Kortreist tidsreise

Men å leve leve kortreist er ikke alltid en kort prosess. På landhandelen står det blant annet rabarbaramarmelade, svarthyllgelé, og honning som er røktet – plukktet – dampet – tilsatt sukker og satt på flasker – alt her på tunet av de frivillige.

Blant disse frivillige er Ane Marie Heggemsnes.

–Det tar fort hele dagen, bekrefter hun.

I kaffepausen forteller Heggemsnes at hun er veldig optimistisk til årets Eplefestival, nå som pandemirestriksjonene hører historien til.

Også Heggemsnes understreker sammenhengen mellom Lier og produksjon av frukt og grønt. Hun forteller at frukthagen var det første som ble anlagt på tunet, før alle byggene. 

Heggemsnes har klare forventninger til bodene på Eplefestivalen.

–Markedsbodene skal selge kortreist, helst hjemmelaget, konstaterer hun.

På bordet ved siden av er agendaen å vise frem kartet over bygdetunet og alle morgendagens aktiviteteter.

–Dette er kartet vårt, begynner hun.

–Ååååå det var fint! Skytes det straks inn fra siden.

–ÅÅååå det var koslig, fortsatte skryten.

–Takk, svarer Vibeke Clausen.

–Å du er flink!

De diskuterer mens brisen blåser i håret, og sola varmer i ansiktet. 

–Men jeg synes ikke det er tydelig nok at det er ponny-ridning der! Kommer det fra mannen ved siden av, det er tydelig på tonefallet at dette er ramme alvor. De diskuterer det litt, før de går videre.

–Også kommer Lotte til å møte opp her, altså, arkeologen, sier hun.

–ArkeoLotte! Skytes det stolt inn fra mannen som sitter overfor henne.

Sirkus, redningshunder, kjøring med hest og vogn, lafting og kulturminner.

–Etter sommerferien så er det nesten bare eplefestivalen som jeg jobber med, også er vi jo flere. Veldig mange av de er frivillige, så jeg kan ikke sette et timetall på det, men det er mye tid, for mange personer, forteller Vibeke Clausen.

Hva skjer på eplefestivalen?

–Vi har ikke et veldig fastsatt program, men det er mye som skjer i løp av dagen, sier hun og ramser opp alt fra eventyrstund til oppvisning av redningshunder.

–Jeg skal love deg jeg var stressa den første gangen, og også den andre, innrømmer hun.

Selv om dagen er stappet full av aktiviteter for store og små, er det kanskje bodene som gjør Eplefestivalen til Eplefestivalen. Clausen er tydelig på hvilke momenter som veier tyngst, i vurderingen av hvem som får være med på leken og ikke.

–Det første vi ser på er om de er lokale, de skal være fra området. Og de skal helst produsere tingene sine selv.

Noen får nei

–Vi har hatt noen som ønsker å selge kremer og kosmetikk og sånn, og det har vi bare sagt nei til. Men hadde de produsert det selv av for eksempel bivoks og sånn, så hadde det vært annerledes. Vi vil helst at det skal være egne produkter.

På spørsmål om hvorfor dette er så viktig, understreker hun igjen at de er opptatt av lokale og kortreiste varer. 

Den store Epledagen

På morgenkvisten er det stille på tunet. En mann med en signalgrønn vest går rundt på tunet, tilsynelatende alene. Det kan ikke være mer enn maks tre mennesker her.

En etter en varebil knuser i grusen på vei opp til tunet. De nakne bodene står forventningsfult på rekke og rad. Fuglene kvitrer, og det rasler i bladene på trærne. For hver time som går, våkner tunet til liv. Lyden av småprat, rasling i løv, dekk som ruller over grus og vinden i trærne, fyller tunet.

35 minutter før festivalstart begynner det å lukte mat. Det ellers rolige tunet våkner stadig mer til liv. 

Varm velkomst - lunken kaffe 

Kaffen fra landhandleriet serveres i en pappkopp, først lunken, så kommer det en forklekledt dame med hvitt hår og kjærlig smil, og spør bekymret om kaffen var varm eller kald.

–Ja, huff, vi prøvde den selv. Vil du ha en ekstra svele for bryet? Spør hun, og deretter forsvinner hun igjen i folkemengden, og kommer så tilbake noen øyeblikk senere med ny kaffe og ny svele. Nå brenner kaffen på tunga.

Smykker, drops, honning og lokalhistorie

Hjemmelagde skatter

En av bodene foran den gamle skolen glitrer på lang vei. På bordet ligger skinnende kreasjoner fra smykker og pyntegjenstander til figurer laget av ull.

Godt tilbakelent i stolen sitter Gry Johansen Grønnerød, med raske briller, og Kristin Tand Berg, med siggaretten mellom fingrene. 

Selv om pyntegjenstandene er produsert hjemme, kan økonomi sette kjepper i julene for kortreist produksjon. 

–Jeg bestiller materialene fra USA. Det er for dyrt å kjøpe det i Norge. Det blir så dyrt at deet… nei, det går ikke, forteller Kristin Tand Berg.

Fra bie til glass innenfor samme tomt 

Lier, Hurum og Røyken birøkterlag har vært med på Eplefestivalen siden 1990. I dag selger honning for 100 kr krukken.

–Vi har møter hver mandag, hele året. Og hver mandag så steller vi bikuber som står i frukthagen oppi her, og de biene de samler da honning, sier han, og forklarer deretter honningprosessen fra bie til glass.

Er dere opptatt av kortreist mat, eller er det mest bier?

–Mest bier, men så kortreist som du får det her, det er jo vanskelig å finne. Det er jo hundre meter oppi her, sier han.

Babymat, Bueskyting og sosialagst

En barnefamijlie sitter rundt et bord. En mann med solbriller mater en liten knott i babyvogn, med noe som ser ut som honning, eller eplesyltetøy.

–Åh, det er så mye folk at man får sosialangst, sier mannen.

Det setter inn en 17-mai-steming i det et korps trapper opp på tunet.

–Fy faen det er kaotisk, sier mannen med solbrillene.

Noen som ikke hadde solbriller derimot, var vikingene. Bare et par steinkast vekk, finner vi Lidir Viking og Bueskytterlag. Bak en bod med vikingkledte dokker, står fire vikingkledde damer. Heidi Smith, og moren Ingerid Smith, Anette Fjellheim, og høvdningen, Tone Stustad.

–Vi er et vikinglag som har møte hver mandag, der vi lærer folk å lage disse klærne, forklarer Ingerid Smith. Alle her, tror jeg, har lagd sine egne klær, alt er håndsydd, vi har ikke brukt maskin.

Hun forklarer at de også har bueskyting når det er vær til det, men at i motsetning til de fleste andre vikinglag, er det håndverk, og ikke slåssing, som står i sentrum.

Tilbake til normalen

Folkemengden begynner å svinne, og en vag sirkusmusikk, som visst nok hadde vært der hele tiden, lister seg gjennom tunet. Lyden av vrinsking fra hesten, som fortsatt traver rundt, blir mer tydelig. 

Det er bare tre kvarter igjen av festivalen og sola står hakket lavere på himmelen. Sakte, men sikkert returnerer tunet til normalen.

Stadig flere sier;

–Ja… skal vi begynne å bevege oss?