Som en fugl føniks

Med kjappe, taktfaste skritt og med en egen bestemthet beveger Paulo Herrera, også kjent som paulitothephoenix, seg lett over trikkeskinnene i hovedveien på Majorstua. Han er kledd i armygrønne fargetoner og holdningen er rakrygget.

Noen solstråler sveiper lett over den sorte innfatningen som omslutter et par runde cognacfargede solbrilleglass. Et varmt og vennlig smil tegner seg inn i det ellers så stramme ansiktet.

Noen få minutter senere bestiller han en dobbel macchiato fra baristaen bak disken.

– Jeg har ingen sperrer med å si nøyaktig det jeg mener, sier Paulo idet han tar plass i en skinnstol et godt stykke innover i kafélokalet.

For med røtter fra 1970-tallets Santiago i Chile til nåtidens liv på Vinderen i Oslo, er Paulo mer tydelig enn noen gang på at det er mantraet om at man har et eget ansvar for seg selv som gjelder.

Å vokse opp i Chile

Paulo ble født i Chiles hovedstad, Santiago, en julidag i 1970. Dette er også året hvor Salvador Allende blir valgt på demokratisk vis til president. 

Allende tar fatt på å nasjonalisere landets økonomi ved å øke lønninger og kjøpekraft. Arbeidsledigheten synker. 

Men situasjonen i landet snur dramatisk da Augusto Pinochet 11. september 1973 ledet statskuppet som styrter Allende, før han selv overtar makten i landet.

Noen få dager senere, 25. september, blir Paulos far skutt og drept av Pinochet-styrken.

Faren jobbet som bilmekaniker og var fagforeningsleder for Volkswagen i Chile.  

Paulo opplever at faren hans plutselig ikke er der lenger. En enorm sorg tok bopel i familien.

Senere går Paulos mor inn i motstandsarbeidet. Av sikkerhetsmessige årsaker sendes Paulo nordover til bestemoren sin. Han ser moren sin sporadisk gjennom disse årene. Det er først som syvåring at han kommer tilbake til Santiago.

En dag kommer utsendinger fra Pinochet-regimets hemmelige politi hjem til familien.

– Jeg husker at døren bare smalt opp. Det kom flere personer inn og de rev ned alt sammen, forklarer nåtidens Paulo.

En onkel som er tilstede blir banket opp, og de tar med seg moren ut.

Igjen i leiligheten sitter Paulo og bestemoren. Unge Paulo vet ikke hvor moren blir av og heller ikke om han noen gang får se henne igjen.

All sorg og frykt gjør at alt føltes helt numment.

Moren kommer hjem etter et par ukers tid. Men den moren som kommer hjem er ødelagt, både mentalt og emosjonelt.

Det som snur opp ned på alt

En dag går Paulo og moren i Santiagos gater. Det er så varmt at de beveger seg på skyggesiden. En bil kommer kjørende og plutselig smeller det.

Paulo sier at han ikke vet om det var eksospotten det smeller i, eller om det er noe mye mer alvorlig. Det eneste Paulo husker er at de kaster seg ned, hvordan moren legger seg over ham som et dekke.

Da de kommer hjem, blir det fort konstatert at de må vekk. Moren er helt sikker på at nå kommer de til å knerte sønnen, henne og de rundt dem. De søker hjelp gjennom menneskerettighetsorganisasjoner. Kontakten går videre til Amnesty og FN. 

Til slutt kommer ambassadør Frode Nilsen fra den norske ambassaden hjem til familien. Han snakker flytende spansk, er korrekt og dreven. 

Nilsen gir unge Paulo en bok om Norge. I den er det bilder av norske byer, fjell og fjorder.

– Jeg så Oslo, 17. mai, Bergen, festningen, reinsdyr, samer, folk på ski. Det er det første møtet jeg hadde med Norge, smiler Paulo.

Det var også aktuelt å reise til andre land, men valget falt på Norge, blant annet fordi unge Paulo så på bildene før han så på moren sin og sa ”der”.

Med hjelp fra hemmelig sivilt politi kommer Paulo og moren seg ut av landet, og sommeren 1981 lander flyet på norsk jord. De havner etter hvert i Oslo, i en liten leilighet på Kringsjå studentby ettersom moren skal begynne med studier.

Paulo starter i tredjeklasse på Korsvoll skole og møter læreren Bjørg som virkelig så og inkluderte sin nye elev. Han ble sendt hjem med en ny klassekamerat hver dag for å få hjelp med leksene.

– På den måten opplevde jeg en enorm progresjon språkmessig. Og jeg lærte om norsk hjemmekultur ved å se at sånn og sånn har de det hjemme, forklarer Paulo.

Etter et ikke fullt så vellykket møte med blokkfløytespill, forteller Paulo hvordan ansiktet til Bjørg lyser opp når unge Paulo forteller henne at han danset chilensk folkedans hjemme i Chile. Hun introduserer ham for norsk folkedans, og senere også for ballroom-dansing.

– Hun var en utrolig viktig person. Hun dro meg inn i dansen og gav meg selvtillit i noe jeg kunne bli god i. Og med det fikk jeg noe jeg ikke var kjent med, nemlig respekt.

Det som gjør et hjem

Livet skal senere føre Paulo til Vinderen i Oslo. Moren møter Gunnar, som blir Paulos stefar. 

Paulo forteller at det å få Gunnar inn i livet sitt var som å få en bjelke, noen som han kunne se opp til. 

Paulo opplever å bli tatt imot med åpne armer. Han blir møtt med kjærlighet og får en far, et par besteforeldre, en onkel og et hjem som han vokser opp i. 

Han beskriver besteforeldrene som en elementær pilar i hans liv.

– De gav meg kjærlighet og tid til å høre på meg. Jeg kunne komme til dem og fortelle hvem jeg var, hvisker Paulo og legger til:

– Jeg turte aldri å snakke med foreldrene mine om hvem jeg var.

Dette var spesielt når Paulo begynte å ta dansen mer seriøst. Støtten som han ikke fikk av sine foreldre, fant han hos sine besteforeldre. Bortkastet tid sa foreldrene som mente det var viktigere å skaffe seg en utdanning.

– Mine foreldre så meg ikke danse før jeg var 31 år, forteller Paulo.

Oppdagelsen av en ny verden

Det var fascinasjonen for hiphop-, breake- og graffiti-kulturen som etter hvert skulle ta stor plass i Paulos liv. Begynnelsen var at han så den amerikanske filmen ”Beat Street” i 1984.

– Den var så bra at jeg så den fire-fem ganger på kino, sier Paulo.

Det var alle detaljene han ble helt oppslukt av. Han så forskjellige mennesker av alle nasjonaliteter.

Han studerte dansebevegelsene, klesstilen, hvordan de snakket og levde. 

– Det var mentaliteten, mangfoldet og hvordan de så på hverandre og crewet som familie, sier Paulo.

Han holder opp en hånd og forklarer hvordan hver finger representerer et crew-medlem. Hver og en har sin identitet, sin historie. Paulo tar så ned en og en finger mens han sier at den er sånn, den er sånn. Til slutt er alle fem fingrene tatt ned og det som er igjen er en knyttneve. En knyttneve med slagkraft som kjennetegner styrken til et dansecrew.

En åpenbaring innenfor militærets vegger

På videregående utdanner Paulo seg som tømrer. Etter hvert blir han kalt inn til militæret. Paulo beskriver seg selv som en usikker gutt idet han går inn i militærperioden. Det var tøft, men likevel var det noe kjent med denne tilværelsen.

Paulo har opplevd tøffe tider før.

Han innser og bestemmer seg for at han skal bruke muligheten til å utvikle seg og reparere kapasiteten sin, både psykisk og fysisk. 

Valget han tok beskriver han som helt avgjørende. Det handlet om å gi alt for å kunne få maksimalt tilbake. 

– Jeg ville kjenne på smerte. Jeg hadde vært omgitt av så mye smerte i livet mitt, at å være i militæret føltes bekvemt, sier Paulo.

Han presser seg selv så hardt og er så sliten at han til tider har lyst til å slutte. Men i de øyeblikkene er det et bilde som får ham på andre tanker.

– Et bilde av Sigurd, sønnen min, dukket opp i hodet mitt, forteller Paulo som ble far i en alder av 22 år. 

Paulo bestemmer seg for at han skal gjennomføre det han har satt for seg. Han vil være en rollemodell og vise at det er mulig å få til ting dersom man har nok viljestyrke.

Dansegleden 

– Hei, går det bra?, spør Paulo idet skyvedørene inn til Flerbrukshallen på Vulkan i Oslo går opp.

Pusten går litt fortere enn vanlig mens Paulo viser veien inn til danselokalet. Her avholdes det dansesession for barn og unge den første fredagen i hver måned. Det er gjennom Paulo sitt engasjement som frivillig for Norges idrettsforbund at disse dansetreningene gjennomføres, noe han gjør i samarbeid med Marcus Andreassen (også kjent som Dark Marc).

På veien inn kommer en annen som også skal delta på kveldens session. Paulo hilser, introduserer og forklarer hvordan folk som er med bidrar med kunnskap og utvikling av breakekulturen. Det handler om hvordan de som er litt bedre kan være med å trekke andre opp. 

Innenfor noen flere dører åpenbarer en dansesal seg hvor det er varmt, litt klamt og hvor saltlukten fester seg i nesen.

Musikken som smeller ut av høyttalerne borer seg gjennom marg og bein mens neonlys i blått, lilla, gult, grønt og rødt veksler på å lyse opp det rektangulære rommet. Langs sidene henger det speil, og et titalls personer er godt i gang med oppvarmingen til kveldens breakesession.

– Paulo, hvor gammel er det du er nå?, spør kveldens DJ, Darc Marc, over høyttalerne. 

– 52, svarer Paulo før låta “O.G. Original Gangster” av Ice-T ruller ut over parketten.

Paulo beveger seg taktfast ut på gulvet. Samtlige i rommet følger nøye med på alle bevegelsene, og innimellom applauderes og ropes det av begeistring. 

Etter oppvisningen tar Paulo seg en runde og snakker med noen av de som deltar denne fredagskvelden. Et klapp på skulderen, noen kjappe replikker utveksles. Paulo kjenner dem alle sammen. 

Det er for kommende generasjoner at slike arrangementer finnes. Paulo forteller at han vil bidra til at det finnes et tilbud som ikke eksisterte den gangen han selv begynte i breakemiljøet. Sørge for at barn og unge skal ha en mulighet til å kunne delta innen dans. 

– Okei, bare ta og pust litt, så setter jeg på to nye skiver som i mine ører er helt gærne, sier DJ-en.

En av breakerne peker på en annen og sier:

– Egentlig var det han som begynte, han pekte på meg. Han bare gjorde det. 

Spredt latter høres blant de oppmøtte. Alles blikk er rettet mot de to som snart skal gjennomføre en vennskapelig battle.

– Han er nådeløs, understreker DJ-en.

Låta “Walls Between Us” av Smokestack runger ut fra høyttalerne og feier med seg den avventende stemninga ut over det velbrukte parkettgulvet.