Liv, død og hodeklang

This is it. Gardar Eide Einarssons lysende tekstinstallasjon troner øverst på taket av det som en gang var Christiania Seildugsfabrik. Det monumentale bygget pleide å sluse inn utslitte unge kvinner på vei til det som i sin tid ble beskrevet som byens verste arbeidsplass. 

De som går gjennom portene nå, er fremdeles unge, men denne gangen langt mer håpefulle. This is it. Det er her det skjer. Det er nå det gjelder. Fabrikken produserer ikke lenger sjøfartsmateriell, men kunstnere, skuespillere, ballettdansere, designere og operasangere. Velkommen til Kunsthøgskolen i Oslo (KhiO). 

Kunstens disipler

Inne i foajeen er det stille. Glasstaket slipper lyset ned på en hvit statue av Johannes, evangelisten. Ellers er det ingen disipler å se i den enorme kulturkatedralen klokka halv seks på en fredag.

En flerstemt latter bryter stillheten. Den er klokkeren, lys og rund, som en arie mellom mursteinsveggene. På andre siden av en lang gang ligger Hovedscenen. Nederst i høyre hjørne av den imponerende salen sitter fem personer, omkranset av noteark og vannflasker. Det er Pauline Aase, Thea Brix, Viktoria Joner, Simon Thorbjørnsen og Karen Hovd - avgangsstudentene i masterprogrammet for opera. Det er de som ler. 

I kveld er det Oslo kulturnatt, og de skal holde konsert. Foreløpig er det bare et enormt flygel som har inntatt den flombelyste scenen. Den siste prøven er i ferd med å begynne, men pianisten lar vente på seg. 

– Oi! Jeg hører hælene! 

Simon Thorbjørnsen, en baryton fra Porsgrunn med tette krøller, spisser ørene. En taktfast høyhælt gange nærmer seg fra baksiden av sceneteppet. Ut i flomlyset kommer en rank skikkelse med et fast grep om en imponerende bunke noteark. Det er Olesya Tutova, førsteamanuensis og huspianist. 

– Maestra! 

Etter en kort applaus kan øvelsen begynne. Tutova glir elegant over scenen. Hun stanser brått ved pianokrakken. 

– Who stepped on my chair? There is a footprint on my chair! Very strange. 

Etter en rask overhaling med tørkepapir er praktinstrumentet klart til dyst. De siste beskjedene om kveldens program blir gitt. 

– We will start with Haydn and finish with Mozart. And don’t forget to introduce yourselves. 

Navn som Puccini, Strauss og Grieg blir nevnt, før Simon spretter opp på scenen. Mens jentene er iført joggebukser, har han allerede dressen på. Et arbeidsantrekk med hvit skjorte. Etter en kort ordveksling og litt lett regi setter Tutova i gang. 

Lengsel på sokkelesten

Flygelet sender noen sarte toner ut i salen, som avløses av et lengre pausemoment som senker skuldre og hever forventninger. Simon står bredbent og hviler blikket et sted langt forbi bakveggen på Hovedscenen. Han trekker pusten. 

En livlig operette bryter inn fra en mobiltelefon på tredje rad. Simons momentum sprekker i en eneste stor latterkrampe mellom jentene og pianisten. Han smiler oppgitt. 

– I’m so sorry!

Karen Hovd, en sprudlende sopran fra Trondheim med langt, jordbærblondt hår, kaster seg over telefonen og knebler lystspillet. Simon rister tilgivende på hodet og begynner å synge, mens latteren stilner. 

– Mein Sehnen, mein Wähnen, es träumt sich zurück. 

Han flytter vekten fra fot til fot mens den tyske lengselen proklameres for de tomme fløyelssetene. Det er stjålne blikk og dansetrinn langs Rhinen i måneskinn. Med sin mektige brystklang vekker Porsgrunns baryton Korngolds Døde by til live midt på Grünerløkka. 

Karen er neste kvinne ut. Det går fortsatt på tysk, men Simons romantikk er byttet ut med et kraftfullt fortissimo idet Karen og Schubert forhandler med døden i Det Tod und das Mädchen. 

Herfra går det på løpende bånd på italiensk, fransk, tysk og norsk. Maestra Tutova gir kontante instruksjoner mellom slagene. 

– Don’t forget to listen to yourself. Next!

Pauline, en lystig sopran fra Kristiansand, formidler hemmelig kjærlighet i Strauss’ Allerseelen. Thea tar steget fra distansert lengsel til et sart elskovsklimaks i Grieg og Ibsens En svane. Via døden det også, så klart.

Det er store saker som formidles på sokkelesten i det som er det største senteret for kunstutdanning i Nord-Europa. Men latteren sitter løst. 

Simon og Paulines lystige duett Lippen Schweigen sender dem i valstakt rundt på scenen. Idet den siste falsetten klinger, kan de nok en gang forsikre hverandre om at, joda, de ble forelsket i hverandre denne gangen også.

Som en nærmest komisk kulturkollisjon komplementerer Simon sin duettpartner med et par strofer fra CC Cowboys Tigergutt på vei ned scenetrappa. 

– Du er så rå, rå, rå. Dødsrå, dødsrå! 

Viktoria Joner entrer scenen. Hun kommer seg feilfritt gjennom en Anna Reichs arie fra Die Lustige Weiber von Windsor. Hun puster lettet ut.

– I remembered the text, that’s good! 

Nok en duett, mellom Karen og Viktoria, skal finpusses, før de fem studentene samles om et passende crescendo i Mozarts Don Giovanni til slutt. Nå gjenstår bare de siste forberedelsene før konsertstart om en time. 

Nerver og hårspray

I garderoben gjøres ritualene med vante skritt, mens praten går i ett. Det skal skiftes, sminkes, og hår skal gres.

Pauline beklager en H som ikke satt som den skulle under avslutningsnummeret. 

– Hvis jeg synger stygt, så se stygt på meg. 

De ler, alle sammen. Konsertnerver og lidenskap bobler i det lille rommet, mens det gestikuleres med maskarakoster, og vannflasker fylles.

Blandt hundre årlige søkere på masterprogrammet klarte Simon, Viktoria, Thea, Pauline og Karen å knive seg til fem av de åtte tilgjengelige plassene gjennom nervepirrende opptaksprøver.

Det finnes ikke en bachelorgrad i opera ved KhiO. Om du skal lykkes her, må du ha gjort forarbeidet ditt et annet sted. Minimumskravet er to års høyere utdanning innen klassisk musikk. Opptakskomitéen består av representanter fra skolen, så vel som nasjonaloperaen i Bjørvika. Som vi allerede vet: This is it. 

Nå, derimot, dreier forberedelsene seg mest om valg av riktig kjole. 

– Er det for mye utringning på denne? 

Viktoria trekker flere alternativer ut av et lite garderobeskap i hjørnet. 

– Denne er mer klassisk. 

Hun bestemmer seg for en fotsid, sort kjole med påsydde, blanke stener. Under de største oppsetningene er det designstudentene som står for kostyme og scenografi i denne tverrfaglige kulturborgen. I kveld må den personlige garderoben duge. 

De kastanjebrune lokkene børstes og danderes, mens praten fortsetter uten stans. Hårsprayen skifter hender sømløst. Garderoben er et velsmurt maskineri.

Klokka er kvart på åtte, og jentene skynder seg ned trappene. Simon venter allerede backstage, mens de siste gjestene finner hvert sitt fløyelskledde sete. Blant de kulturelle nattevandrerne sitter også agenter fra operaen i Bjørvika. Pauline blåser lydløse toner gjennom et stort sugerør i en flaske med vann. Mørket senker seg i salen. This is it. 

Død og kjærlighet

Maestra og Karen entrer scenen fra høyre. Applausen stilner. Alles øyne er festet på Karens smil idet hun ønsker velkommen. 

– Vi har et variert program for dere i dag. Fire forskjellige språk og temaer som flørt, død, mer død og litt mer kjærlighet. 

Det humres i salen. I operaen finnes ingen berøringsangst. Her skal de største temaene frem i lyset. De aller, aller største. 

Stort er det også å oppleve disse fem studentene denne fredagen i september. Gjennom to år med sangtrening, skuespill, terping på teknikk og språkopplæring i både tysk og italiensk, er de blitt i stand til å ta publikum ved Oslo kulturnatt med storm. 

Det klappes og jubles «Brava!», mens de fem loser gjestene sine elegant gjennom kveldens repertoar. Latteren sitter løst når Simon slepes fra side til side mellom de fire jentene i rollen som Don Giovanni under avslutningsnummeret. Det hele lander i en rungende applaus idet de fem studentene rekker armen ut i retning av sin kjære pianist. 

Hvor veien går videre for de fem håpefulle, vil tiden vise. Om bare ni måneder må de forlate støpeskjeen ved Akerselva og stå på egne ben. På vei ut i en verden med spisse albuer og enda skarpere scenelys, vil de gå ut gjennom kunsthøgskolens mursteinsporter en siste gang. That was it.