Reparasjon til innvortes og utvortes bruk

– Less stuff, more soul. Less hustle, more ease. Less chaos, more calm.

Eva Heistø Kittelsen (33) leser fra en tilfeldig side i boka “Wabi Sabi” av Beth Kempton om den japanske estetiske filosofien ved samme navn.

Mellom to høye reoler i kjelleren på Vollebekk fabrikker viser hun ivrig frem lageret til nettbutikken My visible mend. Her er det fullt fra gulv til tak av stoppegarn, nåler, broderiringer, nybegynnersett for ulike reparasjonsteknikker, veiledningshefter og bøker. Fairtrade-sjokoladen fra kakaokooperativen i Ghana oppbevares derimot på kontoret i tredje etasje, der nyansatte Joshua Cabral bak et brett colabokser pakker varer til lyden av punkbandet The Vandals’ “My girlfriend’s dead”.

Det er en av årets siste sommerdager, og Kittelsen har på seg en kort kjole med et fargerikt blomsterprint. Det knall oransje håret rammer inn et blekt ansikt og et skøyeraktig smil. Galgenhumoren er aldri langt unna når hun forteller om de alvorlige temaene som opptar henne, og når hun ler rynker hun på nesa og kniper igjen øynene til små sprekker.

Bakgrunnen fra Varner-gruppen og Fair & Square kommer godt med nå som hun driver for seg selv. Selv om interessen for klær og håndverk også ligger i familien var det, oppvokst i et musikalsk hjem i Asker, egentlig danser hun skulle bli.

– Mamma spilte i operaorkesteret, så jeg var med og så ballett fra jeg var tre. Så fikk jeg se en dokumentar om hvordan det var i en ballettklasse, og da var jeg helt hooked. Jeg vet ikke hva det var med å stå ved siden av en stang hele dagen og strekke på tærne som virket så innmari appellerende, men det gjorde det, ler Kittelsen.

Flyttet alene til Stockholm i tenårene

Og når Kittelsen bestemmer seg for noe så satser hun på det. Hun begynte å ta timer som syvåring, men da hun kom inn på ballettlinja på Fagerborg levde ikke skolen opp til forventningene. Sammen med to andre fra klassen søkte hun på Kungliga Svenska Ballettskolan og flyttet alene til Stockholm som 17-åring. Mellom papirdukker kledd i farmors design og en samling stoppesopper har et fotografi av tre unge ballerinaer i tyllskjørt og tåspissko fått hedersplassen på kontorpulten, i midten Kittelsen selv. Men danseskoene ble etter hvert lagt på hylla.

– Det var litt krasj med livet som danser og religionen jeg tilhørte på den tiden. Jeg var mormoner, og det er mye fokus på å gifte seg ung og få mange barn. Så selv om det ikke står noe sted at man ikke kan være danser, så er det en dårlig kombinasjon å være en ung mor med, holdt jeg på å si, hundrevis av barn, og å være profesjonell danser.

Klassekameratene ble invitert med på det sosiale livet i menigheten, ikke helt uten kulturkollisjoner. En av hennes nærmeste venninner kom en Singstar-kveld i skade for å ville synge The Rolling Stones’ “Sympathy for the Devil”. Kittelsen var, i tillegg til moderne ballett, også interessert i jazzdans, men tenkte sjangeren ble for frimodig for kirken.

– Det er veldig ofte man ikke skjønner at man er fanget før man trår litt utenfor. Man tror man er fri helt til man har lyst til å gjøre noe litt annet enn det alle andre gjør.

Klimastreik for voksne

Kittelsen har alltid hatt overbevisningens kraft, øvd opp ofte litt på siden av majoriteten. Mandager fra 11 til 12 finner man henne foran Stortinget i en stille protest for klimasaken. Midt i det travle bybildet sitter hun og én meddemonstrant rolig på bakken i lotusstilling, men håndarbeidet er med. En gråbrun cardigan får en stor, sort bie på albuen, og Kittelsen filmer prosessen for sine instagramfølgere.

– Jeg har begynt å si at reparasjon er min mentor. Å ha den praksisen, det er som å meditere. Det bryter med alt som handler om produktivitet og effektivitet, og konfronterer en med noen problemstillinger om hva vi mener verdi er.

Rundt henne haster de fleste forbi, men en guttegjeng stopper opp. Kittelsen inviterer dem til å sette seg, men blir avvist.

– La meg spørre deg om en ting, hvis Norge var utslippsfritt i morgen, hva ville det bety globalt? Hva som skjer i Norge er like interessant for omverdenen som hva som skjer på Island er for oss, sier en av guttene.

– Faktisk har Kongo nettopp åpnet for oljefelt i regnskogen, og de forsvarte seg med at til og med rike Norge fortsetter sin leting, svarer Kittelsen.

Guttene blir knapt stående for å høre svaret, de er allerede på vei bort.

– Det er de samme trøtte argumentene, sukker Kittelsen oppgitt, før rådhusklokkene slår tolv og dagens aksjon er over.

– Å, jeg blir stiv i bena av å sitte sånn!

Men reparasjonen er ikke bare et opprør mot forbrukersamfunnet. Den er også en konfrontasjon med verdier hun fikk innprentet i kirken.

– Der handlet alt om å være ren og uskyldig og så perfekt som mulig, og det er en slitsom, nedbrytende måte å forholde seg til livet på. Synlig reparasjon handler om en pågående utvikling, hvor man ikke prøver å bli det man en gang var, men kan bearbeide det som skjer, lære fra det og bli til noe bedre, sier hun.

Brøt med kirken

Kittelsen mistet troen på at hun rakk å gjøre karriere som danser før neste kapittel i livet skulle begynne.

– Da bestemte jeg meg for en utdannelse jeg kunne få mer bruk for som mor, men som jeg også likte. Det ble mote- og tekstildesign på Universitetet i Portsmouth, sier hun.

I mellomtiden hadde hun funnet kjærligheten på et nettforum, der hun og Enzo gjorde felles front mot høyreorienterte amerikanske trosfeller. De giftet seg i tempelet i Västerhaninge utenfor Stockholm, men fordi bare mormonere slipper inn der måtte både Kittelsens far og klassekamerater nøye seg med festen. Da de etter fire år i England flyttet til Norge, ble Enzo usikker på troen.

– Mannen min er fra Sør-Amerika og trivdes ikke så godt i kirken her. Nordmenn er ikke så inkluderende alltid. Når det for ham ble vanskelig å gå i kirken begynte de motforestillingene jeg også hadde hatt å veie tyngre.

Kittelsen er grundig i alt sitt engasjement. Hun hadde vært i tvil om kirkens syn på homofile, om rasisme og flerkoneri i himmelriket. De leste og diskuterte, og endte begge med å legge troen til side.

– Det jeg vokste opp med var at jeg kunne ikke vite, jeg måtte stole på andre fordi jeg aldri var bra nok. Kanskje jeg ikke ba nok, kanskje jeg ikke studerte skriften nok, kanskje jeg ikke dro nok i tempelet. Jeg måtte alltid bli bedre for å kunne stole på min egen åndelighet og dømmekraft.

Kittelsen regner seg ikke lenger som religiøs, men bruddet er forholdsvis ferskt. Innimellom skinner det gamle livssynet igjennom.

– Hvis jeg skal dømmes ut fra det jeg vet kan jeg jo ikke outsource moralen min til ledere i et annet land som kanskje har møtt Jesus. Hvordan kan jeg vite om de har det?

Etisk mote

Våren 2013 kollapset Rana Plaza med fem klesfabrikker i Bangladesh, og over 1100 mennesker mistet livet. Katastrofen var et vendepunkt for motebransjen som begynte å stille spørsmål om sine etiske forpliktelser, akkurat da Kittelsen fullførte studiene. Jobben i det norske motekonsernet Varner ble et lærerikt men krevende møte med den kommersielle delen av bransjen.

– Jeg vil jo at ting jeg gjør skal ha en positiv ringvirkning utover bare at jeg liker det, eller så greier jeg ikke helt å forsvare det. Hvor mye av det som er meg og hvor mye som sitter igjen av indoktrinering fra kirken, det vet jeg ikke, sier hun.

Kittelsens miljøengasjement har vokst frem fra en respekt for klærne og for arven hun bærer videre etter sin farmor og grandtante. I mammapermisjon begynte Kittelsen å jobbe for oppstartsbedriften Fair & Square, som ga henne tro på at bedrifter kan prioritere sosial bærekraft. Nå misjonerer hun for å ta vare på de klærne man allerede har.

Såvidt begynt å spire

– Jeg har mange ting jeg har lyst til å gjøre, og da trenger jeg økonomisk frihet. Nettbutikken kom ut av nødvendighet, som et grunnlag for å velge friere på toppen hva jeg ellers gjør, sier hun.

Etter hvert som hun kan ansette flere, håper Kittelsen å vie seg til aktivisme, kunstprosjekter og kursvirksomhet. Først skal Kittelsen gi ut en bok på Aschehoug. Hun håper å vise leserne verdien av omsorg og takknemlighet, for hverandre, for seg selv og for tingene man eier.

– Vi vokser alle opp i et paradigme, påvirket av foreldre og omgivelsene våre, men jeg tror flere og flere nå prøver å finne tilbake til hvem man egentlig var og hvordan man kan ta det inn i et liv bygget på et helt annet grunnlag.

Joshua Cabral og redaktør Marie L. Kleve er hjemme hos Kittelsen på Romsås for å fotografere omslaget til den kommende boka.

– Så deilig med så masse grønt, utbryter redaktøren.

I den lyse enden av stua, nær vinduet med utsikt over skogholtet bak senteret, er det store og små planter, på gulvet, hengende fra taket, i vinduskarmen og tett i tett på et glassbord. På balkongen utenfor er det enda flere.

– Noen mener kanskje det kan bli for mye, sier Kittelsen.

– Nei, det kan aldri bli for mye, mener redaktøren.

– Den yngste sønnen min og jeg er enige om det, svarer Kittelsen.

Korte skjørt og svingrytmer

Etter litt knoting med en blåtannhøyttaler fylles stua med bossanova, mens Kittelsen blir sminket til fotograferingen.

– Pappa spilte i en jazztrio da jeg var liten. Jeg husker jeg var med og hørte ham spille denne sangen, og i mitt hode hører jeg pappa som synger.

Før pandemien kom i veien var Kittelsen tilbake på dansegulvet, blant annet i jazzsjangeren hun ikke følte hun kunne satse på i ungdommen. Snart vil hun ta på seg steppeskoene igjen. Til bildet har hun en ukarakteristisk monokromatisk blå kjole, og cardiganen hun reparerte på Eidsvolls plass. Hun setter seg på en kiste.

– Ser man rumpa mi, spør hun spøkefullt.

– Nei, du ser veldig anstendig ut, svarer redaktøren.

– Mamma ville ikke vært enig! I kirken fikk jeg høre at om man står på knærne, så skal kjolen treffe gulvet! Jeg har brutt de fleste reglene nå, men jeg tror ikke jeg har blitt et dårligere menneske av det. Om noe har jeg vel blitt litt rausere, sier Kittelsen.

Når bokomslaget er i boks og fotografen har gått er det ikke lenge til barna kommer hjem, og Kittelsen rydder stua tilbake som den var.

– Jeg har for mange ting jeg vil gjøre, men har oppdaget at hvis jeg tenker stort nok så kan jeg få det til. Jeg må bare la andre hjelpe meg. Jeg har pleid å tenke at jeg må gjøre alt selv, men da står man jo bare og stamper!