Klovner på resept

På et trangt lite kontor på Akershus universitetssykehus står Melanie Dahl og Åsa Hillingseter Løyning og skifter. Olabukser blir byttet ut med vide ballongbukser i turkis og orange, hverdagsgensere erstattes med striper og fargerike vester, og sokkene får prikker i alle slags farger. Det ene hodet blir ikledd en gul- og hvitstripete, tettsittende lue, toppet med et par svømmebriller, mens det andre får satt opp håret i dott bak et rosa pannebånd.

Kinnene og leppene får rosa farge og øyelokkene svak blå, mens to prikker blir tegnet under øynene. En ukulele blir slengt på ryggen, og såpebobler, blåfarge og et postkort helles ned i store lommer, før den røde plastkulen med strikk blir plassert på nesetippen som prikken over i’en.

Ut av kontoret kommer klovnene Marsipan og Fjups Ups. De danser og synger seg gjennom glassgangen som to fargeklatter i det ellers nøytrale sykehuslandskapet, og stopper i enden ved en dobbeltdør merket Barne- og ungdomsavdelingen. Sykehusklovnene trekker pusten dypt, og åpner dørene.  

Gaven i rommet

En gigantisk Ole Brumm er den første som ønsker dem velkommen inne på avdelingen, der han står i sterk kontrast til den hvite veggen. Marsipan og Fjups Ups traller i vei forbi han nedover gangen, og går mot rommet innerst i kroken. De banker forsiktig på.

– Åpne opp, mamma, sier Nora på fire, stående i trygg avstand foran stolen til moren.

– Jeg blir alltid litt nervøs, for alt vi gjør er jo impovisert, sier Åsa etter besøket.

Bak dørene til de private sykehusrommene vet de aldri hva som venter, og situasjonen kan være alvorlig. Ofte hjelper det da å finne gaven i rommet. 

– Med Nora var gaven at vi hadde banket på døra og at dette var vårt første møte. Da kunne vi fortsette å utvikle det med bankingen i tråd med hvordan barnet responderte, sier Melanie. 

Organisasjonen Sykehusklovene ble til i 2001 da Tove Karoliussen, som jobbet som frilanser med oppsøkende scenekunst, startet sykehusklovning på Ullevål sykehus og grunnla Sykehusklovnene. 40 sykehusklovner landet rundt er tilknyttet organisasjonen, hvor alle er profesjonelle skuespillere. Men selv om klovnene har mye erfaring innen scenekunst, tror de det er viktig å være to.

– I hvert fall hvis barnet er sjenert. Da går det mer på å ha et samspill med partneren for å trigge nysgjerrighet hos den andre, så vi to finner trygghet i en lek, sier Melanie og smiler mot Åsa som sitter der som tryggheten selv. Luen hennes faller ned på hver side av hodet, som to små ører. 

– At ikke fokuset er på barnet, men på oss, så de slipper å føle for mye på det, legger partneren til, mens hun nikker så ørene blafrer.

Klovnene er trent i å være i øyeblikket, og kurses i å lese kroppsspråk. Men det er mange signaler å lese. Klovnene øver på å komme inn i rom og gjette hva slags stemning det er der, noe de blant annet kan merke på pusten i rommet. Selv om noen smiler, kan det være de ikke puster ordentlig. Det er et godt tegn på at de er ukonfortable eller nervøse. Ellers handler det om å se om barnet har blikket opp, eller om det er gjemt. 

– Og er det gjemt, blir det til at vi, svisj… sier Melanie og vender hodet i en lynkjapp bevegelse mot Åsa, så dotten på hodet hopper.

– … begynner å finne på noe sammen for å vekke interesse. Eller hvis pårørende er i rommet med kropp eller ansikt ned, da tenker man kanskje at de ikke er helt åpne for dette nå. Det går jo sånne tanker gjennom hodet. “Hvem er åpen? Hvor mye tid skal vi bruke her? Må vi korte det ned?”.    

Prompebobler

Bortover den hvite sykehusveggen er det malt på fargerike figurer av dyr som står i stil til de to klovnene, som nå får en større og større tilskuerskare inne på barneavdelingen. En liten rød trehjulssykkel følger dem ivrig nedover gangen, og en stadig voksende hale av små sykehuskjorter henger etter duoen.

Et lite, skallet hode med skjorte som er mer sykehuskjole, har fått blå maling på hendene fra Marsipans lomme, og såpebobler blåser over dunet på hodet og forbi stangen med pose som er festet til armen. 

– Prompebobleeer, prompebobler, prompebobleboogie, boogie boogie, synger Fjups Ups, mens hun slår fingrene opp og ned på ukulelen. 

Marsipan tar de små armene og vrikker boogie-aktig på hoftene, og det tar ikke mange sekundene før sykehuskjolen er helt med. Den lille kroppen vrikker seg fra side til side i takt med Marsipan og musikken, og mellom latteren ser det ut til at både sykepleiere og foreldre har fått såpebobler i øynene. 

Finne sin klovn

Når skuespillerne starter hos Sykehusklovnene begynner arbeidet med å utvikle en karakter. Noen har allerede laget en slags klovnekarakter med navn, som videre må tilpasses den nye scenen sykehuset er.

For Åsa startet utviklingen av Fjups Ups på teaterskole i Frankrike, hvor de holdt på med fysisk teater og hun fikk prøve seg på faget klovn. Og Åsa begynte så smått å leke seg med en karakter. 

– Da var det veldig sånn ut med rumpa og karikert.

Åsa spretter på bena inne på lunsjrommet på avdelingen, skyter rumpa ut og viser et par overtydelige bevegelser, før hun ler litt av fortidens Fjups Ups og setter seg igjen. 

– Senere har jeg prøvd å gjøre det litt nærmere meg. Klovnen er jo en del av meg. Det er det klovn handler om for meg og som gjør at jeg synes det er interessant, er at det er ekte. Å tørre å vise hvem man er, og vise de følelsene man har. Man må på en måte tørre å kle av seg, og være en ekstremversjon av seg selv.

Hun beskriver det litt som en volumknapp hvor hun må balansere mellom mennesket og karakteren, alt ettersom hvem man møter.

Åsa titter mot kollegaen og venninnen, og det ene øret senker seg ned mot skulderen. 

Melanie har vært opptatt av klovn så lenge hun kan huske. Den første rollen hennes var klovn som åtteåring på teaterkurs. Hun underholdt kongen og dronningen på scenen, til stor applaus fra publikum. Melaine begynte å skjønne at klovning var noe folk likte, og det var noe magisk ved det hele. Hun tok etter hvert faget klovn på teaterskole, og da selve grunnleggeren av Sykehusklovnene anbefalte henne å starte, var veien kort til klovnen Marsipan. 

– Klovnen min er litt forskjellig fra hvem jeg jobber med. Å være sykehusklovn er å være fleksibel klovn. Jeg liker å bruke teater som verktøy i møte med mennesker, og her kan man faktisk gjøre en forskjell ved å ha på den røde nesa.

Den røde plastkula med strikk ligger og hviler seg på bordet foran henne. 

– Tenk om vi hadde gått inn her og sunget uten nesa på. Da hadde folk lurt på hva i alle dager vi drev med. Men med den lille nesa, klarer man å gjøre store forskjeller. Det synes jeg er ganske magisk og givende, sier Melanie.

Ørene til Åsa blafrer igjen, og øynene sklir opp mot taket mens hun henger seg ivrig på.

– Du må la deg berøre av den du møter. Det som oppstår der kan bare oppstå da, fordi det er akkurat den personen i møte med deg eller klovnen din. Det er det jeg synes er så vakkert. Du kan ikke planlegge det, det er øyeblikkskunst. 

Små superhelter

Ole Brumm har fått storbesøk ute i gangen, og avdelingen er fylt med latter og såpebobler. Foreldre og barn har flokket seg rundt de to klovnene, noen mer varme i sykehusskjorta enn andre. Fjups Ups har fått på seg en liten ertekrok, som prikker borti den turkise ballongbuksa, for så å pile av gårde. Fjups Ups blir like sjokkert hver gang, og skjønner ikke hvem det kan være som erter henne.

En sjenert gutt står i døra til rommet sitt og holder øye med showet på avstand. Han tar noen forsiktige steg frem, men bestemmer seg raskt for å rygge tilbake til pappas trygge ben, som han tar et godt grep rundt med begge hender. Likevel lurer smilet på leppene, til tross for at blikket så vidt når klovnene under de bekymrede brynene.

– Det er jo noen som er veldig klovnevarme, og ønsker å treffe oss hver gang og vil ha såpebobler hele tiden. Da er det noe med å bruke det, men kanskje også prøve å møte dem på en litt annen måte, sier Melanie. 

På starten av dagen møter klovnene avdelingssykepleieren for å få rapport om barna. Historiene på avdelingen er sterke.

– Jeg synes det er tøffest å høre om i sivilt. Da er det godt å møte barna etterpå som klovn med invitasjon til lek, for det er ofte da man ser det friske. Man ser de på en helt annen måte, sier Melanie og vender blikket ned.

– Vi har opplevd at barn har gått bort. Det er barn som sitter igjen her for alltid.

Hun legger den ene hånden over den rosaspraglete jakken på venstre side. Åsa nikker rolig, så ørene bare så vidt beveger seg denne gangen.

–  Men det er jo gode minner óg. For det er en veldig takknemlig jobb. Vi skal jo bare tulle og le med dem, så vi har det stort sett gøy med barna, sier hun.

Åsa beskriver det å få komme så nært innpå mennesker i en sårbar situasjon som helt spesielt. Når barna blir syke, kommer det frem utrolige krefter og ressurser i mennesker som er i unntakstilstand. 

– Man blir veldig rørt av å se hvor mye kjærlighet det finnes. Det er fint å få være en liten del av det, og kanskje også bidra til å trykke på noen knapper som gjør at barna kan mobilisere friske krefter. Det er jo de som er de tøffeste i det møtet. Det er så fint å få møte dem, sier Åsa og blåser luft ut av nesen mens hun smiler.

– Det er ordentlige superhelter som er her, skyter Melanie inn.

Skylle av seg dagen

Når arbeidsdagen er over, har Melanie et eget ritaule hvis hun bærer på noe tungt. Da går hun inn i dusjen hjemme og vasker og skrubber av seg dagen. 

– Det sitter igjen litt i kroppen. Spesielt sang. Man blir litt påvirket selv av stemningen man har skapt.

– Og hvis det har vært skikkelig tøft og alvorlig, så spyler vi hverandre med en sånn imaginær slange. Eller sånn som dyrene gjør, at de rister det av seg. Det er sånne enkle ting som kan fungere, forteller Åsa mens hun holder den imaginære vannslangen og gir en ettertenksom Melanie en real dusj. 

– Jeg har minner av både barn som ikke lever lenger, men også av barn som har blitt friske. Det er godt å tenke på, sier hun, mens imaginære dråper renner nedover ansiktet.