Fra poesi til progrock

De sløve solstrålene lyser opp det velse småbruket i åsen omkranset av mørk skog og gyllen åker. Det er ikke lenge til solen tar et vennlig farvel med Herman Wildenveys barndomshjem, og gården skyggelegges de neste fire månedene fra 20. oktober til 20. februar.

Småbruket kan ei beskues fra bygda, men rusler du gjennom Korvaldveien i Mjøndalen, og tar til venstre og følger den krokete grusstien opp, blir du i hvert fall ikke bortkommen, nei langt ifra. Her tar dikteren Herman Wildenvey deg fremdeles imot med åpne armer, tross 61 år etter sin død. 

Plateinnspilling på låven

“Dunk dunk dunk dunk.”

Det vibrerer i de røde treplankene. Tre gitarister og en trommeslager får taket til å løfte seg i en flere minutters musikalsk reise. Noen sangtekst trengs overhodet ikke, for her snakker instumentene bokstavelig talt for seg selv. 

Det blir stille i noen sekunder. Veggene rekker akkurat å trekke inn pusten før trommeslageren introduserer del to.

Kambodsja har inntatt låven. I en jungel av ledninger, gitarer, og forsterkere har fem karer rigget seg godt til innenfor de fire veggene. Med headsett og caps følger produsent Øyvind Røsrud nøye med på skjermen. 

Rytmenes berg og dalbane tar slutt, og låveveggene kan nå puste godt ut. For en kort stund.

– Åssen føles det? 

Bandet som består av Jørgen Thorbjørnsen, Tom Byermoen, Thorbjørn Ottersen og Baard Bøhlum har holdt på siden 2002 og er i ferd med å spille inn sitt fjerde album.

Selv om musikken kan løfte hvilket som helst tak, setter gutta pris på et rom hvor det er høyt under taket, god stemning og estetikk. 

– Vi trengte et stort rom, og hørte med Jon som tok oss imot med åpne armer, sier ett av bandmedlemmene.

Det er med god grunn at musikkgruppa trenger større plass enn en kjeller i Oslo. Låtene spilles inn live, uten at instrumenter og andre effekter legges inn lag for lag. 

Stoler er skjøvet inntil veggen og ledninger som er tapet fast til gulvet slynger seg som slanger langs tregulvet i dunkelt lys. Her må man virkelig passe på hvor man tråkker.

Det klimpres ivrig i gitarene, og det er klart for et nytt opptak. 

– Vær så god.

– Klare?

– Ja.

– Ja!

10-års jubileum

Det er ikke hver dag det er slik liv og røre i låven på Portåsen. At låven er utlånt til et arrangement for lukkede dører mener daglig leder Jon Mihle gir energi til stedet. Han kan fortelle at det ellers har vært en stille sommer i år.

– Vi er preget av det. Det var nesten ingen arrangementer. 

Høstsolen lyser opp den store grønne plenen foran scenen. Det eneste instrumentet som spiller, er naturens egen rasling i høstmodne blader fra den kraftige vinden som trenger seg mellom husveggene. 

For knapt én måned siden, den 15. august skulle det nettopp vært liv og røre her i Wildenveys rike. I 2010 åpnet Portåsen som et sted for nyskapning innen poesi og lyrikk, og har siden hatt besøk av både små og store kunstere.

Noe 10-års jubileum ble det imidlertid ikke, men enn så lenge får feiringen vente på hyllen til neste år.

Kortreist mat

På det tomme gårdstunet dukker plutselig tre nysgjerrige damer opp. To av dem er kledd i lilla jakker og de tusler forsiktig rundt de historiske husveggene, ser seg litt om og smiler.

Det er kontordag men det ser ut til at damene omfavner de flotte naturomgivelsene. Én etter én stiller de seg opp etter inngangspartiet i sveitserstil på Sørines Kafé og fotograferer hverandre flittig. Kafeen er kun åpen på søndager, men Herman Wildenvey tar alltid imot og ønsker velkommen til sine uteområder. 

Kraftige vindkast røsker tak i trærne som fremdeles er rike på blader. Den hvite døren til Sørines Kafé går opp og ut kommer Hanne Prøis Kristiansen. Hun er ansvarlig for kafeen, og begynte å jobbe på Portåsen i februar.

– Det ble en rar start, sier Kristiansen og forteller at alt stengte ned bare tre uker etter at hun begynte.

Innenfor det lyseblå sveitserhuset serveres det alt fra kaker pyntet med fargerike blomster og grønnsakssuppe med grønnsaker fra egen hage. Det er nemlig ikke bare blomster som er å finne i de fargerike bedene på Portåsen.

Det er også stor interesse for kortreist og lokal mat, og her dyrkes det blant annet både urter, salat, tomater og squash.  

– Alt fra hagen brukes på kjøkkenet, og det skal være økologisk, sier Kristiansen.

– Vi er opptatte av at maten skal være så kortreist som mulig. Vi bruker bare gode og bærekraftige råvarer, forteller hun.

Det blåser så voldsomt at hun tar på seg jakken hun har i hånden. 

Og kortreist, ja det er jammen maten. Små grønnsakskasser titter frem bak hver en liten krok på Portåsen. Noen av dem ser ut til å ha latt sine glansdager passere med sommeren, men Hanne Prøis Kristiansen vet hvor det er gull i grønne vekster. Hun rusler ned til solveggen av kafeen, og her bugner det av grønne og frodige blader.

Det rasler i bladene og den lilla neglelakken står i kontrast til de grønne vekstene. Plutselig stikker en håndfull bunt med røde hoder opp av jorden. Reddikene har nettopp sett dagens lys. 

Navn i dobbel betydning

Solen har flyttet seg, og med rykende fersk kaffe har altumuligmannen Ole Hammerborg slått seg til ro på én av de brune stolene ved skriverstuen.

Han har jobbbet på Portåsen sammen med Jon Mihle siden begynnelsen i 2010, og er det noen som kan noe om Wildeveys liv og virke, så er det ham.

Hammerborg som er fra Mjøndalen, lærte om Wildevey tidlig. Ikke bare maler han bygninger, henter varer og klipper plenen, men han deklamerer også Wildeveys dikt. I dag kan han femten eller seksten dikt utenat.

Røyken siver ut av den varme kaffekoppen.

Med koppen i hånden forteller han at Herman Wildenvey, født Portaas diktet seg et navn i dobbel betydning.  

“Navnet som jeg nu vil tage lyder av henfarne dage:

Bækken der het Veya,

O eya, raabte: Følg du mig

gjennom al galej.

Lad det syne sig: Herman vil den vey.”

Det var altså den lokale bekken Veya som inspirerte dikteren til å ta i bruk navnet Wildevey.

Hammerborg kan fortelle at Herman Wildenvey flyttet til småbruket bare tre år gammel, og flyttet herfra da han var seksten år. Han vendte likevel stadig tilbake.

Den gylne solen er raus med lyset over Wildenveys rike som snart blir skyggelagt de neste månedene, og det er på tide å ta farvel med hans barndomshjem.

Kanskje kan det være vanskelig å forestille seg at det er diktene til Wildenvey de fremtidige generasjonene vil holde på. Men hans rike slik det har blitt, er uten tvil noe for alle og enhver.

Til tross for at det er 61 år siden han vandret på sine gamle trakter, er det meget sikkert at han så gjerne ville vendt hjem den dag i dag.

Flere bilder fra Portåsen.