Syr forestillingen sammen

Opp fire slitte etasjer på Nationaltheatret i Oslo utfolder det seg en dramaturgi hver dag. I det som ligner et titteskapsteater spiller aktørene rollene sine på det som er deres hovedscene, kostymeavdelingen. 

Nålen glir feilfritt gjennom tre lag av sort fløyel. Kjoles overdel er langarmet og har en stram hals. Det sorte, skinnende stoffet gir kjolen et alvorlig preg. I mars skulle den hatt sin premiere under forestillingen «Den kaustiske krittringen», men ble frarøvet sin debut da den altoppslukende pandemien kom. 

Kjolen kunne blitt pensjonert tidlig som flere andre kostymer, men en ny premiere ble satt. Om noen uker skal planlegging og arbeid være gjemt for publikum bak de perfekte sømmene. En av kjolens regissører er kostymemakeren Susila Oldebråten, som har jobbet for kostymeavdelingen i 35 år. 

Selv om manuset er pugget, møter kostymemakeren utfordringer som krever improvisasjon. Den nye skuespilleren som skal bære kjolen er mye høyere enn den forrige.

Før siste glidblås er dratt opp og skjorteknappene kneppet, er det mange hender i arbeid før en premiere. En kostymedesigner må først designe og tegne kostymet, tilskjærere skal bestemme stoffer og snitt, skuespiller og påkleder har en finger med i spillet, og til slutt må kostymemakerne lage det. 

Første akt - Tegningen som bestemmer alt 

Kostymeavdelingen er fylt til randen med rekvisitter. Langs veggen står det syv pulter med hver sin slitte symaskin. På veggen henger det en stor oppslagstavle med tegninger av kostymene som skal lages i tiden fremover. Stoffer, nåler, målebånd og tusenvis av trådsneller ligger systematisk i hyllene. For en utenforstående kan det se kaotisk ut, men hvert element spiller en vesentlig rolle for dramaturgien. 

Et fingerbøl er plassert på høyre langfinger og presser hvite knappenåler gjennom kjolens tre fløyelslag. Brillene sitter løst på Susilas nese mens hendene hennes stryker over det myke stoffet. Nøye studerer hun kantene før hun fortsetter. 

– Jeg har ikke mer stoff igjen, så jeg må være litt kreativ. 

Inn døren kommer en høy, slank dame med et kortklipt mørkt hår. Hun er kostymedesigner og bestemmer hvordan kostymene til en ny oppsetning skal se ut. Denne gangen er det kostymene for Hamlet som skal presenteres. En liten gjeng med damer samler seg rundt henne og følger nøye med. Tilskjærere, kostymemakere, påkleder, avdelingsleder. Alle med hver sin viktige rolle for den perfekte forestilling. I munnen på hverandre diskuteres stoffer, snitt og leggetid for barn.

Kostymemakerne går tilbake til sine vante plasser. Connie Knapstad klipper av noen tråder hun har festet til et blått skinnstykke. Bak henne hegner en blå skinnjakke som skulle brukes under familieforestillingen «Den kjempestore pæra». Stoffet fra originaljakken var for stivt, så Connie må kopiere den. Det lange, mørke håret hennes med grålig skjær er festet stramt på toppen av hodet hennes. Hun ler og prater, men stillheten kommer når hun onsentrert trer en syltynn tråd gjennom en sylskarp nål. 

– Au!

Det er ingen fingerbøl som beskytter fingeren hennes. Hun ser på det blå skinnet og vrir på hodet, henter hun en saks og klipper opp en søm før hun fortsetter. 

– Jeg går ut og røyker. 

Med et reiser hun seg og signaliserer at det er tid for første pause. 

Andre akt – Dårlig tid og et piratbesøk 

En hvit mannekengdukke er plassert midt på gulvet ikledd et langt, sort skjørt. Susila vrir dukken rundt for å se at alt stemmer. Fornøyd trer hun kjolens overdel over dukkens bryst for å fullføre oppdraget sitt. Hvite knappenåler blir flyttet rundt og får en ny funksjon.

Connie og Susila arbeider i stillhet videre med hvert sitt kostyme. I bakgrunnen spilles det musikk fra en liten sort radio i taket. Stillheten varer likevel ikke lenge før en kollega legger en grå dressbukse og en grønn hawaiiskjorte foran kostymemakerne. Uten å feste de påbegynte sømmene slipper de alt i hendene og kaster seg over hver sin nye oppgave. Buksen må sys inn og skjorten legges opp, de hører til stykket «Antipodene» og skal begge på scenen om noen timer. 

Ved en rotete pult sitter enda en kostymemaker, Liv Tønnessen. I hendene holder hun en rosa hatt. Den er formet som en vannmelonbåt, og har sorte frø klistret til den rosa filten. Langs kanten er det festet små lekefigurer. Hatten skal brukes av en pirat i «Den kjempestore pæra». Hun legger den fra seg og tar opp en saks. Foran henne ligger en lysebrun jakke fylt av mønster som også hører til en annen pirat fra samme forestilling.

Jakken er fylt av en hvit masse som kan minne om bomullsdotter, noe som gir armene en muskuløs kontur. Sakte snitter hun opp jakken med det ene bladet på saksen. Glidelåsen går feil vei. 

– Dette er ikke måten man egentlig skal gjøre det, men det er min måte.

En pirat med rød lue og lapp over øyet dukker plutselig opp. På nakken bærer han en liten kropp med rosa kjole og strømper. Man skulle tro det var en liten jente, men ansiktet til en eldre, mannlig skuespiller med grått hår og en dialekt nordfra stikker ut fra den rosa kragen. Bak munnbindene ler påkleder og kostymemakeren av det komiske synet. 

– Tror du damestrømper hadde passet til, sier en av damene mens de forlater kostymeprøven for denne gang. 

Tredje akt – Et dampende farvel 

Dampen stiger fra strykejernet. De siste håndsømmene er festet og den sorte kjolen er snart ferdig. Susila har en hvit hanske på hånden hun holder det varme jernet med. Uten å treffe kjolens øverste fløyelslag danser den dampende røyken over de små, tette fiberne. Fornøyd løfter hun den opp den lange kjolen med stram midje. 

– Jippi, kjolen er endelig ferdig, igjen. 

Susila smiler, henter en klut og vasker over pulten sin før neste prosjekt skal under nålen. 

En tilskjærer trer inn i rommet og stryker grå filt mot et trehode. På bordet ligger en stor grå hette med to digre, grå ører festet på hver side. De trenger flere elefantkostymer. I frykt av sykdom må mye av kostymeproduksjonen dobles, kostymene skal passe ulike skuespillere. Varm damp stiger fra strykejernet. Filten begynner å ta riktig form. Tilskjæreren tar opp en krittstift legger igjen tynne streker der ørene skal festes. 

Connies holder opp de to jakkearmene hun har lagd fra de blå skinnstykkene. Hennes tynne fingre glir over det glatte stoffet før hun tar de med bort til symaskinen sin. Hun drar ut en trådsnelle og trer den gjennom deler av maskinen. Prosessen går kjapt og feilfritt, dette har hun gjort før. Hun setter seg på stolen sin, biter av en tråd og legger det ene ermet under nålen som beveger seg opp og ned i høy hastighet. 

Siste akt - Sendes tidlig på gamlehjem 

Under et rosemalt tak på Nationaltheatret henger en stor lysekrone som lyser ned på kostymene som syr hele forestillingen sammen. Kostymene kan ta publikum til en annen tidsepoke, eller kanskje en helt annen verden. Når lyset slukkes og billettsalget tar slutt blir kostymene pensjonert.

Et grått og industripreget Alnabru blir fort glemt når man går inn til Nationaltheatrets kostymelager. 

På rekke og rad henger det tusenvis av pensjonerte kostymer. En stor kylling, silkehansker i alle regnbuens farger, dressjakker, brudekjoler. Ved inngangsdøren står et klesstativ med seks elegante kostymer. Skulderputer løfter et majestetisk preg over de skinnende, fargerike stoffene. De var en gang en del av en William Shakespeare oppsetning, men nå skal se selges.

Liv Tønnesen spaserer mellom radene av kostymer. 

– Det er mye historie her. 

På et lite hvitt bord står det et innrammet bilde av tegning. En dame i en stor rød, frynsete kjole. På hodet har hun en sort hatt med røde fjær strittende opp mot himmelen. Dette var Liv Tønnessens første oppdrag som kostymemaker for Nationaltheatret for 23 år siden. Kjolen skulle lages for skuespillerinnen Anne Marit Jacobsen før forestillingen Revisoren.

– Jeg var veldig stolt. Hun hadde jo spilt Hedvig i Vildanden på TV. Den gangen var det i sorthvitt, men jeg husker jeg gråt til den likevel

Nå, over 20 år senere lever kjolen her inne sammen med sine tidligere kollegaer. Dette blir kanskje også skjebnen til kostymene som har premiere om noen uker.