Midlertidig utseende – evig stolthet

Bak et stort forheng står en hær med kvinner innsvøpt i «gaze», spraytan og diamanter. Puppene presses opp av bikinier med isydde puter, magene trekkes inn og rumpeballene presses ut. Gjennom forhenget hører de konferansieren be publikum i salen om å reise seg. Deretter blander de velkjente strofene fra vår nasjonalsang seg med lukten av parfyme, peanøtter og proteinpulver. Det er like før.

På Clarion Hotel Gardemoen skal kvinnene snart vise frem sine veltrente, og ikke minst slanke kropper for en fullsatt sal og et dommerpanel. De skal konkurrere om tittelen norgesmester i bikinifitness, en konkurransegren hvor utøverne blir dømt etter sin veltrente kropp og vakre utseende.

Nedtrappingen

Tre dager før det avgjørende øyeblikket er stemningen overraskende avslappet på Haralds Gym i Oslo. Her er det ingen fancy maskin som ber om nøkkelkort ved inngangen. Resepsjonsdisken minner om noe en normalt sett finner på et nedslitt høyfjellshotell og ved siden av står en svulstig, mørkebrun skinnsofa.

På vei opp trappen til styrkerommet og jentegarderoben kan man hvile øynene på det som ser ut som en vegg med familieportretter. Men der fotografiene i rammene viser oppstilte, smilende barnebarn hos bestemor er de hos Haralds gym byttet ut med stringtruser, sololje, overdrevne poseringer og blodsprengte muskler.

– Dette er min andre familie, utbryter Lavin A. Valmish idet hun spretter ut av den flislagte jentegarderoben.

Med henne følger et svisj av søtlig svettelukt som henger igjen i garderobens vegger. Hun har på seg sports-BH og sort tights. Strikken henger løst rundt midjen, hvor magens firkantede muskler presser seg mot overflaten. Nedenfor strikken og rundt knærne har del lagt seg luft mellom kropp og tekstil slik at det dannes foller i plagget.

På vei gjennom lokalet hilser og nikker hun vennlig til gutta som løfter. De er store. Sånn skikkelig store. Muskel store. Når de griper tak i de søkktunge vektene blir blodårene synlige i de blanke pannene. Musklene vokser under huden. Fibrene kan nesten telles fra utsiden. Så blir smerten utålig, og blyskivene deiser i bakken slik at de utløser metalliske, skjærende smell.

Drømmen om målet

– I dag er det siste økt før lørdag. Egentlig har jeg null energi, men jeg må bare pushe og bli ferdig, sier Lavin mens hun gjør seg klar til dagens økt.

Det er ikke så rart. For de siste ukene har trebarnsmoren og motestudenten levd på betraktelig mindre mat enn folk flest. Hun har faktisk trent så mye og spist så lite at hun har gått ned 11 kilo. Bare de tre siste ukene.

– I starten er det ikke så ille, men mot slutten blir man veldig sliten.

Den siste måneden har ikke Lavin kunnet spise hverken sukker eller salt, og karbohydratene har hun måttet se lenge etter. Ikke en gang en uskyldig banan har fått entre hennes lepper. Grunnen til at Lavin har gjennomgått det mange vil kalle for et psykisk og fysisk helvete er drømmen om en topp seks-plassering i NM i bikinifitness. Den oppsto da Lavin startet å trene etter å ha født sitt tredje barn.

– Etter hvert begynte jeg å spørre meg selv hva målet med treningen egentlig var, forklarer Lavin.

Så oppdaget hun bikinifitness og svaret på spørsmålet ble raskt klart. Når Lavin først har satt seg et mål, ja da skal det faktisk mer enn en rumlende mage, hodepine, sukkersug, fysisk smerte og skyhøye prislapper til for å stoppe henne.

– Når jeg bestemmer meg for noe, fullfører jeg det.

Selve grenen, bikinifitness, kan minne litt om bodybuilding. En konkurransegren hvor utøverne trener for å oppnå maksimal størrelse på musklene. I bikinifitness derimot, er det langt mer enn timene på gymmen som har noe å si for poengscoren.

– Vi skal være veldig feminine, litt som modeller. Sminken skal være wow, brunfargen skal være på plass og bikinien skal være flott. Og det koster. En bra bikini koster for eksempel omtrent 8.000, forteller Lavin.

Ifølge arrangørene av NM, Norwegian Bodybuilding and Fitness Federation blir utøverne dømt etter sunnhet, proporsjoner og hvor attraktivt utseende de har. Men i realiteten gjelder det å fremstå som det som best kan beskrives som en slags barbidedukke innsmurt i vaseline, med six-pack og definerte linjer, toppet av med ekstra vipper, blankt hår, glimt i øyet og et tykt lag med kunstig brunfarge.  

Den siste svanesangen

Popmusikk, hyl fra vekskiver som deises i bakken og smertefulle grynt lydsetter fortsatt treningsrommet på Haralds Gym. En lys kvinne kommer gående bort mot treningsbenken trukket i rød skinnimitasjon hvor Lavin sitter. Lyset fra vinduene treffer kroppen hennes og danner skyggespill mellom biceps og triceps. Hun skal også delta i NM på lørdag, og de blir stående for å småprate litt om det praktiske. Det er tydelig at den kommende lørdagen blir en stor dag for dem begge.

Etter en kort stund minner likevel vekskivenes tilstedeværelse dem på hvorfor de egentlig har funnet veien hit i dag, og praten avsluttes. Lavin trekker små hansker over hendene og den for store tightsen litt opp. Hun kan nemlig ikke bytte ut hele garderoben for konkurransekroppen.

– Denne kroppen kan man bare beholde i to – tre uker, men akkurat nå har jeg ingen klær som passer.

Hun justerer litt på innstillingene på en av maskinene. Puster hardt ut et par ganger og legger seg ned på ryggen. Hurtig og smidig repeterer hun øvelsen hvor hun trekker sin egen kropp opp med bena festet mellom et par runde puter. En slags avansert sit-ups øvelse. Kroppen kjennes tung ut, for Lavin er sliten. Likevel presser hun på. Bygger seg opp før hver øvelse, fester blikket i taket og justerer lungenes rytme til kroppens bevegelser. Utmattelsen er synlig etter hver endt oppgave, men hun har en plan for økten. Et mål. Og da er hun ustoppelig.

– Kan du ta en snapchat av meg?

Hun repeterer armøvelsen hvor hun trekker en stang mot brystet en siste gang. Gjennom mobilskjermen ser de definerte musklene om mulig enda mer definert ut. Lavin fikler litt med mobilen, kanskje blir det enda bedre med et filter?

– Det er gøy å se hvordan kroppen forandrer seg uke etter uke. Det er fantastisk, så kommer man seg på scenen med de andre utøverne. Oi, oi, oi, det er mestringsfølelse! Etter det skal jeg spise kanelbolle! Det savner jeg det. Bare å kjenne lukten fra kaféene på senteret, å herregud det er vanskelig.

Etter en runde på maskinen Lavin kaller for «stair-monster» sier hun seg fornøyd for dagen. Det er en slags rulletrapp med motsatt funksjon enn den man finner på kjøpesenteret. På stairmaster jobber trinnene mot deg. Nå skal hun skal hjem til Fornebu, tegne 20 skisser til skolen og lage middag til barna.

Den store dagen

Så er dagen kommet. Høsten har også meldt sin ankomst og kulda biter i huden, men inne på Clarion Hotel ser det ut som samtlige har tatt deg en ferie til Syden. Solbrune, slanke kropper løper opp og ned gangene. Diamantøredobbene dingler, og de oversminkede øyne flakker. Foran backstage området, hvor krølltengene går varmt og de falske vippene fyker, står en av deltakerne og trekker ned buksen. Foran henne sitter en mann i sportsklær henslengt på en stol. Hun peker på musklene på låra. De diskuterer. Er de definert nok? Hva med magen, ble hun slank nok? Han studerer, men virker oppmuntrende. Det er nå det gjelder.

Borte ved bilettbordet diskuteres det også. 

– Nivået er ganske bra i år, kommenterer en høy, bred mann i grå hettegenser.

– Joda, det er bra. Dette her med bikinifitness ble veldig populært i en periode, alle skulle liksom stille. Det var jo godt over 20 jenter i hver klasse. Nivået derimot, nei. Man skal ikke stille for å ha gjort det, man skal stille for å vinne. Men nå er det bedre, svarer damen bak billettbordet.

Bikinifitness, som ble introdusert i Norge i 2011, ble raskt en populær klasse her til lands, men har gjentatte ganger høstet kritikk. Og ikke bare på grunn av nivået. Stipendiat ved Norges idrettshøgskole Therese F. Mathisen, uttalte til NRK at klassens fokus på slankhet og utseende bidrar til å seksualisere idretten. Andre har påpekt at dietten før konkurranse både er usunn og ekstrem, og stiller spørsmålstegn ved kroppspresset og forholdet til mat som kan forårsakes av grenens popularitet.

Ivrige publikummere begynner å samle seg foran inngangen til konkurranselokalet. Noen av dem blir nesten ufine og brøyter seg frem mot døren. Nå gjelder det å få skaffet seg en god plass. Dørene åpnes, og stolene fylles hurtig opp. Plassene lengst fremme er avholdt til dommerne. Nesten majestetisk kommer de gående inn i salen. Ikledd korte, trange skjørt, dressjakker med emblemer og høyhælte sko minner de litt om flyvertinner. Nå er de klare til å bedømme om utøvernes reise til målet, var verdt det. Eller iallfall verdt en glinsende pokal og tung medalje.

Konferansieren inntar scenen, og nasjonalsangen får åpne ballet. 

– Her er årets deltagere, roper han etter at siste strofe har lagt seg i rommet.

Hæren med kvinner i glitrende bikinier entrer scenen. Jubelen står i taket, og pressekorpset i enden av lokalet går amok. Smilene er stive. Kroppene så spent og så brune at de ikke lengre ser menneskelige ut. Noen av jentene er faktisk så anspente at bena begynner å dirre. Bak de påklistra smilene kan man ane kampen som pågår for å gjenvinne kontroll over den skjelvende kroppen. Lavin dirrer ikke, og har på seg mørk grønn bikini.

Når lykken er en muffins

Så starter ritualet. Utøverne er sortert i høydekategorier. Damene opptil 162 cm får åpne showet, deretter jobber de seg opp til de over 172. Lavin befinner seg i den andre gruppen. Det starter med at jentene entrer scenen, så ber konferansieren fire-fem av jentene om å komme til den fremste delen av scenen for å vise seg litt ekstra frem.

– Kvart vending til høyre, beordrer konferansieren.

Smilene rikker seg ikke, og de falske neglene danser gjennom luften mens kvinnene vrikker rumpene sine 90 grader mot høyre.

– Bra Thea! Kom igjen!

– Slapp av nå Kristin, dette har du!

Heiaropene fra trenere skjærer gjennom musikken. Det har omsider blitt Lavins sin tur til å gjøre kvarte vendinger på scenen, mens dommerne ivrig noterer. Scenelyset får krystallene på bikiniene til å lage diskolys i lokalet. Lavin vender, og hun smiler. Den blanke kroppen beveger seg grasiøst på scenen.

– Mommy, mamma, bryter det ut fra Lavins datter som sitter i salen.

Hele seansen varer ikke mer enn kanskje fem til ti minutter. Måneder med knallhardt arbeid tar visst ikke like lang til å vurdere. Etter at flyvertinnenes lapper med dommen er avlevert, beordres utøvere med Lavin tilbake bak det sorte forhenget. Der må Lavin vente i spenning. Får hun flere minutter i rampelyset? De seks beste får nemlig vise seg frem enda en gang, og en av dem kåres til vinner. Norgesmester.

Konferansieren begynner å rope de seks beste inn på scenen igjen. En rød bikini kommer til syne. Så en blå. En lilla. Men ikke en grønn.

Kvinne som blir plassert på sjetteplass, ser unektelig skuffet ut, selv om de allerede har dunket ut flere konkurrenter. Førsteplassene jubler og feller tårer. De har nettopp blitt kåret til norgesmestre i sin kategori. Den grønne bikinien kom aldri til syne igjen. Denne gangen var ikke utfallet under målbevisste Lavins kontroll, men heldigvis venter en stolt mann og heiagjeng i publikum.

– Nå blir det pasta og fanta! Jeg er så stolt, utbryter hun.

Mens Lavin samler troppene, bikinien og løsvippene og forsvinner hjem, bæres burgere inn i backstagen hvor det er duket for en real fråtsing. Utenfor står en av kvinnene som gikk av med seier i dag.

Den kunstige «solbrune» kroppen spenner igjen sine muskler for kamera. Rundt halsen henger en fet medalje. Hun løfter en blåbærmuffins opp mot munnviken, og den hvite perleraden kommer til syne. Klikk, klikk. Mannen bak mobilkameraet tester ut et par ulike vinkler, før septemberluften lokker den lettkledde kvinnen inn igjen. Det var det. I kveld skal brokkoli, kylling, havre og ris byttes ut med pizza, pasta, sjokolade og brus. Den midlertidige kroppen foreviges på Instagram, og stoltheten får leve i evig tid.