Levende lokalsamfunn eller spøkelsesbyer?

Like ved torget i Grimstad sentrum ligger Café Ibsen. For 175 år siden var det her Ibsen pratet om urter og litteratur. I dag skal boplikt diskuteres.  

– Jeg er veldig bekymret for at de opphevet boplikten. Det har forsterket akkurat den problematikken vi så fra før, ubebodde hus, kalde bomiljøer og høye priser, sier lokalpolitiker for SV, Anne Gurine Hegnar.

Med regnvått hår setter Hegnar seg ned i en rød velurstol i den gamle kaféen. I mange år har hun vært en forkjemper for boplikt i Grimstad.

I Grimstad sentrum kan du i dag kjøpe en helårsbolig, og bruke den som fritidsbolig. Slik var det ikke før 2014. Bystyret opphevet den gang boplikten som gjaldt for sentrum og områdene Biodden og Rønnes.  

Boplikt har vært, og fortsetter å være omstridt

Siden 1974 har norske kommuner hatt muligheten til å innføre boplikt for eiendommer som er eller har vært i bruk som helårsboliger. Ordningen har helt siden den ble innført vært svært omstridt. Boplikten går enkelt forklart ut på at i noen kommuner, byer, eller bydeler må innehavere av helårsboliger faktisk bo der selv, eller leie den ut. Det viktige er at noen må ha eiendommen som fast bopel.

Hensikten med boplikt er å hindre at lokalsamfunn dør ut, holde prisene nede, og dermed unngå at byene og tettstedene som praktiserer boplikt blir spøkelsesbyer store deler av året.

– Hvis det ikke er boplikt, kan man kjøpe hvilket som helst hus, også hus regulert for boligformål, og bruke det som fritidsbolig, uten noen form for omregulering, forklarer professor emeritus ved institutt for økonomi ved UiA, Theis Theisen.

Ved inngangen til 2020 hadde 45 kommuner i Norge boplikt. Mange av dem ligger langs kysten på Øst- og Sørlandet. Blant annet Lillesand, Lindesnes, Tvedestrand, Risør og Kragerø.

– Biodden her i Grimstad er et eksempel på et av stedene hvor det har eskalert noe voldsomt. 17 hus der er ikke helårsbebodd. Det er mulig det er flere nå, dette var en telling jeg gjorde for et halvt år siden. Jeg tror det utgjør en tredjedel av alle husene der, sier Anne Gurine Hegnar.

Journalen har forsøkt å ettergå Hegnars påstand, men har ikke funnet en oversikt som kan bekrefte eller avkrefte dette.

Hegnar forteller videre at det for noen uker siden ble lagt ut et hus for salg i sentrum. En eiendom med lysthus, hage og utleiedel. Huset gikk to millioner over takst og skal brukes som fritidsbolig. Dette skremmer Hegnar.

Utenfor vinduet fyller en grå dis det folketomme smuget. Hegnar forteller at hun på vei hit møtte på en dame som bor i sentrum. 

– Jeg fortalte at jeg skulle ned å snakke om boplikten, et tema også denne damen har sterke meninger om. Hun kunne fortelle at enda et av hennes nabohus er solgt som fritidsbolig, og dermed mest sannsynlig vil bli stående tomt store deler av året. 

“Folk må få gjøre som de vil med egen eiendom”

Da Hegnar satt i bystyret tilbake i 2014, argumenterte de som ville oppheve boplikten med at folk må få gjøre hva de vil med egen eiendom, og at kommunen ikke kunne bestemme over enkeltmenneskets økonomi. 

– Men det gjør de. Det er jo profittmaksimering hele veien. Opphevet boplikt er et tapsprosjekt for kommunene også, med tanke på skatteinngang. Vinnerne er utbyggerne, taperne er de som ikke får bo her. Byen som helhet, etter mitt skjønn, taper, sier Hegnar.

Et annet sted i sentrum ligger et lite, hvitt hus. Her bor venstrepolitiker Arnt Gunnar Tønnessen. I 2014 stemte han for å oppheve boplikten.

Urettferdig

– Regelverket var så uthulet. Det ble for mange unntak, og det ble urettferdig. 

Tønnessen mener det var noe annet ved Grimstad som gjorde det fornuftig å oppheve boplikten. Det var ingenting som tydet på at husene ville bli stående tomme.

Denne påstanden understøttes av tall fra SSB. Grimstad var nemlig Sørlandskommunen med størst nettoinnflytting i 2020. Det var 260 flere innflyttinger enn utflyttinger fra kommunen.

Siden 2014 har Tønnessen selv flyttet til sentrum, der det tidligere var boplikt. Det har ført til at han ser litt annerledes på situasjonen. 

– Flere av eiendommene her blir solgt som fritidsboliger, men de fleste er bebodde året rundt. 

Tønnessen forteller at husene som eies av folk som ikke bor i Grimstad, ofte leies ut til studenter. Noe som hadde vært tillatt, selv underlagt boplikt. 

– Vi var jo i en litt spesiell situasjon før 2014, som studentby. Det var lett for eiere av helårsboliger å oppfylle boplikten, ved å la studenter på jakt etter sted å bo leie dem.

Tønnessen forteller at han ville stemt for å oppheve boplikten igjen.

– Systemet er så uthulet at det ikke ville blitt rettferdig. Manglende kontroll og håndheving fra kommunen gjorde at hele poenget med boplikt forsvant.

Mange veier rundt boplikten

Problemet med manglende håndheving som Tønnessen påpeker, er noe også professor Theisen ser på som problematisk. Han mener det er for lett å komme rundt boplikten. 

– Det er et begrenset antall attraktive, kystnære fritidseiendommer. Mange velger da heller å kjøpe “billige” helårsboliger, for så å bruke dem som fritidsboliger, uten at dette får konsekvenser, forklarer Theisen. 

Denne typen krumspring får sjelden konsekvenser. 

– Etter min mening er det et oversett poeng. Det er nok mange som er klar over at boplikten ikke er effektiv, og dermed ikke nøler med å bryte den. 

Theisen mener det er viktig å huske at boplikt ikke er et norsk fenomen. En boplikt som er ganske lik den vi har i Norge, finner man i kinesiske storbyer. Her er effekten av lovverket sterkere: 

– Det skyldes nok at de har et hardere regime dersom boplikten brytes. I Norge er man ikke villig til å ta i bruk kraftige virkemiddel for å sikre at boplikten blir fulgt. Det er ikke politisk vilje til det, sier Theisen.

– Hvis man ikke kan håndheve lovverket på en effektiv måte, hva er da poenget med boplikt?

–Det er et stort spørsmål, svarer Theisen. 

Schweigaardsvei 31 i Kragerø

Et eksempel på denne ineffektiviteten finner man i Kragerø, tilbake i 2007. Der ble det kjøpt en bolig med tilhørende boplikt, som ikke ble fulgt. Saken ble en gjenganger på de kommunale sakslistene i flere år. Ikke før i 2012 begjærte Fylkesmannen i Telemark eiendommen for tvangssolgt med grunnlag i brudd på boplikten.

I Kragerø Blad Vestmar finnes det èn sak, publisert i juni 2012, hvor det fremkommer at Fylkesmannen i Telemark begjærer tvangssalg av Schweigaardsvei 31.

Om det ble gjennomført eller ikke, står det ingenting om.

Journalen har fått innsyn i flere dokumenter som viser korrespondanse mellom Fylkesmannen i Telemark, Kragerø kommune, Statens landbruksforvaltning og advokatfirmaet PwC ved advokat Erlend Malde, som representerte huseier.

Disse dokumentene slår fast at eiendommen ble overdratt til Campus Eiendom AS, ved kjøpskontrakt datert 31. januar 2013. Etter treghet med egenerklæring fra kjøpers side, bekreftet Kragerø kommune overdragelsen 18. juni 2013. Dette etter en prosess som strakk seg over flere år, vist på tidslinjen.

Omfattende og tidkrevende arbeid

Journalen har vært i kontakt med tre kommuner som har boplikt i hele, eller deler av kommunen. Lindesnes, Risør og Lillesand. Vi har spurt hvordan de jobber med å håndheve boplikten, og hva de gjør dersom de oppdager brudd på den. 

I Lindesnes kommune prioriterer de i dette kontrollarbeidet nylig omsatte eiendommer.

– Årlig kontrolleres opp mot 500 eiendommer her i kommunen. Kontrollen foregår ved å søke i folkeregisteret og undersøke om noen er bosatt på eiendommen. I tillegg følger vi opp henvendelser om manglende bosetting, skriver jordbrukssjef i Lindesnes kommune, Kirstine Fuskeland i en e-post til Journalen.

Tall fra SSB viser at det i Lindesnes er 9982 eneboliger, tomannsboliger, rekkehus, kjedehus og andre småhus. i 2020 var det totalt 211 boligomsetninger.

De tre kommunene journalen har vært i kontakt med, skisserer alle oppfølgingen av boplikt som omfattende og tidkrevende.

Noe flytskjemaet Journalen har fått innsyn i illustrerer.

 Et vanskelig politisk spørsmål

Tilbake i Grimstad, knirker det i det gamle gulvet på Café Ibsen. En bredskuldret mann i skinnvest kommer til syne, med kurs for Anne Gurine. 

Han gratulerer henne med endt yrkeskarriere, og takker for at hun har tatt vare på hans to barn i barnehagen hun jobbet i. Denne uken ble hun pensjonist.  

Erik-Andre Albrecht er også lokalpolitiker, men for Fremskrittspartiet. Han sitter i kommunestyret. 

Albrecht slår fast at boplikten er et vanskelig politisk spørsmål. 

– Folk må få gjøre som de vil med egne eiendommer, men det er samtidig viktig at lokal- og bomiljøet blir ivaretatt.

Symptomene på “Risørsjuka” er døende lokalsamfunn preget av fritidseiendommer og færre og færre fastboende. Innbyggertallet har siden 2017 falt fra 6936 til 6762, ifølge tall fra SSB.

– Jeg er glad for at det stort sett har fungert greit med opphevet boplikt i Grimstad, sier han. På vei ut av døra, foreslår han å arrangere politisk kafé en gang i måneden. 

– Vi må skravle mer, om barn og by. De to viktigste tingene, svarer Hegnar. 

Boplikten har gått ut på dato  

Vest for Grimstad ligger kommunen Lillesand. Nabokommunene har flere fellestrekk, men én vesentlig forskjell er det likevel. I Lillesand har de fortsatt boplikt. 

Arne Thomassen (H), var ordfører i Lillesand fra 2003 til 2019. I 1999 gikk han til valg på å oppheve boplikten i kommunen. Det har enda ikke skjedd, men han mener fortsatt det samme - boplikten bør oppheves.

– Boplikten var avgjørende på 80-tallet. Da var det populært å kjøpe opp sørlandshus. Slik jeg ser det, er det ikke slik lenger. Boplikten har gått ut på dato, sier den tidligere ordføreren.

Kommunen har ikke ressurser til å følge opp

Det er flere problemer med boplikten, ifølge Thomassen. Et hovedproblem er at kommunen ikke har ressurser til å drive effektiv kontroll og håndheving.  

– Kommunen har ikke ressurser til å følge opp alle husene. En kommune har mange oppgaver, og da blir dette nedprioritert. 

Thomassen forteller at dette fører til et angiversamfunn. Kommunen får inn flere varslinger fra naboer. 

Dette finner Journalen også flere eksempler på, i kommunenes postlister.

– De fleste er lovlydige, og det er bra. Men dette er et lovverk med mange smutthull, og det fører igjen til dårlig stemning i lokalmiljøene. Ingen liker mistenksomhet.

Frykter å bli utkonkurrert

Lars Kristian Sørum (24) er oppvokst i Grimstad. Nå bor han i Kristiansand og studerer samfunnsplanlegging ved UiA. Han er klar i sin tale, boplikten bør gjeninnføres i deler av Grimstad.  

– Generelt ser jeg ikke på boplikt som en uting. Jeg føler boplikt er veldig relevant å ha i deler av byer som har stor tilflytting og har muligheten til å tilby arbeidsplasser, sånn som i Grimstad. 

Sørum forteller at han godt kunne tenke seg å flytte tilbake til hjembyen på sikt.

– Flytter jeg tilbake, vil jeg bo sentrumsnært, for eksempel på Biodden. Det er jeg nok ikke alene om. Det gjør det litt vanskeligere å få til hvis det ikke er boplikt der.

Selv om han ønsker boplikt innført igjen i deler av Grimstad, skjønner han også at flere mener bopliktens tid er over. 

– Jeg mener ikke at Grimstadbeboere skal være fiendtlige mot folk som kommer utenbys fra. De er selvfølgelig hjertelig velkomne. Men det må gå an å finne en løsning som gir begge parter like mye spillerom. Og hvem vet, kanskje noen trives så godt her at de velger å flytte hit permanent. Det ville jo vært en veldig god ting. 

Vinnere og tapere

Professor Theisen ser på kjøperne som de store vinnerne, og selgerne av eiendommer med tilhørende boplikt er de store taperne. De får en lavere pris enn de ville fått om boplikt ikke fulgte med eiendommen.

Vinnerne blir de som kjøper disse eiendommene til en lavere pris, for så å omgå boplikten, og bruke dem som fritidseiendommer ved hjelp av ulike krumspring.

– Det har sjelden eller aldri fått skikkelig negative konsekvenser for brudd på boplikten her i landet, forklarer Theisen.

Regnet har gitt seg utenfor vinduene på Café Ibsen i Grimstad. Solen titter så vidt frem gjennom skydekket. Sommeren nærmer seg, og utenfor restauranten Apotekergaarden noen steinkast unna er de i gang med forberedelsene til sommersesongen.

Hegnar frykter at Grimstad er på vei til å bli en ferieby, hvor aktiviteten styres av sesong og vær. En by uten et levende lokalsamfunn:

– Jeg frykter at Grimstad vil bli en spøkelsesby utenfor sesong, og jeg tror ikke vi trenger å vente i så mange år heller.