Mennene bak mørketallene
Få menn søker hjelp etter å ha blitt utsatt for overgrep. Dette skyldes at informasjonen fra hjelpetilbudene er for dårlig.
Maisola skinner inn gjennom vinduene og varmer opp det grå samtalerommet på Nok.-senteret i Akersgata 1. I en langstrakt stoffsofa sitter en middelaldrende mann med ett bein slengt over det andre.
Av hensyn til familien ønsker han å være anonym, og i denne saken velger vi å kalle ham “Kristian”. Han har opplevd noe som det snakkes lite om, og som han lenge har slitt med å åpne seg om.
– Jeg følte noe var galt rett og slett, og det var det også. Du får en sånn følelse av at noe ikke er helt riktig, sier Kristian.
Da han var ni år, ble han utsatt for voldtekt. En optiker som bodde like ved, bygde over tid opp en relasjon til ham. Dette tillitsforholdet skulle optikeren senere misbruke seksuelt ved flere anledninger.
Gjennom oppveksten har Kristian blitt utsatt for overgrep fra tre ulike personer, inkludert sin egen far.
Erfaringen hans er ikke unik.
En av hundre menn blir utsatt for voldtekt i løpet av livet. Likevel er mørketallene trolig svært store.
Journalen har systematisk gått gjennom 1328 dommer som inkluderer seksuallovbrudd mot både menn og kvinner mellom 2015 og 2020.
I løpet av disse fem årene har det blitt levert inn 569 voldtektsanmeldelser der offeret var en mann over 14 år. Kun 41, altså sju prosent, av disse endte i domfellelse.
Også sju prosent av alle anmeldelser der kvinner over 14 år var ofre, endte i domfellelse.
Økning i anmeldelser - men ikke blant menn
Det kan gå flere år før menn innser at de har blitt utsatt for overgrep. Å tørre og snakke om det kan være vanskelig. Derfor er det grunn til å anta at mørketallene for overgrepsutsatte menn er store.
Det er trolig vanskeligere for menn enn kvinner å oppsøke hjelp etter et overgrep, og det kan ta lengre tid. Samtidig kan man spørre om tilbudene som eksisterer, er tilstrekkelige.
Undersøkelser Journalen har gjort, viser at antallet kvinner over 14 år som anmelder en voldtekt, har økt med nesten 18 prosent mellom 2015 og 2020. Tallet for menn har derimot vært stabilt.
Bortkastet tid
Det siste overgrepet skjedde da Kristian bodde på fosterhjem. En eldre jente forgrep seg på ham, men den gangen forsto han ikke hva han hadde blitt utsatt for.
– Jeg tenkte ikke på det som et overgrep før jeg var i midten av 20-årene. Veldig mange tror at menn bare kan få ereksjon og ha sex og ha det kjempemoro uansett, men så er det en maktbalanse der som ikke stemmer, sier Kristian.
I likhet med svært mange andre menn og gutter opplevde Kristian at hjelpetilbudene ikke var gode nok.
Første gang han ble satt i kontakt med en hjelpeinstans, var Kristian ni år gammel. Han sier selv at han som barn var forferdelig å ha med og gjøre, men at hjelpen han angivelig skulle få, fungerte svært dårlig.
At han hadde blitt utsatt for overgrep og voldtekt, var ikke et tema. Tiden gikk til å snakke om alt annet enn det som faktisk var problemet.
Resultatet ble at han måtte ta tak i problemene på egenhånd da han ble eldre.
For skamfulle til å oppsøke mottak
Ifølge Regjeringens handlingsplan mot voldtekt 2019-2022 finnes det ingen samlet oversikt over hvor mange som oppsøker overgrepsmottak og andre hjelpeinstanser i etterkant av en voldtekt.
– Menn har veldig vondt for å snakke om det. Det er litt mer tabu, for dette “skjer jo ikke” menn. Vi bruker gjerne dobbelt så lang tid på å snakke om det som kvinner, og det kan godt være fordi vi ikke er lært opp til å snakke om følelser på samme måte, erfarer Kristian.
Uavhengig av kjønn opplever mange at det er vanskelig å ta kontakt.
Den første instansen voldtektsutsatte møter, er ofte det lokale overgrepsmottaket.
Benedicte Severinsen er seksjonsoverlege ved overgrepsmottaket i Agder, som ligger under Sørlandet sykehus. Hun forklarer at mottaket er den eneste avdelingen ved sykehuset man ikke trenger henvisning til.
Hvis man har blitt utsatt for et overgrep, kan man ringe direkte dit.
– Gjør dere noe annerledes hvis det kommer inn en mann enn en kvinne?
– Nei. Det er helt likt, og de tas imot på helt samme måte, sier Severinsen.
At alle skal ha likeverdig tilgang på helse- og omsorgstjenester, er pålagt for alle overgrepsmottakene i landet. Dette presiseres i formålsbestemmelsen til pasient- og brukerrettighetsloven og spesialisthelsetjenesteloven.
Til tross for dette er det svært få menn som oppsøker mottakene.
Kjønnsfordelingen for pasientene hos overgrepsmottaket i Agder er rundt tre prosent menn og 97 prosent kvinner, ifølge Severinsen. Det vil si at mellom tre og fem menn oppsøker overgrepsmottaket hvert år.
Hun erfarer at de mannlige pasientene bærer på mye skyld- og skamfølelse. Mange vil bare innom for å sjekke at de ikke har fått en kjønnssykdom.
– Mennene som kommer, vegrer seg ofte for å komme. Og det er ganske få, så jeg tenker at overgrep skjer mye oftere enn vi ser hos oss, sier hun.
– Ofte ønsker de ikke videre hjelp eller å snakke med noen. Vi prøver å følge litt ekstra med på unge menn, for vi vet at det kan bli veldig traumatisk senere, sier Severinsen.
Flere søker hjelp nå enn før
Langt ifra alle som oppsøker et overgrepsmottak, velger å anmelde forholdet. Dette er opp til pasienten selv.
Agder er blant fylkene i Norge der anmeldelser av overgrep er høyest ut ifra befolkning. Det er også et av fylkene med færrest domfellelser der offeret har vært en mann over 14 år.
I Norge er det 22 sentre mot incest og seksuelle overgrep. Mellom 2015 og 2020 var 17 prosent av de som benyttet seg av sentrene, menn. Dette viser statistikk fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir).
Flere av de ansatte på hjelpesentrene kan likevel fortelle at det stadig er flere menn som tar kontakt nå enn før koronapandemien. Mennene er gjerne også yngre.
Dette erfarer Ingard Hvalvik, som jobber på Nok. Oslo.
– Da jeg begynte å jobbe her, hadde vi grupper med stort sett fire-fem mannlige deltakere, som også brukte senteret regelmessig. Nå ser vi en veldig stor økning, både i bruk av enesamtaler og interesse for grupper. Men om det er fordi det er fremmet mer i media, eller på grunn av pandemien eller andre ting, det kan vi ikke vite, sier han.
Sammen med kollega Martin Hristov driver han en mannegruppe på senteret. Per i dag er det ikke alle Nok.-sentre som har egne tilrettelagte tilbud for menn.
Alle Nok.-sentrene må følge en faglig plattform der målsetningen er å sikre et likeverdig tilbud til alle, uavhengig av bosted og kjønn. Sentrene retter seg etter likestillings- og diskrimineringsloven.
I 2020 hadde kun 14 av de 22 hjelpesentrene egne tilrettelagte tilbud for menn. Disse tilbudene omfattet blant annet informasjonsmateriell, enkelttiltak som temamøter, og egne samtalegrupper for menn.
Dette betyr at åtte hjelpesentre ikke oppfyller kravene i den faglige plattformen.
Hvalvik og Hristov mener dette er oppsiktsvekkende.
– Jeg kan tenke meg at mye av dette handler om ressurser og kompetanse om akkurat menn og deres utfordringer. Arbeidet mot overgrep har i mange år blitt forbeholdt kvinner og jenter, sier Hristov.
Han forteller at om han hadde vært en helt vanlig fyr på gata, uten noen form for traumeforståelse og kompetanse om overgrep, så hadde han trolig hatt oppfatningen om at overgrep mot menn er en sjeldenhet.
– Synliggjøring er virkeliggjøring
Mennene som besøker hjelpesentrene, kan benytte seg av tilbudene som er åpne for alle. Å ha et eget tilrettelagt tilbud for menn gjør derimot disse brukerne mer synlige, både seg imellom og for andre rundt.
– Å utvikle egne tilrettelagte tilbud for menn er en måte for sentrene og hjelpeapparatet å si at vi ser at overgrep mot menn finnes. Å synliggjøre overgrep mot menn er å virkeliggjøre det. Vi har godt av at flere ser og hører om at gutter og menn blir utsatt for seksuelle overgrep, sier Hristov.
Mannlige ansatte er mangelvare
Selv om pågangen fra mannlige voldtektsutsatte har økt de siste årene, jobber det menn på kun 10 av de 22 hjelpesentrene.
Martin Hristov mener dette er en uting. Både han og Hvalvik har erfart at de mannlige gruppedeltakerne setter pris på å bli møtt av andre menn.
– Men vi kan ikke gjøre så mye med det, for hvis ikke kvalifiserte menn søker seg inn, så er det vanskelig å plukke en mann bare for å ha en mannlig ansatt. Kvotering er derfor vanskelig å få til i slike jobber som vår, sier Hristov.
Vanskeligheter med å rekruttere menn er noe flere av hjelpesentrene opplever.
Rannveig Kvifte Andresen er daglig leder for Dixi Ressurssenter, og har ansvaret for ansettelser på senteret. Per i dag har hun kun kvinnelige kollegaer.
– Vi har nesten ikke hatt kompetente menn som har søkt stillinger her, sier Kvifte Andresen.
Hun forklarer videre at noen av brukerne ved senteret har sagt tydelig ifra om at de ikke ønsker seg mannlige ansatte der. Grunnen er at de har opparbeidet seg en frykt og engstelse for menn etter å ha blitt utsatt for overgrep, fordi overgriperen i de fleste tilfeller er en mann.
Likevel er Kvifte Andresen klar på at å ha mannlige ansatte ville vært med på å styrke tilbudet deres.
– Man må eksponeres for det man er engstelig for, så jeg ønsker meg mannlige ansatte med det bakteppet at man kan møte og bli trygg på en mann i trygge omgivelser.
Ulikt tilbud mellom landsdelene
Rannveig Kvifte Andresen tror at hjelpen menn får, varierer mellom landsdelene.
Statistikk viser at prosentandelen menn som tar kontakt med hjelpesentrene, er høyest i de største byene og regionene rundt.
Spesielt Nok. Oslo, Nok. Drammen og Krise- og incestsenteret i Fredrikstad peker seg ut. Her er nærmere 20 prosent av brukerne menn.
– Dessverre så er nok tilbudet avhengig av hvor i landet man bor. Storbyer har flere hjelpetilbud, og man møter flere personer. Hvis man bor på et sted der man møter på én eller to voldtektssaker i året, og kanskje aldri har møtt en voldtatt mann, så vil jeg tro at politiet møter dem på en annen måte enn politiet ville gjort her i Oslo, sier Kvifte Andresen.
Hun legger til at det finnes Nok.-sentre rundt om i hele landet, og at disse jobber etter den samme faglige plattformen. Ett av punktene i denne er at sentrene skal ta imot alle, og at de ikke skal ha ventelister.
Men dette punktet har blitt brutt.
Mangel på myndighetsmidler
– Når vi ikke får en økning i ressurser fra myndighetene når vi har økt pågang, så hender det at vi har ventetid. Vi hadde 42 prosent flere brukere som tok kontakt i 2021 sammenlignet med 2020, og vi fikk ikke noe mer penger, opplyser Kvifte Andresen.
At myndighetene ikke øker ressursene når pågangen blir større, betyr at hjelpetilbudet ikke er tilgjengelig for de som trenger det. Dermed oppfyller ikke alle sentrene de faglige anbefalingene fra Bufdir.
Dette kan føre til at ikke alle får lik tilgang på hjelp.
I 2022 har derimot myndighetene økt statsstøtten til sentrene med fem millioner kroner. Dette skriver kommunikasjonsrådgiver i Barne- og familiedepartementet Sara Johanne Koppang i en e-post til Journalen.
Regjeringens handlingsplan mot voldtekt 2019-2022 foreslår at mange unngår å søke hjelp fordi de mangler kjennskap til hjelpesentrene.
Undersøkelser som Journalen har gjort, viser at menn i større grad selv må ta initiativ til å oppsøke hjelp. Nesten dobbelt så mange menn som kvinner finner informasjon om sentrene selv på internett.
Langt flere kvinner enn menn får derimot vite om hjelpesentrene gjennom instanser som sykehus, overgrepsmottak, helsestasjon og politi.
Ifølge Bufdirs faglige anbefalinger for sentrene mot incest og seksuelle overgrep har overgrepsutsatte “rett på lik tilgang til informasjon om rettigheter og hjelpetilbud etter et overgrep. (…) Senteret bør også jobbe aktivt med informasjon om tilbudet opp mot andre relevante lokale tjenester og brukerorganisasjoner.”
Ingard Hvalvik ved Nok. Oslo tror at tilbudet avhenger av kjennskap og synlighet.
– Men informasjonen må ut til alle fastleger, DPS-er, helsetjenester og skoler. Dette er noe vi jobber aktivt med. Først når det er på plass, så kan vi også vurdere om den er helt tilstrekkelig, sier han.
Også Rannveig Kvifte Andresen ved Dixi Ressurssenter forteller at hovedutfordringen er informasjon og formidling.
– Vi må være flinkere til å snakke om tilbudet, for det er mange som ikke vet om det. Man må få formidlet til alle at hjelpetilbudene er der og at de er åpne for alle, slik at man får den hjelpen man har krav på, sier Andresen.
Når hjelpen kommer for sent
Hjelpen må også oppsøkes tidsnok.
I 2020 var 53 prosent av de overgrepsutsatte mennene i arbeid. Dette viser tall fra Bufdir. På landsbasis var 69,7 prosent av alle menn sysselsatte, ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB).
Dette kan være en indikator på at hjelpen kommer for sent, og at den dermed ikke er tilstrekkelig.
– Vår erfaring er at mange av de godt voksne brukerne våre, kanskje fordi senvirkningene har blitt så gjennomgripende, er ikke i jobb og er uføre, mens mange av de unge er i jobb, skole eller utdanning, forteller Hvalvik.
Han sier at dette kan være fordi de unge har oppsøkt hjelp før det har fått en for inngripende virkning på livet.
Saken fortsetter under bildet.
Logikk og følelser
For Kristian skulle det ta mange år før han klarte å erkjenne at overgrepene var noe han ikke hadde ansvar eller skyld i selv.
Vi har tatt Kristian med oss utendørs. Nå har det skyet over, og himmelen over Oslo er grå, tung og urørlig.
– Alle sier at det må være forferdelig, men det er ikke det. Jeg har ikke hatt noen annen oppvekst. Det har skjedd, og du har den ballasten. Du kan ikke viske det ut, så da må du finne en metode for å kunne leve med det, sier han.
Han forteller at menn stort sett har større problemer med å få logikk og følelser til å passe sammen.
For noen er det å anmelde en måte å kunne gå videre på.
Kristian anmeldte det første forholdet. Optikeren i gata viste seg å være en serieovergriper, som senere ble dømt for flere voldtekter. Journalen har sett denne dommen.
Derimot valgte han ikke å anmelde de andre forholdene.
@twitter
facebook
YouTube
Instagram
Soundcloud