Når den nye jakka er brukt

Fra lange armer subber bæreposer så vidt over bakken. Onsdag ettermiddag er Norges mest travle shoppinggate nesten for liten til å overholde Bent Høies én-meter-regel. Midt i virvaret av shoppingglade Oslo-borgere står Anne Elisabeth Kaldhol. Over skulderen hennes hviler et nesten fullpakket tøynett, dekorert med diktet «Det er den draumen» av Olav H. Hauge. Draumen til Anne Elisabeth er at enda flere skal kaste mindre. Og at enda flere skal kjøpe brukt.

Landhandel midt i byen 

Tjue minutters gange fra det myldrende livet ligger Mølleren Sylvia. En landhandel midt i byen, står det på den lysegule veggen over en hvit, eldre inngangsdør. Økologiske epler fra Dyre gård skinner fra grønne plastikkasser. Utenom disse kassene er det så å si ingen plastikk å finne i butikken. Dette er himmel på jord for såkalte zero waste-ere, altså null avfallskastere. Folk som lever og ånder for å begrense sitt klimafotavtrykk.

For Anne Elisabeth er denne null-søppel-butikken genial for at hun skal kunne nå målet sitt, om å kaste så lite søppel som mulig, så langt det lar seg gjøre. For det er visst ikke så lett å leve emballasjefritt her i Norge.

– På matbutikken er nesten alt pakket inn i emballasje, og jeg er privilegert som i det hele tatt har mulighet til å leve en low waste-hverdag i Oslo, sukker kvinnen med tøynettet.

Landhandleren er nemlig et unntak fra kjedebutikkene. Et unntak fra frukt og grønt i plast fra andre siden av kloden. Men, godt gjemt fra myldrende shoppinggater, er nok den emballasjefributikken ukjent for de fleste.

– For snart fire år siden så jeg tilfeldigvis en artikkel om å handle emballasjefrie varer på Mølleren Sylvia. Og siden den gang har jeg handlet her.

I brune, store papposer ligger enslige gulrøtter om hverandre. Noen vasket, og andre fulle av jord. Opp fra en grønn sekk fisker Anne Elisabeth ut en pose. En flekkete pose i tekstil, som hun kan bruke om igjen, og om igjen, og om igjen.

Anne Elisabeth fyller den lille tøyposen med gulrøtter i alle fasonger. Ved å handle uten emballasje kan hun kjøpe det hun trenger. For når man bor alene er det ikke sikkert man trenger en hel kilo, som de store matkjedene tilbyr. 

Å redde verden litt

Å handle emballasjefritt krever både planlegging og tid. «4 pastaglas, 4 havremjelk, 2 braud», begynner listen av matvarer som står skrevet i en liten grønn notatbok. For én måned av gangen planlegger Anne Elisabeth innkjøp fra emballasjefrie butikker. 

Et pakkesel med sekk og fire tøynett fulle, beskriver hun seg selv, på vei hjem fra en slik shoppingrunde.

– Ved å bare handle én gang i måneden kjøper jeg mindre mat enn om jeg skulle gått innom hver dag. Samtidig sparer jeg tid og penger, og jeg slipper å kaste rester, sier matredderen.

Det er ikke bare Anne Elisabeth som prøver å redde verden litt, gjennom mindre forbruk og mindre søppel. Facebook-gruppen «Zero Waste Norge» har over 4500 medlemmer. Eli Gundersen er ei av dem.

Bestemors generasjon

I takt med høyere lønninger, billigere mote og økt kjøpekraft øker våre forbruksutgifter. I 2017 var de samlede forbrukerutgiftene 176 prosent høyere enn for førti år siden, viser tall fra SSB.

– Ting går så fort ut på dato i dag, sier Eli Gundersen.

Ny mobil, når den knuser. Nye klær, når de rakner. Nytt ditt og nytt datt, når det vi har går i stykker. Altfor få av oss får tingene våre reparert, viser en ny undersøkelse fra Forbruksforskningsinstituttet SIFO ved OsloMet. Og dårlig kvalitet på produktene gjør at forbrukerne heller kjøper nytt.

– Jeg vil være mer som min bestemors generasjon. Da hadde man en stekepanne av så god kvalitet, at den aldri måtte byttes ut, sier Eli.

En rød klokke bryter med jordfargene i Anne Elisabeths leilighet. En liten kommode i hvitt står i hjørnet. Sofaen er av et grønt fløyelsstoff, og ved siden av står en kasse fra det forrige århundre. Alle møblene i Anne Elisabeth er kjøpt brukt, arvet eller hentet på Finn.

– Jeg synes jo den stilen er veldig fin, men samtidig så er det et miljøaspekt her. Vi trenger ikke å kjøpe nytt hele tiden, sier Anne Elisabeth.

Den som leter skal finne

– Da stenger vi om fem minutter, gjaller det i butikken som lukter brukt tekstil.

Eli hyler, før hun kaster fra seg den svarte jakken på sofaen trukket i et fløyelsstoff med broderte blomster. Skjerfet får en myk landing like etter. På seg tar hun en hjemmestrikket jakke med ballongermer plass til både en og to og tre armer.  

– Hvor mye koster den, sier hun spørrende til seg selv idet hun sjekker prislappen.

349 kroner for en håndstrikket jakke i ull, ser hun seg fornøyd med.

– Jeg tar denne, sier stavangerdialekta, mens hun legger fra seg kuppet på disken.

– Ermene var så fine, svarer kvinnen som for cirka fire minutter og tretti sekunder siden annonserte at butikkdørene snart stenges.

En strikk i halsen, eller en strikk i ermet. Noe kan hun gjøre, å sy er ikke noe problem.

– Trenger du pose?

Opp fra tøynettet tryller Eli fram enda ett. Dette har hun alltid med, i tilfelle. Å gjøre kupp på Fretex er nemlig ikke første gangen hun gjør.

– Nei, takk. Jeg har nett.

Overfylte klesskap 

Fem minutter senere peker Elis munnviker mot ørene. Pulsen noe høyere enn da hun gikk inn.

– Jeg får skikkelig boost når jeg handler, fordi jeg gjør det så sjeldent.

Selv om klesskapet til Eli nå har fått et nytt tilskudd, forteller hun at ett inn betyr ett ut.

Dette er likevel ikke normalen for nordmenn flest. En gjennomsnittlig nordmann har 359 plagg i klesskapet, og hvert år skaffer Ola Nordmann seg 23,5 plagg til, viser studier fra SIFO.

Å kjøpe brukt er trendy skrives det, men kanskje ikke like trendy som vi skal ha det til? For hver nordmann kjøper bare ett brukt plagg i året, ifølge en undersøkelse av SIFO fra 2020.

I Fretexbutikken på Majorstuen er det mange lange hestehaler å se. Kvinner i aldersgruppen 18 til 29 år er også den gruppen som viser størst interesse for å handle brukt, viser samme undersøkelse.

Likevel er det feil å tro at alt brukttøykjøp erstatter kjøp av nye klær, mener klesforsker Ingun Grimstad Klepp ved Forbrukerforskningsinstituttet SIFO ved OsloMet.

Å bare gjøre litt

På gjenbruksstasjonen på Majorstuen tar Eli ut telefonen fra handlenettet. Den røde knappen på skjermen signaliserer at kamera tar opp. Hun filmer ombrukshjørnet, hvor alle og enhver kan komme og forsyne seg av ting noen andre har kvittet seg med. Filmen laster hun opp på Instagram. Eli kaller seg nemlig en grønnfluenser.

For fire år siden flytta vestlendingen østover. Klær og sminke, og enda mer klær og sminke, brukte Eli pengene sine på.

– Jeg fikk en wakeupcall. Plutselig innså jeg hvor sykt det er, hva er det jeg bruker penger på?

Som et pengeprosjekt begynte den nyinnflyttede studenten å endre forbruksvaner. Da oppvaskbørsten ble ødelagt, kjøpte hun en gjenbrukbar i bambus. Da hun gikk tom for sjampo, begynte hun å handle løsvektsåpe i glassbeholder. På denne måten sparte hun miljøet for søppel, men også lommeboka for penger.

Litt om litt ble hjemmet hennes like flott som inspirasjonsbildene på sosiale medier. Hverdagen ble null-søppel. Eli ofret potetgullet på fredagene, fordi posene ikke kunne gjenvinnes. Livsstilen ble en hobby.

– Etter hvert skjønte jeg riktignok at det viktigste er ikke å gjøre alt perfekt, men å gjøre litt.

Og det oppfordrer hun også følgerene sine til å gjøre.

Bety noe for noen 

– Kan jeg få en iskaffe, spør Eli damen på andre siden av den digre kaffemaskinen.

På disken setter baristaen en plastkopp.

– Har du bare plastikk?

– Dessverre, det er det vi har, på grunn av korona.

Eli innså etter hvert at å leve helt zero waste kunne bli umulig, fordi Norge ikke legger til rette for det. Til tross for en plastkopp i ny og ne, drar hun gjennomsnittet ned.

– Hvor stor forskjell gjør det egentlig om bare du lever bærekraftig?

– Egentlig gjør det veldig lite. Og det er litt demotiverende. sier Eli Gundersen.

Likevel kan hun ikke stå inne for å ikke gjøre det. Med god nok råd, god nok tid og tilgjengelige muligheter, får hverdagen en bismak om hun sitter stille i en stadig synkende båt. Hun mener det handler om å være med i en bevegelse.

– Hvis vi alle gjør litt, så betyr det noe for noen, konkluderer hun.  

Søppelskattkiste

Lukten av varmt søppel henger i lufta. Fire hvite søppelbiler står på rad og rekke klare til utrykking. Køen inn til Haraldrud gjenbruksstasjon vokser som minuttene passerer. Tilhengerne er fylt med isopor, en snøskuffe, treverk og bilbatteri.

Hvert år kaster en nordmann i gjennomsnitt 427 kilo husholdningsavfall, viser tall fra SSB.

Ikledd en gul refleksdress har Pål Berger kontroll på ombrukshjørnet, som også finnes her. Her kan hvem som helst forsyne seg av det som er i god nok stand til å ikke bli kastet.

Noen kommer bærende på flatpakka IKEA-møbler. Uåpnede.

– Folk hamstrer, vet du, også har de ikke bruk for alt de kjøper. Hvis noen av oss ansatte ser noe som ikke burde kastes, så spør vi om de heller vil levere det til ombrukshjørnet, sier Pål.

En mann med et skjegg som snart er helt grått kommer smilende mot sjefen. En gitar, som bak støvet en gang har vært skinnende brun, har han med seg. E, A, D, G, B, E strømmer ut fra instrumentet da det grå skjegget signaliserer til Pål at denne gitaren, den skal ikke kastes.

– Kan du spille du a, fleiper Pål.

Kollegaen flirer, rister på hodet, og går tilbake til posten sin. Pål derimot klimprer til.

– Gitarer er fint, de går fort unna, sier han.

Mett på søppel 

For det som ikke kastes, det kan folk hente. Og det vet Eli, men det vet ikke alle. Informasjonen er ikke like lett å finne, erfarte grønnfluenseren, som nå deler det hun har lært på sosiale medier.

På landhandlerens metallvekt står vaskemiddel i et gammelt syltetøyglass. Eli har allerede pakket sammen samtlige handlenett.

Snart forsvinner sola i vest. Papir- og plastikkposene i Karl Johan deiser fortsatt frem og tilbake. Søppelcontainerne på Haraldrud er mette fra dagens søppelleveringer. Men, i morgen er en ny dag, og i morgen skal de bli fulle på ny.