Retten til å reparere

Et stort telt midt på Aker brygge skjuler en fest. En fest der latteren sitter løst og folk er samlet på langbord. Det er musikk på anlegget og varmen fra de mange gassovnene står i kontrast til den skarpe høstluften. Flammene lyser opp ansikter. Men bordplatene er ikke dekket av ølglass, slik den gode stemningen kanskje skulle tilsi.

Neida. Her er klirrende glass og bakrus byttet ut med all verdens rare duppeditter og ulike verktøy. Dette er nemlig ikke et hvilket som helst kalas, men en såkalt «fiksefest», der elektriske småartikler er æresgjesten.

For hva gjør du når lampen din slutter å lyse på mystisk vis, eller brødristeren ikke lenger leverer sprø skiver på bestilling? Tør du selv å tukle med det eller havner de i andres hender? Eller kanskje på dynga? Ifølge en rekke organisasjoner, blant annet fiksefestens arrangør Remakers Norway, er det i dag ikke enkelt eller attraktivt nok for forbrukere å reparere ting som går i stykker.

– Vi ønsker å vise folk at det er mulig å reparere ting selv. Samtidig vil vi vise politikere at det må bli lettere å reparere og at rettighetene må styrkes for forbrukerne til å for eksempel få reparasjon hos produsentene, sier talsperson Anine Dedekam Moldskred i Restarters Norway.

Mens hun står og prater, kommer stadig flere bort. Ved siden av seg har hun nemlig en tavle der tingene folk tar med seg skrives opp. Etter et fikseforsøk, måles resultatet i et fiksometer vist med smilefjes-skala.

En dame som har fått en lader “spist opp av en robotstøvsuger” er strålende fornøyd med at den var til å redde. Smilefjes!

Planet earth is blue. And there’s nothing I can do (?)

Alt fra lamper, til gamle vifter og stereoanlegg er spredd utover bordene. Men av alle deltagere er det en spesiell liten sak som skiller seg ut. Noe som ligner en fossil av et tastatur, er skrudd fra hverandre.

– Dette her brukte Bowie, utstøter en av bordkameratene entusiastisk.

– Eller ikke akkurat dette altså, men han hadde et lignende, følger han opp.

– Jo, dette er faktisk arvet fra David Bowie, spøker kvinnen som eier det 40 år gamle instrumentet kalt Omnichord. Det deler for anledningen bordplass med både en tannbørste, q-tips og skrutrekkere.

– Det funket ikke helt som det skulle, og jeg så at det var mye rust, sier hun.

Sammen har hun og fikseren fjernet dette røde belegget på innsiden av instrumentet. Litt smålodding har det også vært, men ikke stort mer enn det, forteller fikseren og skrur tilbake bakdelen på festens midtpunkt.

Ryktet om Bowie-instrumentet har spredd seg under teltduken og flere har flokket seg rundt bordet. Eieren griper rundt det ferdigbehandlede instrumentet og steller seg på enden av bordet.

Hun plugger i ledningen.

– Det lyser! roper hun og det samme gjør øynene hennes.

– Nå kommer Bowie! kommer det fra en annen.

Det blir stille i det hun setter seg ned på gulvet og fører fingrene elegant over de ulike knappene. Og ja visst. Drømmende synthlyder strømmer ut. Det resulterer i både smilefjes på tavla og på ansiktet til alle rundt. Den lille opptredenen etterfølges av applaus.

– Har du lyst til å prøve? spør hun en av dem på bordet. Og med ett har fiksefesten blitt et aldri så lite musikkverksted.

Forbruk på speed

Men fra spøk til elektrisk alvor. Det er ikke en fiksefest med Bowie-tema på ethvert gatehjørne i dette landet. Hvor tilgjengelig er reparasjon egentlig? Ikke noe særlig, ifølge Moldskred, som peker på viktigheten av å kunne reparere for å dempe vårt massive forbruk.

For i dag er vi på overtid. Ifølge Earth Overshoot Day var 12. april i år dagen der Norges forbruk oversteg jordas kapasitet for å reprodusere ressursene. Og tall fra SSB viser at vi er av landene i Europa som er verst når det kommer til forbruk per innbygger.

Hos Livid på Grünerløkka i Oslo forsøker de å bidra til at noe av det vi kjøper oss kan varer litt lenger. Her får nemlig jeans nytt liv etter at syerske Ingebjørg Synnøve Thoresen har utført sine kunster.

– Vi ønsker at buksene skal leve så lenge som mulig. Så vi vil gjerne at folk før det er kjempestore hull. Da er det lettere å få til et godt resultat som varer lenger.

Hun bærer et gult, slapt målebånd rundt halsen og beveger seg sømløst fra symaskin til symaskin, avhengig av operasjonen som trengs på buksen.

Den gode blandingen av nytt og gammelt ser ut til å være en gjennomgående greie i det lille lokalet i Markveien. For i taket over Thoresens arbeidsstasjon henger en blanding av nye Livid-jeans og gamle bukser som trenger et løft. Den særegne lukten av vintage og gamle ullstoffer fyller neseborene når man går innover i lokalet.

Ivrig forteller Thoresen om de mange ulike typene sting og stoffer som inngår i prosessen med å forlenge et bukseliv - eller et buksebein. Det er vanskelig å velge hvilken av symaskinene som er best, for de er jo unike alle sammen!

– Den her er veldig god, når jeg er god. Vi følger hverandre liksom litt, vi. Er jeg stresset, så bare kjører den seg, sier hun og peker på en av dem som ser ut til å være av det nyere slaget, til forskjell fra flere av de gamle Singer-maskinene som fortsatt er i bruk.

– Se her. Det blir jo kjempelekkert, sier hun og stryker hånden over en bukse der hun har lagt opp beina en smule. Hun oppdager en spiss og fremmed gjenstand i det myke stoffet.

– Ops, har visst glemt en nål!

Hun fjerner den raskt og ler klukkende.

Den fløyelsmyke stemmen til tidlig 2000-tallets Ashanti triller ut av høyttaleren og fyller lokaet, men avbrytes straks av Thoresens klare stemme.

– Julian, nå er det ei som skal ha en bukse her, roper hun innover i lokalet.

– Yes yes! roper en ung mann mens han småjogger bort til kassen.

Julian Akuffo-Mensah smiler bredt og en sølvfarget øredobb dingler fra det ene øret. Han slår inn på kassa og forteller ivrig kunden om reparasjonstilbudet og vaskeanbefalinger for at den skal holde seg fin.

- Hva synes du om at dere tilbyr denne tjenesten?

– Jeg elsker det, jeg! sier han og smiler enda bredere.

Øynene hans er liksom i synk med munnen og han sperrer de opp når han snakker.

– Det er et veldig bra fokus å ha innen moteindustrien – at man skal fikse i stedet for å kaste.

– Vi tar også imot bukser som ikke kan fikses og bruker stoffet til å reparere andre. Det er jo veldig fint at det kommer tilbake i sirkulasjon – både stoffer, hemper og lommer. Da slipper man å lage nye, legger Thoresen til.

Og dette med sirkulasjon er ikke et begrep som har gått ubemerket hen de siste årene. For både i Norge og EU er det et mål om overgang til en mer sirkulær økonomi. Det innebærer blant annet at ressursers kretsløp varer lengre ved at man gjennom grep i design, produksjon og i forbruk sørger for å blant annet gjenbruke, reparere og resirkulere.

Grønn terapi

På Bike Brothers på Bislett i Oslo veksler nye og gamle sykler på å trille inn og ut av dørene. Og hver gang klinger det skingrende i en bjelle. Veggene der inne er omtrent tapetsert med sykkeldekk, hjelmer og annet utstyr. 

Den kjølige septemberluften preger også insiden av lokalet som et resultat av den åpne bakgårdsdøra. Og der, lengst inne i lokalet, står sykkelmekanikerne Julius Khetkauskas og Remus Peicu i et lite rom.

Kaffekoppen holdes ømt i grove, oljedekkede hender. Den er nettopp kommet fra en Moccamaster på en hylle i hjørnet av det lille rommet. Kaffekroken er også dekorert med en nesten ferdigspist pose med sjokolade og over hyllen med godsakene henger en høyttaler. Her spilles alt fra jazz og R&B til heavy metal, forteller sykkelmekanikerne lattermildt. 

Sykler henger i stativer, og strykes og spinnes av de to der inne. Khetkauskas drar på seg et par grå hansker, før han skrur og løsner det ene hjulet.

– Her fikser vi alt. Det er veldig tilfredsstillende å fikse ting, og å se at det virker igjen etter å ha vært ødelagt, sier Khetkauskaus.

– Det er nesten terapeutisk å holde på med, legger Peicu til.

De sier ikke mye mens de står der og skrur. Lar heller musikken fylle rommet. 

Leve av å reparere?

Hittil i år har over 3500 sykler vært inne til reparasjon hos the brothers, forteller daglig leder Karel Koashi. Han synes det er fint de kan bidra til at man beveger seg lenger bort fra et bruk-og-kast-samfunn.

Men det er ikke bare-bare å skulle tilby reparasjoner som er mer attraktive for forbrukeren prismessig enn å kjøpe nytt, samtidig som butikken skal gå rundt.

– I Sverige er det vel momsfritt med reparasjon, er det ikke? Koashi snur seg til partneren, som jo er nettopp svensk. De står bak ved kassa og pakker noe i små pappesker.

– Det er senket moms i hvert fall. Og det er jo en veldig god løsning, svarer Csaba Horvath.

Både Restarters og andre bærekraftsopptatte organisasjoner, ønsker nettopp en skattepolitikk som gjøre det billigere å både velge og tilby reparasjon. Også EU-kommisjonen har kommet med forslag som reduksjon eller fjerning av merverdiavgift på reparasjoner, og tilskuddsordninger der bedrifter kompenseres for utgifter som følger av reparasjoner.

Svensken skulle ønske Norge nærmet seg noe lignende, slik naboen vår har gjort.

– Da kunne man tilby det billigere uten å gå ned i omsetning. Det vil kunne stimulere både bedrifter og kunder til å benytte seg av service som vil være bedre for både miljøet, kunden og bedriften.

Horvath tar de to pappeskene under armen og fester reimen på en sykkelhjelm under haken i det han går ut døra akkompagnert av den skingrende bjella.

– Skal dere har noe på butikken? roper han inn til de andre. Mumling til svar. 

Så svinger han seg opp på setet og sykler av sted med eskene som inneholder defekte el-motorer. De skal få nytt liv hos produsenten.