Vikingene var kjent for å være hardbarka og modige. Det kan likevel hende at de snudde seilet etter vinden. Foto: Mari Bækkelund

Vikinger i motvind

Hva skal til for å seile et vikingskip i motvind? Kanskje kommer løsningen fra Svartehavet.

Vikingskipet sklir baklengs over asfalten. Det beveger seg langsomt forbi surfebrett, parasoller og en feilparkert Volvo.

– Hoi! Andre veien, roper en myndig røst.

– Nei, litt frem igjen. Litt frem igjen!

Hjulene på båthengeren presser høstløv mot tørr asfalt. Iskiosken er stengt, og nesten alle de fargerike hagestolene står tomme. Palmetrærne tegner et skarpt riss mot septemberhimmelen. En plastflamingo balanserer på ett bein på toppen av en bensinpumpe. 


Vikingskipet Tyra ankommer Kongen Marina. Foto: Mari Bækkelund

Kongen Marina lover Miami-stemning hele året. Om sommeren valfarter Oslo-beboere hit for blåskjell, selfies og loungemusikk. Årets mest prominente gjest var hvalrossen Freya, et besøk hvis endelikt tiltrakk seg reportere fra både New York Times og BBC.

Dagens gjest har en mer grasiøs profil. Hun studerer verden gjennom gullforgyldte øyne. Sirlig utformede lokker hviler bak den slanke nakken. Den runde magen hviler mot båthengeren, mens slanke dragetenner holder stand mot høstvinden.


God stemning på Kongen Marina. Foto: Mari Bækkelund

Vikingskipet Tyra kommer uanmeldt, men reisen har ikke vært uten anstrengelser. Hun har reist fra Rogaland på tykke gummihjul, ikledd orange lastereimer og hvilende på et kraftig metallferniss. Underveis gikk det galt. Bilen som hadde skipet på slep fikk et ublidt møte med motgående trafikk. Forsikringsselskapet ble oppringt. Utlånsbil? Såklart. Utlånsbil som kan slepe et vikingskip? Hakket mer komplisert.

Det løste seg til slutt. En skinnende rød Jeep trakk Tyra frem til Oslo. De siste timene har hun stått på en parkeringsplass. Der har skipsentusiaster studert henne med grådige øyne, og latt fingrene gli begjærlig over treverket. 

Men Tyra har ikke reist hele veien til Oslo for å bli beundret. Hun har heller ikke latt seg lokke av Pizza Picante ved Kongens Marina. Hun har kommet til Oslo for å skrive historie.

 

De lateste overlever

Teorien først. Eller snarere, hypotesen.

Tenk tilbake på alle vikingskip du har sett. Formen er ganske identisk. Men har du lagt merke til seilet?

I nesten alle fremstillinger er vikingskipene prydet med et stort, firkantet seil. Dersom man har vinden i ryggen, er denne typen seil ideellt. Men på sjøen gjelder samme regler som i livet forøvrig; man kan ikke alltid regne med medvind. 

– Hovedproblemet er å komme mot vinden. Uten å måtte ro, sier John Einar Hovemoen.

Han er utdannet skipsingeniør, og har spesialisert seg på seil. Etter å ha gransket historiske kilder, mener han at vikingene også kan ha brukt en annen type seil. Det er en mulighet for at de kan ha tatt med seg avansert seilteknologi fra Svartehavet opp til norskekysten. Settee-seil er et asymmetrisk seil, som kan vendes etter vinden. 

– Prinsipielt mener jeg at de smartingene som kan seile med vinden, de er verdt å være med, sier Hovemoen.

– “Survival of the fittest”?

– Nei, “survival of the latest”, utbasunerer han. Så rister han på hodet, og ler kort.

– Jeg mente; de lateste.


Hovemoen vil helst slippe å ro i motvind. Foto: Mari Bækkelund

I dag er han høvedsmann på Tyra. Oppgaven hans er å sitte i akterenden og styre skipet, samtidig som han gir ordre til mannskapet. 

Om vikingene faktisk hadde tilgang på disse seilene, er vanskelig å bevise. I første omgang må hypotesen testes i praksis: er det mulig å seile et vikingskip med seil fra Svartehavet?

 

Moderne vikinger

På marinaen har det samlet seg flere skuelystne. Blant dem er sju damer fra Trøndelag, som er på Oslotur sammen. Nå holder de telefonene sine høyt hevet. Blitzlampene regner over Tyra. 

– Dette er eksotisk for oss!, utbryter en av dem. 

Et tau kastes over den tjærebehandlede skipsripa, i retning av en liten motorbåt.

– Skal dere taues utover? roper en eldre dame.

– Altså. Vi er moderne vikinger. Vi tar det piano!, ropes det tilbake.

– Er roret montert? Er årene klare? roper Kai. Han er en veteran i trebåt-miljøet.  Strikke-lua sitter stramt over de viltre krøllene. Den mosegrønne ullgenseren har begynt å gå i oppløsning rundt håndleddet. 

– Er Jørgen med? Nei. Der er Jørgen! Du får hoppe ned her, da, ljomer det fra Kai. 

Stemmen bærer langt. Ekte vikinger bruker ikke innestemme.

Ett par brune jegerstøvler tar sats fra bryggekanten, og treffer en av de slitte tretoftene med et brak. Bevegelsen forplanter seg i saltvannet langs skipssiden. 


Eventyreren fra Vestlandet hoppet ombord i siste liten. Foto: Mari Bækkelund

Kai hevder armen mot den nyankomne, og roper mot publikum på land.

– En eventyrer fra Vestlandet! Jeg skjønner ikke hvordan han fikk være med til Østlandet, en gang.

Kvinnelatteren fra brygga treffer besetningen med full kraft. 

Høvedsmannen John Einar lirker styreroret på plass i akterenden. Damene følger ham med blikket, men skvetter bakover idet Tyra gir fra seg en høy, klagende lyd.

 

Fra Palmekysten til Miklagard

Den nyankomne vestlendingen Jørgen har beveget seg på tvers av skipet på lydløse støvlesåler. Mørke pupiller saumfarer skipsbunnen.

– Øh. Vil du sjå på den lekkasjen her, kaptein? 

Blikket til John Einar veksler intenst mellom horisonten og kvinnene på brygga. Han nikker mot palmetrærne som står klemt mellom surfebrett og fargerike utemøbler på land.

– Nå er vi på Palmekysten, dere! roper han mot de landfaste kvinnene. – På vei til Miklagard!

– Er roret på plass? Ljomer det på nytt fra Kai.

John Einar svarer ikke. Det rykker i slepetauet. Tyra glir langsomt ned i det mørke fjordvannet.

– Vi må ta damene med, insisterer Jørgen lavt. – Vi skal jo ha alle damene med, her no.

Vannflaten mellom Tyra og brygga øker stadig. Kai retter pekefingeren rykkvis mot hver av kvinnene, mens han beveger leppene lydløst. Så ljomer stemmen på nytt mot land.

– Det er plass til syv stykker til. Kom igjen, kom igjen!

Den svake motorlyden fra slepebåten øker med stadig nye desibel. Snart er det nytteløst å kommunisere, selv med utestemme.

 


Damelaus, men ikkje frendelaus. John Einar Hovemoen forlater Kongen Marina. Foto: Mari Bækkelund

 

Vikingblod

Med hjelp fra den lille motorbåten beveger Tyra seg fremover i imponerende fart. Bølgene skvulper rytmisk mot det brunbeisede skroget. Snart blir de gule parasollene mindre og mindre. Damene på marinaen synes knapt.

Jørgen stryker hånda over den blanke skallen. – Eg kjenner vinden i håret, gauler han.

Utenfor Bygdøy blir motorbåten koblet fra. Et lysglimt trenger gjennom skyene, og gir ny glans til Tyra´s gylne lokker. Hun hviler på bølgene, og krenger forsiktig fra side til side. For øyeblikket er hun overgitt til bølgenes lunefulle bevegelser. Vakker, men fullstendig retningsløs.

Båtmotoren fra slepebåten overdøves snart av bølgene. Heretter er det bare seil eller årer som gjelder. Helst seil, selvfølgelig.

Foruten Kai, John Einar og Jørgen, består dagens mannskap av ungguttene Jonas og Morten, repslageren Ingun og veteranen Thor. Kanskje utgjør de den perfekte komposisjon av styrke, erfaring og mot. Snart skal de måle krefter med vinden. 

Bølgetoppene studeres gjennom smale øyne. Vindretningen sjekkes gjentatte ganger.

– Eg kjenner vikingblodet hugger inn, erklærer Jørgen. 


Man kan alltids improvisere. Heldigvis. Foto: Mari Bækkelund

Snart er mannskapet i gang. Fire par armer forsøker å få masta opp i vertikal stilling.

– Ett, to og…

Joggesko og jegerstøvler forflytter seg rykkvis over plankene på dekk. Tyra krenger faretruende mot venstre. Høvedsmannen John Einar tviholder på styreroret. 

Etter litt fomling og mye muskelkraft, peker den glattpolerte tremasta snart mot skyene. Den omkranses av tauverk, frem til den står stødig i vinden.

– Vi kan ikke seile bare på masta, roper John Einar fra akterenden. – Vi må ha på et seil, óg. 


Hele mannskapet samarbeider om å få masta på plass. Foto: Mari Bækkelund

De erfarne seilerne Thor og Kai trekker ut innholdet fra en hvit lerretspose med raske bevegelser. 

– Seil løst!, roper Kai.

Værbitte fingre griper tak i kraftige tekstilduken. Den strekkes ut, og blir studert gjennom sammenknepne øyne.

– Den breieste skal akterover, argumenteres det. Det pekes mot en annen flik av seilet. – Og da er det den som skal dit.

 

Hvor mye veier egentlig sju damer?

Over 1300 lugarer glir forbi, gjemt bak et hvitt og mørkeblått stål. Kielferga trenger ikke seil. Den er drevet av fire kraftige dieselmotorer. Nå passerer den på noen titalls meter avstand. Mannskapet jobber så iherdig med seilet at de ikke legger merke til at de er i ferd med å bli akterutseilt av verdens største bilferje.

– Bølge! roper Kai. Denne gangen er utestemmen absolutt påkrevet. For noen år siden gikk vikingskipet han var høvedsmann på, til bunns i Mjøsa. Bølgene i kjølvannet av ferga kan ikke bli for høye. Dersom de slår over ripa på Tyra, kan eksperimentet få en brå slutt. Før man har fått testet det sagnomsuste settee-seilet.

Siden motorbåten forsvant i det fjerne, har John Einar holdt vaktsomt øye med vind og bølger. Han har kalkulert risikoen for at Tyra driver for langt mot land. Men ingen hadde regnet med at hun kunne kantre, og forsvinne ned mot fjordbunnen med våte, gullfargede øyne. 

Snart gjentas Kais varselrop av flere mannsstemmer på skipet.

– Bølge!

– Bølge på vei!

– Bølge kommer!

Seks mannskropper slutter brått å bevege seg. Pupillene deres er rettet mot det laveste punktet på ripa. Høye bølger er på vei.


Det er best å sitte stille i båten. Spesielt når cruiseskip passerer.  Foto: Mari Bækkelund

Repslageren Ingun vender på seilet med lette håndbevegelser, og studerer hjørnene. 

– Nei, det ble visst feil vei, mumler hun. 

Mennene står urørlige, i stiv positur. Den første bølgen treffer rett under ripa. Den andre likeså. Og den tredje. 

Så ljomer Kai´s kraftige stemme gjennom høstvinden.

– Bølge over!

På et øyeblikk er alle i mannskapet i bevegelse. Bølgetrusselen er over. Det er på tide å få opp seilet. Alt er klart. I løpet av de dramatiske sekundene har Ingun fått seilet i orden. Resten av mannskapet smiler og nikker. Bedre skjoldmøy kan ingen få. 

Jørgen jobber taust med seilet. Ingen slengbemerkninger eller bergenske kraftuttrykk. Kanskje filosoferer han over et spørsmål som aldri kan stilles. I hvert fall ikke høyt. Hvor mye veier egentlig sju damer? Ville de være nok til å senke ripa på Tyra flere centimeter ned mot fjorden? Det er stas med damer. Men skipsforlis er ikke like gøy. 

Seilet strekkes ut, og festes.


Thor og Kai får seilet på plass. Foto: Mari Bækkelund

John Einar sitter i akterenden, og studerer arbeidet med hevede øyenbryn. En snørestøvel vipper langsomt opp og ned.

Endelig skal hypotesen testes. Er det mulig å seile et tradisjonelt, norsk vikingskip med seil fra Svartehavet? Kan det tenkes at vikingene kunne seile både i medvind og i motvind?

Sterke armer heiser seilet. 


Å heise seilet krever muskelkraft. Foto: Mari Bækkelund

– Det ser veldig bra ut her foran, rapporterer Kai.

Snart tar vinden tak i seilduken, og fører Tyra fremover i god fart. 

– Oh yes, vi har fremdrift! ropes det fra mannskapet.

John Einar gliser bredt under skjegget. Kai og Thor er travelt opptatt med å justere seilet. 

Tyra er ikke lenger retningsløs. Med kyndig hjelp fra Kai og Thor, sklir hun uanfektet rundt på fjorden. Først med vinden. Deretter motvinds. 

Alle utfordingene til tross; de sirlige, gylne lokkene er helt uanfektet. At eksperimentet var vellykket, gir all grunn til å fortsette å studere verden med et gyllent blikk. Tyra er ikke lenger retningsløs. Og enda viktigere - hun har bevist at et vikingskip fint kan seiles i motvind.


Vikingferden var vellykket! Endelig er det bevist at det er mulig å seile vikingskip med settee-seil. Foto: Mari Bækkelund