Skummende engasjement

Det er natt til 20. mars 2003. Halvannet år i forveien styrtet tvillingtårnene på Manhattan. 6000 kilometer borte ligger syv år gamle Chiara Cavallari under dyna i barndomshjemmet på Nordstrand i Oslo. I drømme ser hun amerikanerne på vei mot Irak, med Nato i ryggen.

De kommer mot henne. Hun står imellom og de nærmer seg. Om hun ikke gjør noe nå, blir det krig. Hun trekker pusten, strekker håndflatene ut, kniper igjen øyene og roper:  «Stopp!» Det blir stille. Til hennes store forundring hører de. Amerikanerne snur, pakker sakene sine og går. 

– Jeg våknet og forsto at de ikke hadde hørt på meg likevel. På vei til skolen sa jeg til klassekameratene mine at vi måtte bevæpne oss med pinner, i tilfelle det ble krig. Vi kom gående inn på skoleplassen med stokker i hendene. I ettertid må jeg bare beklage den angsten jeg må ha påført dem. Det var godt ment. Vi måtte passe på hverandre. 

Hun smiler vemodig. Selv har hun ingen personlig kobling til Irak eller Midtøsten, men Chiaras empati opererer ikke med landegrenser. 

– Jeg hadde et naivt og utopisk ønske om at verden var et bedre sted. Det har jeg nok fortsatt. 

Siden den gang er det blitt færre pinner, men desto mer engasjement. Hun bevæpner seg fortsatt, men denne gangen med kronikker og instagraminnlegg. Chiara står fortsatt på barrikadene. Som aktivist, barnehagelærer, politiker og samfunnsdebattant. Det kan være ensomt der oppe iblant. 

Dovask og hodepine

Hun sitter i en lenestol dekket av et stålblått fleeceteppe i et kollektiv på St. Hanshaugen. De store øynene er omkranset av tykk, sort eyeliner, mens hun hviler blikket på den tørre, grå septemberdagen på andre siden av vindusglasset. Noen sylinderformede øredobber i grønt og blått dingler på hver side av ansiktet. Hun har laget dem selv. Av leire hun brente i en AirFryer på kjøkkenet. 

Veggene er fulle av hjemmelagede malerier. Menneskefigurer som svever i fargerike universer. Til og med blomsterpottene har fått et strøk av originalitet. På bordet ligger siste eksemplar av bladet Utdanning. Klart hun er organisert. 

Et rustrødt kaffekrus hviler mellom hendene. Det er stille. Resten av kollektivet er på jobb. Nå og da stryker hun hånden over nakken. Den har fått kroniske plager etter fem år i jobben som barnehagepedagog. Hodepinen og muskelsmertene har nok en gang gjort henne sykemeldt fra jobben hun elsker.

– Jeg leste at flesteparten av dem som går til nevrolog på grunn av spenningshodepine i Norge, jobber i barnehage, sier hun rolig. 

Det stemmer. Ifølge Statens arbeidsmiljøinstitutt og tall fra SSB er sykefraværet blant barnehageansatte hele 70 prosent høyere enn i samfunnet ellers. De fleste sliter med det samme som Chiara. 

– Jeg begynte ikke å jobbe i barnehage bare fordi det er hyggelig å henge med barn. Jeg så det som et samfunnsoppdrag. Et kall, om du vil. Men realiteten av yrket traff meg som en stein, sier hun. 

– En barnehage er ikke en oppbevaringsplass. Det er en utdanningsinstitusjon der man lærer de viktigste egenskapene for resten av livet, som empati og sosial intelligens. 

Hun retter seg opp i stolen. Lener seg fremover. Det italienske navnet hennes betyr lysende. Nettopp slik kan øynene hennes også beskrives, når hun snakker om barnehagesaken. 

– Vi er oppdragere. Om barn ikke får nødvendig oppfølging i familien, spiller barnehagen en nøkkelrolle. Jeg skulle ønske politikere og samfunnet rundt så viktigheten av at noen gjør den jobben, sier hun og setter kruset fra seg på bordet. 

Viral fortvilelse

Chiara beskrives som en rettighetsforkjemper. En raus og engasjert venn og kollega. Men engasjementet koster. Da koronabølgen skyllet over landet traff den barnehagene hardt. Stadig flere arbeidsoppgaver skulle fordeles på stadig færre hender. Bemanningsbrist og karantenefravær gjorde arbeidsdagene uutholdelige. Chiara varslet. Skrev kronikk etter kronikk. Ingen respons. I mellomtiden ble hun smittet på jobb to ganger. 

– Jeg ropte for døve ører. I fortvilelsen filmet jeg meg selv mens jeg vasket toalettet i barnehagen for ørtende gang den dagen, og sendte det til Guri Melby. Selvfølgelig fikk jeg ikke svar. 

Hun måtte finne på noe annet. Da juleferien i fjor ble tilbrakt i isolasjon og febertåke, tok hun gitaren fatt. I en video fra innsiden av det lille kollektivrommet skulle barnehagesaken fremmes på barnehagepedagogisk vis. Tonesatt til På låven sitter nissen i skjør hodeklang. Videoen ble sett over 12.000 ganger i sosiale medier. 

Se videoen her. 

Utkjørt og påkjørt

Men til slutt sa det stopp. 

– På vei til jobb en dag, kom en bil rasende mot meg over fotgjengerfeltet. Jeg tenkte at hvis jeg blir påkjørt nå, er det helt greit. 

Chiara ble sykemeldt og sengeliggende. Bilen traff henne ikke, men det gjorde realiteten. Maktesløsheten var blitt en depresjon. 

– Det var ytre faktorer som gjorde at jeg hadde det sånn. Jeg ville gjøre jobben, men forholdene lå ikke til rette for at jeg kunne gjøre den. Hadde jeg ikke hatt den drivkraften jeg har for å prøve å endre ting, kunne det blitt slutten. 

Hendene lander tungt i fanget. Det blekede håret er samlet i to små fletter som bøyer seg utover på hver side av det tankefulle hodet. 

– Jeg har alltid følt meg litt som Pippi, sier hun og smiler. 

Den ellers lune stemmen stiger til en lys, perlende latter. 

– Pippi er ganske alene i verden. Har du følt deg alene? 

– Jeg har ikke følt meg så forstått alltid. Det har gitt meg et ønske om å forstå andre mennesker, og gi dem empati. Jeg synes det er mangelvare i dag. 

Pippi sa det best: Den som er sterk, må også være veldig snill. 

– For meg har det nok vært enklere å være snill mot andre, enn å være snill mot meg selv. 

Chiara trekker beina under seg i stolen. Hun er stille et øyeblikk. 

– Jeg har nok tatt ansvar for mye jeg ikke har ansvar for. Men jeg har etter hvert forstått at jeg ikke kan bære all verdens elendighet på mine skuldre. 

Alt alle andre har 

På Nordstrand skulle Steinerskolen på klassetur. Mens klassekameratene fikk lommepenger hjemmefra, luftet Chiara hundene i nabolaget og tjente pengene selv. Pappa var blitt ufør. Å være på besøk hos venner viste henne at noen har mye mer enn andre. 

På TV-skjermen raste Irak-krigen videre, og det var ikke helt fredelig hjemme heller. Av hensyn til en fire år yngre søster, gikk Chiara inn i rollen som diplomat i noe som var i ferd med å bli et turbulent hjem. 

– Jeg tok nok den rollen, mer enn jeg fikk den. Jeg forsto bare at noe måtte gjøres. 

Hun dekket over, underholdt og meklet. Men noen ganger kokte det over. Da tålmodigheten tok slutt, ble hun rasende. 

– Jeg kunne kaste ting i gulvet. Jeg husker at det kokte inni meg. 

En dag måtte Pippi-jenta fra Nordstrand se slaget tapt. 

– Da foreldrene mine skilte seg, trodde jeg det var min skyld. At jeg ikke hadde klart å fikse det. 

Hun lener seg tilbake i stolen. Ser ned et øyeblikk. 

Rødt, Blitz og rockeband

Noen år senere gikk Chiara i sort. Et møte i Rød Ungdom åpnet en ny verden. En verden der forskjeller ikke bare er noe man observerer på besøk hos klassekamerater. Det er noe man snakker om. Høyt. Hun startet rockeband og fant venner på Blitz. 

– Det er enklere å ta plass når jeg kan representere noe større enn meg selv. En sak, eller en låt. Jeg fortjener den plassen. Jeg har bare ikke skjønt det før nå. 

Chiara tar plass i kronikkspaltene, i demonstrasjoner og i sosiale medier. 

Det krever tykk hud. Da hun skrev en kronikk mot den høyreradikale organisasjonen Stopp islamiseringen av Norge (SIAN) i fjor, kom hun farlig nær bristepunktet. Kort tid etter publisering ble kronikken spredt på høyreekstreme fora som ild i tørt gress.

Kommentarfeltene og innboksen kokte. SIAN-leder Lars Thorsen oppfordret foreldre til å trekke barna sine ut av Chiaras barnehage. Blant skjellsord og personkarakteristikker var det likevel én melding som skilte seg ut: 

«Kjøp deg et tau, så gjør du verden en tjeneste.»

– Da ble jeg redd. Jeg gikk ikke ut uten hettegenser og solbriller. Det har aldri skjedd før. 

Med det stoppet henne ikke. Siden har det blitt flere innlegg om ting som opptar henne. Noen raske klikk på Facebook viser at ingen sak er for liten, og heller ingen for stor for Chiara Cavallari. Hun går ikke lenger med hette. 

Bølger og Buffalo-boots

I kjelleren i et bortgjemt lagerbygg på Kiellands plass er det bandøving. Søyler av forsterkere og reisekasser står stablet langs veggene. Pedalbrett og kabler ligger strødd utover gulvet. 

– Skal vi ta den en gang til?

Chiara justerer skinnreima på bassen og lar blikket gli mellom de fire bandkollegaene. En barbeint trommis drar låta i gang. Seige synthlyder slynger seg som smørmyk ståltråd i lufta.

De trege gitarakkordene sender en sløv, musikalsk bris mellom veggene i det trange øvingslokalet. Lyden er som betong og solkrem, gress og slippers. Det er svevende, tilbakelent og introvert. De spiller shoegaze, og skoene hun ser ned på er et par Buffalo boots. Antagelig like gamle som hun selv. 

– Den satt!

Mikrofonen foran henne plukker opp den barnlige latteren og sender den i ekko gjennom sylinderne. Foammm jobber med sitt andre album. Hver onsdag tilbringes i kjelleren. Her nede finnes verken kommentarfelter eller hodepine. Bare et skumfylt lydbasseng som renser skrubbsår. 

Politisk romklang

Chiaras rockestjerneimage fenger også utenfor scenen. Nå håper hun å bli nominert som bydelskandidat for Rødt til neste års kommunevalg. 

– Jeg har lyst til å satse på politikken. Jeg har motvillig måttet innse at jeg ikke klarer å stå i barnehagejobben stort lenger. Da vil jeg bruke mine erfaringer til å endre det som må endres på andre måter. 

Partiet beskriver henne som krystallklar og uredd. En representant for de unge som ønsker endring. 

– Jeg tror både koronaen og strømkrisen har gjort forskjellene synlige for folk. Noen kunne sitte på hjemmekontor, mens andre ble stående i stormen. Vaktbikkja Rødt har endelig blitt attraktiv for mange, sier hun og smiler. 

Oppblåsbar lykke

Avslapping er ikke på prioriteringslisten i Chiaras liv. Men når man skal lade opp til valgkamp, barnehagejobb og plateslipp, må man ta grep. Når jobbstresset setter hodet i en skrustikke, og tastaturkrigerne samler ammunisjon, legger Chiara seg helst i badekaret. Et fysisk et, denne gangen.

Det er rosa, stort og oppblåsbart. Hun klemmer det inn på et slitent bad hjemme i kollektivet. Lyset slukkes, og både de grelle baderomsflisene og resten av verden sperres ute. Der inne kan hun bli værende i timevis. Med stearinlys, snacks og en film. 

– Jeg blir der til vannet er kaldt. Heldigvis har vi separat toalett for de andre som bor her. Men med disse strømprisene spørs det hvor mye bading jeg har råd til med barnehagelønn.