Kjører Oslo sidelengs

– You name it, we skate it. Så lenge det er nedover, sier Jan-Petter Hammersland.

På toppen av St.Hanshaugen sitter en gruppe mennesker på en liten gressflekk. Det er onsdag ettermiddag, parken er nesten tom. Tre rullebrett ligger opp ned på gresset, et av dem mangler hjul. Det skal Pål Eirik Svanevik snart fikse. Han sitter med en skrutrekker i hånden og er i gang med å feste nye hjul på brettet. 

Brettene funker bra som sitteunderlag på det litt fuktige gresset. Aktivitetsleder Carina Morken Rogers har tatt med seg en IKEA-bag full av knebeskyttere, hjelmer, og hansker. Dette kan nybegynnere låne når de skal prøve seg for første gang. 

– Det viktigste er å beskytte seg. De færreste av oss er opptatt av å være motebevisst. Sikkerhet kommer først, sier Carina.

Husk hjelm

Første bud i downhill skating er: husk hansker og hjelm. Har du ikke med hjelm, må du gå hjem. 

– Der skiller vi oss fra streetskate, sier Mina Nornes Westli.

Pål Eirik bryter inn. 

– I streetskate får du beskjed om å gå hjem hvis du har med hjelm! Haha. 

Opp og ned bakken

Over gresset strekker det seg en lang bakke. Her øver de seg på hvordan de skal stå på brettet i stor fart. Første del av nedoverbakken står de oppreist - når farten blir større, setter de seg ned på huk og bremser med hendene.

De har på seg spesialhansker med “pucker” på, som gjør at de kan kontrollere farten med hendene uten å skade seg. Puckene er laget av ultrahard plast og klistres på med borrelås. 

Slik holder de på, opp og ned bakken om igjen og om igjen. De ser ikke ut til å bli slitne. Det klappes og hoies hver gang noen kommer susende ned bakken. 

Longetiden er over

– Vi får ikke tak i ordentlig utstyr i Norge lenger, sier en smålig frustrert Carina. 

Jan-Petter forteller om en butikk som pleide å ligge på Grünerløkka. Her solgte de alt av utstyr man måtte trenge. I tillegg lånte de vekk utstyr til unger som fikk prøve seg i nedoverbakkene mot sentrum. 

– Det er dødt nå. Vi må kjøpe fra Nederland, sier Jan-Petter.

Pål Eirik fortsetter:

– Det er for få som står. Folk vet ikke hva vi driver med. I tillegg er det mer utstyrs-nerding i vårt miljø.

– Det er det vel i streetskate også, skyter Mina inn. 

– Nehei! 

Aces-bakken

Lørdag formiddag er planen å møtes klokken tolv i bakken de kaller Aces på Voksenlia. Klokken halv tre sitter Jan-Petter Hammersland og Hussain Nas på en benk i dypet av borettslaget som huser bakken. Rundt dem er det rekkehus på rekkehus, kun avbrutt av en lekeplass her og en tursti der. De skal straks kjøre utfor “Aces” på brettene sine. 

– Skate-tid er noe annet enn vanlig tid. Sier vi tolv, så kommer vi klokken to, forklarer Jan-Petter. 

Aces-bakken har fått navnet sitt etter en tidligere skategjeng fra området på Voksenlia som kalte seg selv The Ace-Crew. De pleide å øve i denne bakken. 

– De skulle være best, derfor The Ace-Crew - fordi ess er det beste kortet i kortstokken, sier Jan-Petter smilende. 

– Du får dine 10 000 skritt 

Ei heller her ser de ut til å bli lei av å gå ned og opp samme bakken utallige ganger. Det de driver med nå kaller de å “seshe”. Det betyr at de kjører ned samme bakken flere ganger for å øve seg. 

– Jeg blir ikke lei, sier Hussain og ler litt. 

– Vi blir sultne og slitne, men ikke lei, fortsetter Jan-Petter. – Men du får dine daglige 10 000 skritt når du sesher, for å si det sånn. 

– Er det adrenalin-kicket som gjør at dere holder på med dette? 

– Det som hekter mest er at du ikke skal tenke - du skal bare gjøre, svarer Jan-Petter. 

Konkurranser 

I 2005 ble downhill skateborading prøvegren i Ekstremsportveko på Voss. Det har vært en fast gren siden. Det har også både NM og Norgescup, samt flere mindre konkurranser. 

Jan-Petter og Hussain går i gang med en lang diskusjon om hvordan man egentlig blir norgesmester. De virker ikke helt sikre. Det de derimot er sikre på, er at det er vanskelig å bli verdensmester i downhill skating som norsk utøver. Man kan kun øve i sommermånedene, og må ta pause når været blir dårligere. 

– Vi i Norge kommer aldri til å bli verdens beste. Vi har ikke klima til det, sier Jan-Petter. 

– Du vet aldri, skyter Hussain inn. 

Første gang  

Tilbake i parken er Adil Iqbal med for første gang i dag. Han kommer gående med eget brett under armen. En fistbump etterfulgt av navn er standard hilsen på nye mennesker. Adil tar på seg knebeskyttere og gjør seg klar til å prøve. 

– Har vi ikke flere hjelmer? spør Carina. 

– Ey, det går bra! Jeg har med egen hjelm i sekken.

Han tar på seg hjelmen sin og går bort til der nedoverbakken flater ut. Her skal han øve seg på hvordan han skal stå riktig på brettet, før han får prøve seg utfor. 

– Jeg er bare redd for å få fingrene under hjulene, sier Adil. 

– Uff, ja. Det er vondt, svarer Carina. 

Bowling  

Carina har satt opp flere oransje kjegler som Adil kan øve seg på å svinge rundt. Det tar ikke lang tid før kjeglene fanger oppmerksomheten til de andre i gruppen. Peder Østerby Bruem suser ned bakken og hopper over de seks kjeglene i en elegant bevegelse.

Snart kommer Pål Eirik løpende bortover og vil være med på leken. Han stiller kjeglene opp i en bowlingformasjon, og gir klar beskjed om at ingen skal røre dem. Så løper han opp bakken. 

Noen sekunder senere kommer han rullende nedover i full fart, styrter inn i de seks oppstilte kjeglene med kropp og brett, og roper:

– STRIKE!

Kjeglene fyker i alle retninger. 

Lavterskeltilbud 

Hver onsdag møtes gruppen i parken for å øve seg. Carina har tatt med kaffe som hun deler ut til de som ønsker. 

– Parken er et bra øvingssted, forteller Carina. 

Hun er opptatt av at dette skal være et lavterskeltilbud. Det skal være gratis, lett tilgjengelig og både barn og voksne kan prøve seg. 

– Vi er her for bredden. Så har vi også blitt en fast kjerne av mennesker. Det er koselig, men jeg skulle ønske vi så flere nye fjes, fortsetter hun. 

Bonus-run  

De jager opp og ned bakken i parken helt til det blir mørkt. Når mørket legger seg, samles de på gresset igjen. Alle setter seg ned på brettene sine. Slik sitter de og snakker sammen om alt og ingenting. Det er et tydelig fellesskap i gjengen som samles i parken hver onsdag. 

– Det er ikke lov til å si siste tur. Vi kaller det bonus-run, ler Jan-Petter.