Føler seg som en kameleon

— Stemningen er så bra! Det er sykt fett å få lov til å spille på Nesodden igjen. Jeg repper Nesodden uansett hvor jeg drar, roper Mikael Nyhus ut til publikum.

Bakken vibrerer under føttene til det unge publikummet. Glowsticks ligger spredt på bakken. På scenen hopper den 29 år gamle rapperen fra Nesodden energisk opp og ned. Kveldens konsert har nådd slutten, og han drar frem mobilen og tar et bilde med fansen før han går av scenen.

Arrangementet Mikael opptrer på denne lørdagen, Halvøya, er rusfritt. Selv var rus i lang tid en stor del av livet hans.

Rett over gata fra sirkusteltet han nettopp har opptrådd i, ligger Vanntårnet. Det er her Mikael prøvde marijuana for første gang, før han i det hele tatt hadde nådd tenårene. Dette var starten på flere år med rusmisbruk. 

— Bra spilt, sier ei jente idet rapperen passerer en ungdomsgjeng på vei ut. Han smiler og takker.

Mikael går mot bilen som står parkert for seg selv bak konsertområdet. Det har rukket å bli mørkt, og bilen kommer så vidt til syne i skyggen av skogholtet. Idet han låser opp bilen lyses bilskiltet opp. I stedet for et vanlig nummerskilt, har han artistnavnet Endless.

Vi Går På (2:32)

Det er årets første høstdag, men sommervarmen henger igjen i lufta. En håndfull mennesker kvier seg idet de går ut i vannet. Kafeen på Hellviktangen har nettopp åpnet, og rester fra gårsdagens bryllupsdekorasjoner blir ryddet vekk.

Mikael Nyhus kommer gående over plenen med hunden Penny. Han eier hunden sammen med kjæresten gjennom to år, Daisy. Det er søndag ettermiddag. Mørke solbriller skjuler øynene hans.

— Jeg føler meg fyllesyk på vegne av andre, sier han og ler.

Nesoddrapperen rusler ned mot brygga. Han tar av seg solbrillene og kaster en grønn frisbee ut i vannet. Hunden tar nølende sats og hopper etter.

— Her på Hellviktangen har jeg vært mye, sier han.

Som barn flyttet Mikael og moren fra Nesodden til Grünerløkka. Dette ble starten på en lang periode med mye flytting, bytting av skoler og usikkerhet. Som resultat av et dårlig forhold moren var i, endte de opp på Nesodden igjen da han var ti år. 

— Jeg forflyttet meg fra vennskap til vennskap, og ble ganske god til å infiltrere vennekretser. Men ikke på en negativ måte. Jeg ble flink til å passe inn overalt i stedet for å passe inn i det større, og følte meg som en kameleon.

Mikael beskriver foreldrene som sterke kontraster. Moren var den følsomme, mens faren var den stabile. 

— Mamma hadde en annen side også, og det var når hun drakk. Jeg kan ikke huske at hun drakk så mye, men jeg tror nok det har vært noen episoder som har satt sine spor. 

Penny er rastløs og piper under benken han har satt seg på. Mikael bøyer seg ned og gir hunden et kyss på snuten. Han foreslår å gå en tur.

— Som liten var jeg veldig vill, og jeg var mye barn. Mamma bodde bare med gærningen i ett år, men for et barn er et år mye. Hvis du blander traumatiske hendelser med ADHD, raskt sinne og raske reaksjoner, var det veldig turbulent. Jeg var nok mer å håndtere enn de fleste, forteller han åpenhjertig.

I helgene var Mikael på besøk hos faren sin i Blåbærstien på Nesodden. Her møtte han en nabo som spilte piano. Samme år som han fylte ti, fikk han et piano av tanta si. Han beskriver dette som et mulig vendepunkt i livet sitt.

— Jeg satt ved pianoet hele tiden etter at han naboen lærte meg Vem Kan Segla Föruten Vind. Det startet med korte rim, og det var ikke før senere at jeg begynte å skrive strukturerte tekster. Jeg skrev en del tekster før jeg fant ut hvem jeg er som artist, forklarer rapperen og tar en slurk av energidrikken.

Stien Mikael har kommet til er smal og grenene henger lavt. Det kommer en kvinne gående i motsatt retning. Han går til side for å slippe henne forbi, og holder et fast grep om båndet til Penny. Idet kvinnen passerer, smiler han og hilser.

— Da jeg var 16 var mamma og jeg på ferie i Spania. Det var i løpet av den ferien jeg kom frem til hva artistnavnet mitt skulle være. Jeg sa til mamma at nå vet jeg det; jeg skal hete Endless, for jeg går aldri tom for ideer. Resten av ferien satt jeg på stranda og fylte fem-seks notatbøker med tekster.

Stirrer Du På Meg (3:16)

To damer kommer syklende. De stopper opp foran Mikael. En av damene gransker rapperen, og spør:

— Hvem er du, a?

— Det er det vi prøver å finne ut, svarer han med et smil.

Mikael slipper hundebåndet og lar Penny løpe fritt. De to syklistene begynner å snakke med rapperen, og han forteller at han holder på med musikk. Kvinnen lyser opp og forteller at hennes egne barn også er musikkinteresserte. Dessuten var datteren hennes på konsert i går. Halvøya, het visst arrangementet.

— Der spilte jeg sist i går, sier Mikael.

Han forteller at han tok et bilde sammen med publikum. Rapperen tar frem mobilen og viser bildet.

Kvinnen bryter ut i latter og peker på skjermen.

— Der er hun jo! Hun i sort t-skjorte. Kan jeg ta et bilde av deg for å sende henne?

Mikael smiler og lar henne knipse et bilde av han.

De to kvinnene setter seg på syklene sine og vinker til rapperen idet de runder hjørnet.

Mikael står igjen og smiler ut i lufta. 

— Sprøtt! utroper han og snur seg for å speide etter hunden, som har tuslet avgårde. 

— Det var en i går som etterspurte en sang, men så tok jeg den ikke. Men jeg sa unnskyld til han etterpå, og fortalte hvorfor jeg ikke gjorde det. Låta er ikke direkte depressiv, men på slutten var det så heftig bra stemning. Jeg vet ikke. Jeg tenkte at det er best å avslutte på topp, sier Nyhus og trekker på skuldrene.

Han griper fatt i båndet til Penny igjen.

Vandrefalk (3:14)

Mye av grunnen til at Mikael lager musikk er for å få en pause fra verden. Samtidig har han et ønske om å høre til. De fleste av tekstene hans er basert på egne tanker og opplevelser.

— Jeg husker første gangen jeg røyka hasj. Det var en fyr her på Nesodden som var 16-17 år, og alle syntes at han var så skummel. Han hadde faktisk hoggtenner. Men jeg syntes han var kul. Jeg var vant til å være han som alltid klikka, og nå var det en som var like space’a som meg. Han tok meg under vingene, jeg var jo bare elleve eller tolv. Vi endte opp på Vanntårnet, hvor han viste meg hvordan jeg skulle røyke hasj.

Han forteller at de på vei ned fra Vanntårnet møtte på en bekjent av gutten med hoggtennene. Mannen var et par år eldre, og viste seg å være rapper.

— Senere holdt han fyren konsert, og det var så fett. Jeg tenkte at det var fett å være kriminell, men det var enda fetere å være rapper. Men det er enklere å bli kriminell enn å bli rapper.

Tiden på videregående var preget av mye rastløshet og uro. Mikael brukte mye av tiden sin på å skrive tekster, samtidig som forholdet til rus vokste.

Rapperen krysser veien og stopper opp. Han peker på et hvitt hus på den andre siden av veien.

— Her bor mamma. Skal vi stikke innom og hilse på?

Skinnet Bedrar (4:18)

På en stige inntil garasjen sitter to slitne vinhøner. De er ikke lenger i bruk.

Rapperen åpner inngangsdøren og roper opp trappen. Sekunder etter får han svar ute fra balkongen i andre etasje.

— Jeg har tatt med meg to reportere, roper han opp til damen på balkongen.

— Så hyggelig! Jeg kommer ned, svarer Ann Helen Nyhus.

Kort tid etter kommer moren ut døren. Hun er ikledd en dus grønn t-skjorte og hjemmelagde smykker. I armene holder hun en sort og hvit papillon.

— Dette er Vito. Det betyr livgivende, og det er det han er for meg, smiler hun og slipper hunden ned på plenen.

Mikael setter seg på den brune tretrappen foran inngangsdøren, og moren slår seg ned ved siden av han. Det tar ikke lang tid før de kommer inn på den tunge fortiden med rus.

— Du så jo oppegående ut. Du hadde fast jobb, egen leilighet og drev med musikken din. Bak fasaden var det jo ikke like bra. Du var flink til å skjule det for folk rundt deg. Heldigvis lå du jo ikke på gata. Du var jo der, men du bodde ikke der. For da blir det jo synlig så mye raskere, og da går det rett nedover, sier Ann Helen.

Mikael nikker tankefullt.

— Når det begynner å skli ut ser man fort forskjell. Ansiktstrekk og utseendet endrer seg raskt. Man ser det godt på seg selv, sier han.

Hakk I Plata (2:56)

I 2011 fikk Mikael jobb som selger for TV2. Han presterte godt i jobben, og det tok ikke lang tid før han tjente nok til å kjøpe egen leilighet. Samtidig fortsatte han å produsere musikk.

— Det var i 2014 jeg virkelig innså at jeg måtte ha hjelp, sier Mikael.

Rapperen forteller at han hadde mye angst på den tiden. Han klarte ikke å gjøre hverdagslige ting uten å være rusa. Han måtte ta Rivotril for å klare å dra på jobb eller butikken. Det endte med at han måtte sykemelde seg.

— Når du er sykemeldt og tjener mye i utgangspunktet, får du masse sykepenger. Du får spenn hver måned som du kan bruke på hva du vil. Kos deg. Stikk opp til dealeren din. Kjøpe så mye drugs du vil.

I 2015 ble han innlagt på Frelsesarmeens Behandlingstun i Fetsund.

— De øyeblikkene du vil ha hjelp, er de øyeblikkene du føler deg svakest og dårligst. Alle de andre øyeblikkene tenker man at det ordner seg, og da vil du ikke ha hjelp. Det var så sporadisk. Dagen før jeg la meg inn den siste gangen, ville jeg ikke. Det tok mange timer å få meg med, forklarer Mikael.

Han tar frem mobilen og viser to bilder fra oppholdet på rehabiliteringen. På det venstre bildet ser man en avmagret og medtatt versjon av han. Bildet til høyre er tatt åtte dager senere. Der ser han frisk ut.

— Jeg pleier å vise disse bildene og noen videoer fra den tiden på foredragene jeg holder.

Før vi skal gå, gir moren han et eple fra hagen og en Redbull.

Refleksjon (3:17)

— Mamma drakk jo. På grunn av det var det litt lettere å dra til henne da jeg var rusa. Alle jeg hang med visste at jeg dro til henne hvis jeg var sliten. Jeg ble også ekstremt grenseløs da jeg var «rus-Mikael».

Han forteller at dersom det dukket opp et nytt rusmiddel han ikke hadde prøvd før, så ville han prøve det.

— Jeg var i et hus i Vestby. Der fant jeg en flaske hvor det stod Metadon. Tøft, tenkte jeg, det har jeg ikke prøvd før. Det er jo det heroinavhengige bruker for å ikke få abstinenser.

Mikael forklarer at han egentlig ventet på å bli hentet da han fant flasken. I bilen mistet han bevisstheten. Han ble kjørt hjem til moren, og kort tid etter var ambulansen der.

— Jeg var veldig tynn, og skammet meg over hvordan jeg så ut på den tiden. Derfor gikk jeg med tre gensere. Ambulansepersonellet måtte ta av meg klærne for å gi meg motgift. De fortalte moren min at de kanskje måtte knekke armen min, for de kom ikke til gjennom alle lagene med klær. De kunne heller ikke garantere noe.

Rapperen kaster epleskrotten ut i skogen.

— Det var da jeg innså at jeg trengte 20 måneder på rehab.

En Siste Sang (4:32)

Han beskriver tiden på rehabiliteringssenteret som tøff. De første seks-syv månedene handlet alt om å holde seg rusfri. Etter det begynte han å virkelig tro på at han kunne få et bedre liv uten rusen.

— Jeg holdt en tale da jeg skulle ut derfra. Da sa jeg at jeg alltid har følt meg som en kameleon. Aldri passet ordentlig inn. Bare i små perioder. Her følte jeg at jeg var en del av noe, og det var med 30 junkies og 20 helsearbeidere. Jeg både gråt og lo under talen. Det hadde jeg aldri turt å gjøre før. Jeg har sykt sceneskrekk. Og derfor går jeg på scenen. Kameleonen på scenen.

Da Mikael hadde permisjon fra rehabiliteringssenteret, hadde han konsert på Chateau Neuf. På konserten så han at moren drakk vann, noe som overrasket han. Hun fortalte Mikael at hun ikke hadde drukket på tre dager. Samme kveld bestemte hun seg for å slutte å drikke for godt. 

Som musiker opplever Mikael nesten daglig å motta meldinger hvor folk sier at han har reddet livet deres. Fortsatt synes han at det er surrealistisk.

— Jeg er jo ikke enig i at jeg er selve grunnen, men kanskje jeg er en inspirasjon.

Gåturen har ført rapperen tilbake til start. Det er skumring, og lyden av et trekkspill inne på kafeen runger ut i kvelden.

— Jeg tror kjæresten min lurer på hvor jeg blir av. Vi skulle egentlig på middag for en liten stund siden. Kan jeg skylde på dere, eller? sier Mikael Nyhus og smiler lurt.