ingenting, men denne telefonsamtalen var ikke som alle andre. 

«Rrrrring, rrriiing» 

– Mamma, jeg har en kul i brystet.

En setning ingen vil høre barnet sitt si. Det som startet med å være en vanlig tirsdag i Vigdis sitt liv, ble starten på et mareritt. 

– Åå, herregud, da må du ringe Volvat med en gang, svarte Vigdis til Gry på telefonen. 

Som danser har Vigdis vært vant til å ha høy puls, men nå slo hjertet hardere og raskere enn det noen gang hadde gjort. Hjerte dunket, og magen vrengte seg. To dager etter legesjekken til Gry fikk de den brutale beskjeden. Det var kreft. Brystkreft. Cellegiftbehandlinger og strålebehandlinger stod for tur. Ut og inn av sykehuset ble hverdagskost. 

– Det var uvirkelig. Hun var 40 år, fikk barn tidlig, ammet alle fem barna, men allikevel fikk hun kreft. Det er mot alle odds. 


Gry og tre av barna hennes ligger i sykesengen som har blitt deres andre hjem. Foto: Privat

Vigdis har alltid vært eventyrlysten og elsket å reise rundt i verden. Som alle andre år hadde hun planlagt en tur til Gran Canaria, men hun hadde ikke lyst til å reise lenger. Det var Gry som fikk hun til å dra allikevel.

– Du må dra på ferie til Gran Canaria nå og samle krefter, fordi vi kommer til å trenge deg mye mer framover, sa Gry til Vigdis, slik moren husker det. 

Vigdis tar en rask slurk av hjertekoppen sin og ser ut av vinduet.

– Gry hadde helt rett. Da jeg kom tilbake trengte de meg mer enn noen gang, sier Vigdis.  

Hun stopper opp og tar en slurk til av kaffen. En tåre har sneket seg ut av det høyre øyet og renner nedover kinnet. 

Plutselig spretter Vigdis opp av sofaen og småløper til kjøkkenet og Mocca Masteren. 

– Neimen, vet du hva, jeg synes den kaffen var litt rar, jeg. Jeg må lage ny, sier Vigdis. 

–  Filteret hadde falt ned på siden da hun lagde kaffen, og da blir smaken ikke helt riktig, mumler hun, idet hun setter på en ny kanne.

– Livet er for kort til å drikke dårlig kaffe. 

Sluttet i jobben

Gry ble svakere og svakere, og barna trengte mormor mer enn noen gang. Håpet om at hun skulle bli bedre og frisk igjen, var det eneste fokuset. Hun skulle og måtte bli bra igjen. 

– Målet var hele tiden at Gry skulle bli frisk, det var liksom ikke noe annet alternativ.

Vigdis hadde jobbet i møbelbransjen hele sitt voksne liv, men valgte å slutte i jobben for å ta vare på de minste barnebarna. 

– Det var nødvendig at jeg var der og hjalp til siden Roger, ektemannen til Gry, måtte jobbe. De fire yngste barna som var mellom tre-ti år da Gry ble syk„ trengte tett oppfølging. Og jeg stilte opp til alle døgnets tider, sier Vigdis.

Det var ikke lett å overleve uten inntekt og med et huslån, men hun brukte forsikringer som hun egentlig skulle løse ute når hun ble ordentlig pensjonist.

Det å kunne beholde roen og håndtere uforutsette hendelser, har vært en viktig egenskap for Vigdis. Det er en egenskap som har kommet godt med gjennom hele livet som datter, danser, møbelselger, mamma og mormor. Da Gry ble syk, var denne egenskapen viktigere enn noensinne. Vigdis ville gjøre alt for å hjelpe Gry og barnebarna gjennom det som skulle bli en utrøstelig livskrise. 

– Jeg har aldri angret på at jeg sluttet i jobben min. Den tiden jeg fikk sammen med Gry og barnebarna var uvurderlig. Jeg hadde gjort det samme igjen, sier Vigdis.

Samlet inn millioner 


Gry (f.v) og Vigdis var som knoll og tott. Gry var glad i livet og tok seg en fest. Foto: Privat

Da Gry fant ut at det ikke var noen i Enebakk som samlet inn til Brystkreftforeningen, ble hun handlekraftig. Hun dro til Radiumhospitalet og hentet en haug med bøsser. Hele familien til Vigdis gikk rundt og samlet inn. Hun arrangerte kjærringtreff hvor de samlet inn penger, samtidig som hun gikk på stråling. Gry klarte å samle inn 335 000 kroner i løpet av sitt siste leveår. 

– Hennes eldste datter Michelle og jeg satt i gang en ny innsamling til Brystkreftforeningen, forteller Vigdis. 

Vigdis sitter godt i sofaen og fingeren blar gjennom bilder på Iphonen. Skravla og scrollingen går i ett sett på leting etter bilder av barnebarna. Scrollingen stopper idet hun viser fram de eldste barnebarna Michelle og Niklas. 

– Åå, se på dem. De er så fine, atte, sier Vigdis.

Hun viser stolt fram et bilde av barnebarna på 17. mai. Michelle er ikledd en hvit kjole med glitterbånd rundt midjen. Niklas har på seg en klassisk, svart dress. Hun trekker på smilebåndet, før hun fortsetter å fortelle om den tøffe tiden. 


Vigdis scroller raskt gjennom bildene på mobilen sin. Hun er ivrig etter å vise fram sine to eldste barnebarn. Foto: Sofie Nordsveen Hustad 

Den første våren etter at Gry gikk bort, ville Michelle fortsette innsamlingen til kreftaksjonen. Michelle og Vigdis satte i gang en ny innsamling til ære for den fantastiske jobben Gry hadde gjort. De lånte gratis lokale i Oslo for å selge klær de hadde fått, og de stod utenfor kjøpesenteret og solgte armbånd. Til sammen klarte de å samle inn 1,5 millioner kroner, og Michelle vant Romeriksprisen i 2016 for beste prestasjon utført.

– Innsamlingen føltes veldig riktig, og det er noe Gry hadde ønsket at vi gjorde. For meg så ble det en måte å bearbeide sorgen på, sier Vigdis. 

Jeg trenger hjelp

Som liten hadde Vigdis alltid ordnet ting selv, og var vant til å jobbe hardt, både som mor, ektefelle og selger.

– Den første tiden klarte jeg ikke å ta innover meg at hun var død. Jeg ville ikke ta det innover meg. 


En engel omkranser gravstøtten til Gry. Vigdis savner Gry hver dag. Foto: Privat

Hun gjemte sorgen og sine egne følelser for å ta vare på ungene, men når ungene var lagt og hun var alene, dukket de mørkeste tankene opp. 

– Selv om jeg har tre barn, stod Gry meg nærmest. Vi var bestevenninner og fortalte hverandre alt. Da hun gikk bort mistet jeg halve hjertet mitt, sier Vigdis. 

Vigdis forsøkte å legge lokk på de vonde tankene. Når hun var helt alene, kunne hun gråte i timevis, som en utømmelig elv av tårer nedover kinnene. 

– Det første året etter at Gry gikk bort, brukte jeg all min våkne tid på å ta vare på ungene. Det har jeg ikke angret et sekund på det. Men etterhvert tok følelsene overhånd og jeg måtte ha hjelp, sier Vigdis

Øynene hennes blir blanke, hun ser ut mot vinduet og blinker for harde livet for å holde tårene inne. 

– Oj, næmmen se! Det er en liten pip-pip på terrassen. Ser du den? Den er så nydelig, sier Vigdis. 

Vigdis peker ivrig mot terrassen med et smil om munnen. Et kort smil før hun mimrer tilbake til den vonde tiden. 

Etter en stund tok Vigdis motet til seg og søkte kommunen om øyeblikkelig hjelp. Etter halvannet år fikk hun psykologtime, men det var alt annet enn hun hadde forventet seg. I møterommet satt det en ung, nyutdannet psykolog. Etter en time hos psykologen fikk Vigdis nok. 

– Du skjønner virkelig ikke hvordan jeg har det, eller hva det går ut på, sa Vigdis og marsjerte ut døren. 

– Du kan ringe meg om du skal ha flere timer, svarer psykologen. 

Det ble aldri flere psykologtimer. Vigdis følte hun ikke forstod hennes situasjon og hvor alvorlig problemet var. Hun måtte hjelpe seg selv opp av sorgsumpen. 

Vennskap

Vigdis og Lilly møtes tre ganger i uken for å gå på ski. Vigdis bor et steinkast unna snøhallen Snø som produserer skiløyper året rundt. Både sommer og vinter går de runder på ski i hallen. Denne mandagen var intet unntak. I hallen der er det vinter og seks kuldegrader hele året, spenner de på seg klassiskskiene. Vigdis og Lillys latterkramper ljomer i hele hallen. 


Vigdis (f.h) og Lilly langer ut i diagonalgang på ski i snøhallen. Foto: Sofie Nordsveen Hustad

– Vigdis går fortere enn meg på ski, men hun venter alltid slik at vi kan gå sammen, humrer venninnen Lilly. 

Etter noen runder i hallen var det på tide å spenne av seg skiene. Vigdis forteller at skigåingen er en form for terapi. Ut av lommen tar hun opp en boks halstabletter med smak av bringebær. 

– Vær så god, Lilly, bare ta, det er viktig å smøre halsen etter å ha gått i kunstig kulde for å ikke bli syk. Har du lyst på en du også? sier Vigdis.

– Vigdis har alltid med halstabletter til meg. Hun er veldig omsorgsfull og passer alltid på at jeg smører halsen min med halstabletter, svarer Lilly.    

Venninnen Lilly beskriver Vigdis som en sterk, omsorgsfull og god venninne. Ei dame med stå på vilje av stål, til tross for å ha gått igjennom noe av det tøffeste man kan oppleve. De to venninnene kommer begge fra Enebakk, men har bosatt seg i Lørenskog.

– Lykken er å ha en venn som deg, sier Lilly. 

Lilly gir et anerkjennende nikk til Vigdis og smiler fra øret til øret.

Danser seg tilbake til livet

I tillegg til langrenn har dans alltid vært en stor del av Vigdis liv.

– Dans har vært medisin for meg. 

Da hun var liten, var det en form for aktivitet og konkurranse. I tenårene og store deler av voksenlivet var dans en treningsform og sosial plattform. I tiden etter Grys død ble dansetreninger balsam for sjelen. 

– Jeg danser mye, og jeg elsker å reise på dansetreff i både innland og utland. I høst har jeg blant annet vært på dansegalla på Storefjell og på Beitostølen. Da jeg ble 60 år, bestilte jeg dansecruise i Middelhavet. Det gir meg så mye glede. 

Kjærligheten for dans har hjulpet Vigdis i form, både fysisk og psykisk. Følelsen av å svinge seg rundt på parketten med gode venner har vært den beste medisinen for et sørgende hjerte. 


Venninneskiltet har Vigdis fått av Lilly. Foto: Sofie Nordsveen Hustad

Sette pris på de små tingene

Alle håndterer sorg på forskjellige måter, og det er ingen fasit på hvordan man kommer videre i livet. De siste årene har vært en berg- og dalbane av følelser for Vigdis. Bare for to-tre år siden kunne hun ikke prate om Grys bortgang før hun brast i gråt. 

Tiden leger ikke alle sår, men med tiden får man ting litt på avstand. Jeg har lært at det er bra å gråte, for øynene setter følelser på ting du ikke alltid kan si.

Vigdis Oline Solberg

Det å ha aktiviteter å gå til, venner og familie å snakke med, er nødvendige puslebrikker for å fullføre puslebrettet. Gry ville leve, og det er viktig for Vigdis å leve hver dag som om det var den siste.

– Hver dag tenker jeg på hvor heldig jeg er som kan reise, bo i denne leiligheten, og at jeg har mange som er glad i meg. Det gjelder å sette pris på de små tingene i livet, fordi man vet aldri når det ender.