Lever av latter

Opp en lang vindeltrapp, langt inn i Latter sine lokaler, ligger garderoben for komikerne godt gjemt. Ingen av komikerne har kommet enda.

– De kommer rundt en halvtime før showet, kanskje ikke det en gang, forteller vekteren.

Det er fredag kveld og lokalene begynner å fylles inne på klubbscenen hos Latter. Fredagsshowene fyller seg selv som regel. Skritt høres fra den ustødige vindeltrappen, og et hode titter inn i garderoben. Første komiker som møter opp er Roar Brekke.

Oddaværingen som delte rom med Atle Antonsen på folkehøyskolen har vært i stand-up bransjen i over 20 år. Han søkte opprinnelig en karriere innen teater, men etter å ha sett hvordan Antonsen og andre kamerater fra skolen livnærte seg av humor bestemte han seg for at han òg skulle gi det en sjanse.

– Jeg var jo alltid litt klassens klovn som likte å få oppmerksomhet.

Jobben på Smelteverket i Odda ble dermed byttet ut med å være komiker på heltid. Selv om han er av de mest befarte komikerne, velger han fortsatt å være tidlig ute og forberede seg før han skal opptre.

– Ti på åtte, da begynner vi å nærme oss. Nesten rart de ikke har kommet, de andre komikerne.

Lang fartstid

I gangene på Latter er det hektisk blant de ansatte som forbereder seg til kveldens forestillinger. Mat og drikke blir fraktet fra lageret ut til restauranten og de mange barene. En ansatt knuser en ølflaske, og glassbiter sprer seg utover gulvet. Med et tungt utpust ser hun opp i taket og beklager seg til kollegaen sin. 

Alle komikerne som skal opp på scenen i kveld har livnært seg av humor i over 20 år. I en svært krevende bransje, har kveldens komikere lang fartstid med å servere humor til et publikum.

De neste som kommer inn dørene til garderoben er André Ulveseter og den kanadiske komikerdronningen Kate Davis.

Det er god stemning mellom de to komikerne, og interne spøker blir vekslet frem og tilbake på engelsk. Kate forteller at hvis hun har hatt et dårlig sett, går hun ikke med den samme t-skjorten igjen. Hun ler litt av seg selv, før hun spør om Ulveseter gjør det samme.

– Nei, det er rart, svarer Ulveseter. 

Selv om dette er Davis sin første tur til Norge, har de allerede rukket å bli kjent etter å ha opptrådd to ganger sammen tidligere denne uken.

– Stand-up klubben var det eneste stedet hvor jeg kunne få en drink, etter at jeg hadde lagt barna til sengs, sier Davis.

Etter et par besøk på den lokale stand-up klubben var Davis overbevisst om at dette var noe hun ville gjøre.

Som Davis, har også André Ulveseter servert humor til folk i over to tiår. Den Ålesund-bosatte bergenseren er en sentral skikkelse i humormiljøet i Norge. Etter et langt liv på scenen har det etterhvert blitt mange forestillinger som er blitt produsert. Ulveseter sier at mye av humoren hans er inspirert av å observere hva folk gjør rundt han.

– Jeg driver mye med obsevasjonshumor. Vi har jo levd et liv, så det er alltid noe å snakke om. Det skjer masse gøy i livet.

Sist, men ikke minst

Showstart begynner å nærme seg, og siste komiker har ennå ikke møtt opp. Flere på pauserommet begynner å stille spørsmål om når sistemann skal dukke opp.

Alle øyne rettes mot døra idet siste komiker valser andpustende inn. Med et bredt glis takker Jonna Støme alle for sist, mens han entrer rommet. Han setter seg ikke ned i sofaen, men strener febrilsk rundt i rommet som om en veps fulgte etter han.

– Hvor er godteriet a? Har de ikke satt frem godteriet?

Han fyker videre ut av backstageområdet inn mot kontorene. Han returnerer noen lange sekunder senere med munnvikene festet til hvert sitt øre, og en skål med smågodt i hendene. Han plasserer godteskålen trygt på bordet, nærmest den ledige plassen i sofaen, før han spinner videre for å hente seg en kopp kaffe. Med kaffen i hånda finner han omsider roen, og setter seg tilbakelent i sofaen med en bit Hobby-sjokolade, før han sier:

– Jeg har venta med å drikke kaffe i hele dag, jeg, fordi jeg har gledet meg til å drikke kaffe med dere.

– Du har for lite å gjøre om dagen, du, svarer Koppen, til stor latter fra resten av komikerne.

Siste innspurt

Konferansier Sjur Koppen forsikrer seg for siste gang at komikerne vet hvem av dem som skal opptre når det hele skal starte. Det er han som skal åpne showet.

Med et forsiktig grep om stålrekkverket jogger komikerne ned den knirkete vindeltrappen. Med Koppen i spissen fyker de to etasjer ned den trange passasjen, tett omringet av de hvite, nakne murveggene. En jevn duft av gammelt øl følger dem ned hele trappen, før de kommer inn i en gang; også denne med nakne murvegger. Fortsatt joggende fyker de inn bak en svart metalldør, og inn på klubbscenen.

Det varme lyset fra stearinlysene på bordene er det eneste som gjør det mulig å se sidemannen blant publikum. Det er bekmørkt inne på Klubbscenen. Alt lys er rettet mot de mørkeblå gardinene bak den tomme scenen. Den monotone, rytmiske musikken glir sammen med utallige samtaler rundt om i lokalet, og resulterer i en grøt av lyder som gjør at man ikke hører noe av hva som blir sagt. Den tette, varme luften gjør ingen skade for baren, hvor brorparten av publikummet har vært for å sikre seg noe å drikke til forestillingen.

Koppen skriver intenst ned noen siste notater før showet skal starte. Plutselig stopper musikken, og konferansieren introduseres. I høy gangfart beveger Koppen seg opp på scenen, og plukker av mikrofonen fra stativet.

Showtime

– Ja! Da er vi igang!

I et høyt tempo setter Koppen i gang med å introdusere hvem som skal opp på scenen denne kvelden. Hvert navn som blir ropt opp møtes med applaus fra de oppmøtte i salen. Han åpner showet ved å gjøre som så mange konferansierer har gjort før han, inkluderer publikum. 

Koppen begynner med å spørre de på første rad om hva de driver med. Lett vitsing blir gjort på bekostning av publikummets karrierevalg. Latter kommer fra resten av salen, som er lettet over av å ikke bli vitset med. 

Komikerne står samlet bakerst i lokalet. De ler stadig av konferansierens vitser, mens de forbereder seg for sine femten minutter på scenen. Selv om komikerne fra utsiden ser trygge og rolige ut, er de samstemte på at det alltid er og skal være litt nerver før man går på scenen. Ulveseter drar den lengst og mener at hvis han én dag ikke har nerver før han skal på scenen, så har han ikke noe der å gjøre. 

Idet Støme takker for seg har Koppen allerede kommet seg opp på scenen. Han takker publikum for at de kom, før han en etter en roper han opp komikernes navn, til stor applaus fra publikum. Støme plukker opp ølen sin fra det runde bordet til høyre for han, før han følger Koppen gjennom folkemengden og ut av lokalet.

Uforutsigbar bransje

Tilbake på backstagerommet samles komikerne i sofaen etter at showet er ferdig. Dagens opptreden blir samtaletemaet, hvor de drøfter hva som fungerte og hva som ikke gjorde det. Den generelle oppfatningen er at showet var en suksess. De føler de fikk god respons på flesteparten av vitsene sine, selv om det lugget her og der.

Ulveseter tar plass i hjørnet av sofaen, hvor han har stasjonert seg hele kvelden. Med kaffekoppen trygt plassert mellom hendene sitter han lent tilbake, og observerer samtalene.

Mens Ulveseter trekker seg tilbake gjør Støme det motsatte idet han spretter opp fra sofaen dansende mens han lager lyder. Samtalen mellom Koppen og Brekke stopper kontant når begge flytter fokuset over på Støme.

– Jeg må slutte å sette opp deg sist. Du blir jo helt rabiat, du! utbryter en av Latters sjefer.

Samtalen glir fort over i fortellinger om deres verste skrekkhistorier fra tidligere show. Diverse historier om språkbarrierer fra da de ble hyret inn for å holde stand-up på norsk for polakker eller tyske trailersjåfører blir overskygget av Roar Brekkes historie fra et bryllup der han ble leid inn for å gjøre stand-up:

– De hadde ikke informert meg om at de hadde et par hunder, de som gifta seg. Hundene sto bundet fast litt bortenfor scenen, men da jeg begynte å snakke i mikrofonen så reiste de seg og bjeffet. Så publikum hørte og så jo bare de hundene, og tenkte når sliter de seg løs og tar han der komikeren. Hele stand-upen falt jo i fisk.

Komikerne blir sittende på backstagerommet en god stund etter at showet er ferdig. Ølflasker åpnes, og de jobbrelaterte samtalene sklir fort tilbake til etterligning av hverandres dialekter. Mens latteren flyter rundt i rommet, takker Davis for i kveld idet hun forlater rommet.

– Vi ses imorgen, runger svaret unisont fra sofagjengen, som møtes igjen på lørdag for sitt siste show sammen.