Det grønne gullet

Plutselige bevegelser i de automatiske vindusviskerne på leiebilen avslører det vi har forventet, men likevel lar oss sjokkere over - dagens tredje regnbyge.

På Sunnmøre blir strålende sol og skyfri himmel, til pøsende regn og ulende vind på få minutter. 

Vi har reist til kommunene Herøy og Sande, to timer sørvest for Ålesund. Vi har reist hit for å kikke på tang og tare, makroalger, i alle størrelser, farger og fasonger. Alger som klynger seg sammen på strender ved lavvann, klatrer opp over bryggekanter, og muligens også opp på middagstallerkener.

Kan de hundrevis av makroalge-artene i Norge rett og slett være en skatt, gjemt bort under havoverflaten? Og vil en fremtid med produksjon av tang og tare være preget av vern og respekt for naturen, eller profitt og masseproduksjon?

Århundrer med historie

Bølgene slår hardt inn mot spisse og glatte fjæresteiner. I de mest voldsomme bølgeslagene flyr det små, mørke filler.

I åkerkanten, som strekker seg helt ned til vannet, flyter det over av stortare; den største norskekysten har å by på. Taren ser litt ut som palmer man kunne sett langs en eller annen gate i Los Angeles. Bare veldig slappe palmer.

Historisk har tang og tare spilt flere roller langs kysten, og i lang tid. Vikingene tørket og spiste den rødlige algen søl, men brukte den også som valuta. Fattigfolk i 1500-tallets Lofoten og Vesterålen fråtset i tang, og anså det som fin-mat. Og i flere hundre år har bønder matet husdyrene sine med nettopp tang og tare.

Utover 1700-tallet gjorde kystfolket big business av å brenne tare og selge asken til såpe- og glassproduksjon på de britiske øyer. Mye av denne tarebrenningen foregikk her på Sunnmøre.

Et mislykket måltid

Vi svinger inn på parkeringsplassen ved Runde Miljøsenter. Senteret åpnet i 2009 og drives i dag som miljøforskningsstasjon, besøkssenter og overnattingsplass. På parkeringsplassen venter en mannsperson iført høye grønne gummistøvler, strikkelue og grå regnjakke. Phil Mansfield kommer rett fra jobb. Han krysser veien og vasser utover mot fjæra.

– Selvfølgelig! Jeg gjør alt for tang.

Mansfield er opprinnelig fra Nederland, men flyttet til Sunnmøre for tre år siden. Da var drømmen å starte med egen oppdrett av tang. I dag arrangerer han tang-safari gjennom taktisk navngitte Møre-to-Sea, og jobber med faglig formidling ved miljøsenteret.

Lidenskapen hans for makroalger fikk sin start i en kajakk i Lofoten på 90-tallet.

– Jeg var der som turist, og dro på guidet kajakktur. På turen ble jeg veldig nysgjerrig på de tykke brune greiene som fløt rundt meg, og løftet litt på dem med årene.

Plantene som omringet nederlenderen og kajakken var fingertare. Fingertaren er en brunalge som kan kjennes igjen på den tykke stilken og de glatte “fingrene” som strekker seg ut fra den. Planten kan bli så mye som tre meter lang.

– Guiden min sa at taren var spiselig, så da tok jeg den med meg inn til land for å teste. Målet var å lage en god middag av den, forteller Mansfield på vei nedover mot fjæra.

Straks han var tilbake på fastlandet, hang Mansfield taren på tørkesnor utenfor teltet sitt og gikk til innkjøp av et godt stykke fisk. Dagen etter gikk både fisken og fingertaren i stekepanna.

– Og det smakte ikke godt i det hele tatt, ler han.

Havets salat

Et mislykket første forsøk til tross, en lidenskap hadde blusset opp i Mansfield. Han ville lære seg mer om den merkelige algen, og få den til å smake godt. I dag spiser han selvplukket tang og tare flere ganger i uka.

Mansfield skulle gjerne sett at flere gikk i fjæra med saks og sanket tare til eget bruk, og understreker at det ikke er farlig.

– Såfremt man ikke er i et utslippsområde, som i småbåthavna eller ved industriområder, er alt man finner i fjæra spiselig. Men ikke alt er spisbart.

 – Jeg koker sjøspaghetti, jeg strør det over salater, supper, jeg tørker det og spiser det som snacks… Man må bare lære seg å tilbrede det riktig, sier Mansfield.

Så tilbyr han oss havsalat, direkte fra havet.

Havsalat er den vanligste grønnalgen i Norge og kan vokse på steiner, skjell og i vannpytter i fjæra, men også nede på 15 meters dyp. Teksturen kan minne om bløtlagte gelatinplater og algene smaker, naturlig nok, ganske salt.

– Not so bad, right?

En tidlig produsent

Mansfield våger seg ut på enden av en fjærestein. Høyvannet kryper seg sakte men sikkert oppover. Han tar tak i en lang og sleip stortare, og overrasker oss med et stykke lokalhistorie:

I 1937 satte Arnold Goksøyr, lokalt tilhørende på nordsiden av Runde, i gang med produksjon av medisinske laminaria-stifter. Produksjonen baserte seg på stilkene fra stortaren i fjæra, som ble sanket på sommeren og deretter tørket. 

Den dehydrerte og harde laminaria-en utvider seg når den kommer i kontakt med fuktighet, og kan derfor brukes til å utvide livmorhalsen til fødende kvinner, men også som et hjelpemiddel ved kirurgiske aborter.

– Men abort var nok ikke akkurat det mest populære her ute, sier Mansfield med et smil.

Stiftene fra Runde var blant de første av sitt slag, og Goksøyr solgte produktet sitt i over 40 land.

Det geografiske Goksøyr, ei grend på nordsida av Runde, er i dag utgangspunktet for å nå øyas verdensarvlistede fuglefjell. Det er også herifra man kommer seg til Runde fyr, kjent for et nederlandsk fraktskip som forliste i 1725 - og ikke minst skipets dyrebare last. Rundeskatten, oppunder seksti tusen mynter, lå på havets bunn i nesten 250 år før den ble funnet.

Gode norske forhold 

Et ideelt vekstklima for tang og tare innebærer høy saltholdighet, stabil temperatur, gode lysforhold og lange perioder med tilførsel av næringssalter.

Havforskningsinstituttet beskriver forholdene langs norskekysten som svært godt egnet for taredyrking, men aller best er de et godt stykke unna kystlinjen. Off-shore, midt ute i havgapet, ligger det et massivt potensiale for storproduksjon av tang og tare, men kraftige bølger og ville værforhold gjør den potensielle dyrkingen teknisk krevende.

Foreløpig foregår hovedproduksjonen i Norge i mer skjermede områder, med en høy grad av manuell produksjon.

Globalt dyrkes det rundt 32 millioner tonn makroalger årlig, ifølge tall fra Havforskningsinstituttet. 99 prosent av denne produksjonen foregår i Asia. Norge, med verdens nest lengste kystlinje, bidrar med skarve 111 tonn sukker- og butare i denne statistikken, ifølge Forskning.no.

Til tross for velegnede forhold for hav-agrikultur, står vi nemlig fortsatt i startgropen.

En tom tørkehall

To smale broer, en skole med ballbinge og fire og en halv mil sør for Runde, ligger Haugsbygda. I skyggen av fjelltoppene Saursegga og Haugshornet, ligger et hundretalls eldre trehus, næringsbygg og nybygde rorbu-boliger myntet på turister. Innerst i Gursken, fjorden Haugsbygda kveiler seg rundt, ligger en hvitmalt kirke med høy grunnmur og smale vinduer, og et verft med flere store fartøy innenfor dokk-portene.

Det er her i Haugsbygda vi møter forsker og tarebonde Annelise Chapman. I 2016 grunnla Chapman, sammen med Bjørn Otterlei, Tango Seaweed.

Anlegget i Haugsbygda er fra 50-tallet, men for Tango Seaweed er det nytt. Når vi er på besøk, graves det på parkeringsplassen. Chapman forteller at det er strømkabler som skal i bakken. Innenfor de koboltblå dørene møtes vi av en tom, hvitmalt hall. Det kan minne litt om et bilverksted. Ekkoet runger mellom betonggulvet og det høye takløftet.

Om ikke lenge skal tørkehallen fylles av sukker- og butare. Her skal de henge, over lange tau spent opp på rekke og rad, og dryppe av seg alt havvannet. April og mai er høysesong for å høste av stiklingene som ble sådd på havanlegget i fjor høst.

– Nå er vi inne i det tidsrommet der taren er på sitt største og beste. Om bare et par uker blir vannet for varmt, og kvaliteten blir dårligere. Så det er nå det gjelder å få alt opp, sier Chapman.

Havanlegget befinner seg en tjue minutter lang kjøretur fra Haugsbygda. I det brede sundet mellom Leinøya og Dimnøya ligger hvite og oransje blåser som perler på en snor.

Det er langsmed disse linene, som dekker et område på størrelse med to fotballbaner, Chapmans tare gror seg stor og sterk. Ved sanking må den hentes opp fra havet for hånd. I båt hales tare-tauene ombord. Så fraktes det med bil til tørkeanlegget. 

Når det er ferdigtørket, klippes det ned og kvernes. Da er det blitt et stabilt råstoff, som kan selges til humankonsum.

– Hardt, men givende

– Jeg hadde aldri sett for meg at dette var noe jeg skulle jobbe med selv, sier Annelise Chapman.

Hun har bakgrunn fra havforskning og kystøkologi, og det var gjennom et internasjonalt forskningsprosjekt hun fikk opp øynene for at taredyrking i Norge kunne være noe hun selv var interessert i. Men det var hennes fremtidige forretningspartner Bjørn Otterlei som fikk ballen til å rulle. 

– Han spurte meg “Har du tro på at tang og tare kommer til å være en viktig næring for Norge i fremtiden?”. Og jeg svart ja, forteller Chapman. 

– Da vi startet var jeg nok litt blåøyd, på både godt og vondt.

Otterlei kom fra en bakgrunn innen markedsføring, fiskeri og sjømatssalg, og han og Chapman ble de første som prøvde seg på taredyrking i Møre og Romsdal. Chapman beskriver det som krevende å være tarebonde, fordi løsningen på alle utfordringer de møter er å skaffe seg ny og bedre kunnskap. Dette krever både tid og ressurser.

– Men vi får jo være med på å utvikle arbeidsplasser i Distrikts-Norge, dyrke kunnskap andre trenger og bidra med løsninger på globale problemer. Det gjør det givende, sier hun.

– I tillegg synes jeg også at selve organismene, altså tang og tare, er fantastisk fascinerende. De er vakre.

Tangen som tjenesteyter

Tango Seaweed fokuserer først og fremst på å produsere råstoff som kan brukes til mat, men håper i fremtiden å også kunne utvikle nytteprodukter for helsefeltet. De arbeider dessuten med spredning av informasjon, både til privatpersoner, studenter og andre bedrifter på tang- og tare-feltet.

I fremtiden håper Chapman at det ikke bare er dem selv som kan tilby tjenester, men at selve tangen også kan være en tjenesteyter. 

– Tang og tare i seg selv har en gunstig innvirkning på økosystemet. I fremtiden håper vi å også kunne systematisere og gjøre profitt av dette.

For hva kan tangen og taren egentlig bidra med?

Som Chapman sier, kan algene i seg selv bidra til et sunnere økosystem i sitt vekstområde. De henter ut næringssalter, binder og resirkulerer næringsstoffer og bedrer levevilkårene for andre arter. Og der vi på land strategisk bruker skog for å fange opp karbondioksid, gjør tang og tare den samme jobben, bare under vannskorpa. 

Tang og tare kan dyrkes på områder som ikke tidligere er utnyttet i Norge, og konkurrerer dermed ikke om plassen til landbruksjord. Plantene er heller ikke avhengige av hverken ferskvann, kunstgjødsel eller sprøytemidler for å vokse.

Ettersom verdensbefolkningen vokser, øker etterspørselen etter animalsk protein. I Norge har vi gjort oss avhengige av blant annet importert soya for å fôre opp dyrene som inngår i matproduksjonen vår, men her kan tang og tare være et godt og lokalt alternativ. Algene kan dessuten brukes i produksjon av medisiner og kosmetikk.

Men Annelise Chapman mener potensialet er større enn som så. Behovet for nye og alternative måter å dyrke “menneskemat” på, stiger nemlig også parallellt med antallet mennesker på kloden.

– Det høres ut som mat fra makroalger må og bør gå gjennom dyreproduksjon. Dette er jeg uenig i. Poenget er nettopp det at vi kan spise dem direkte, og dermed spise oss lenger ned i næringskjeden. Det i seg selv er mer miljøvennlig, sier Chapman.

Spørsmålet for fremtiden er hvordan Norge skal utvinne det grønne gullet som flyter rundt oss. 

Stort eller lite? 

Ifølge rapporten “Mot en ny havnæring for tare?” er det helt avgjørende at dyrkningskostnadene krymper, og effektiviteten av produksjonen går opp, får å kunne produsere tang og tare på en stor skala. Det vil også krever flere mekaniske og automatiserte løsninger.

I nær fremtid vil nemlig næringen stå ved et veiskille. Om planen er at Norge skal stå frem som en eksportør av tang og tare, i stand til å konkurrere med Japan, vil mye endre seg. Alle ledd i produksjonen vil bli større. Og drømmen om en industri styrt og eid av lokale krefter, blir vanskeligere å realisere. Skal vi konkurrere på verdensmarkedet vil arbeidskraft fra andre land også kunne bli nødvendig. 

Og er det egentlig mulig å kombinere en miljøvennlig næring, og en effektivisert storproduksjon av tang og tare?

For Annelise Chapman er mangfoldet det viktigste. 

– Storproduksjon vil sannsynligvis få sin plass, men jeg mener at tareproduksjon er egnet for små-skala drift. Særlig i små kystsamfunn. At det er en mulighet for folk, akkurat som på land, å ha sitt eget lille tare-småbruk, sier hun.

Om næringen vokser seg for stor, for fort, er Chapman redd for at Norge vil sette seg fast i et spor, som man ser i både jordbruk og annen havnæring. 

Hun viser til lignende Hun viser til tap av jordsmonn, dyre- og plantesykdom, og forstyrrelser i naturlige populasjoner og økosystemer. Dette er noe hun mener har preget store monokulturer for matproduksjon i Norge.

– Jeg håper vi som ønsker å produsere tang og tare unngår å gå i den samme fellen som andre næringer før oss. Jeg håper vi skaper en næring som ikke bare er miljøbevisst, men klimapositiv, sier hun.

Fra grønt gull til faktisk profitt

Men klimapositivitet koster penger. Og av norske bedrifter som har startet med tang og tare-produksjon, har ingen ennå kommet seg til et produksjonsnivå som kan anses som stort. Noen få ligger i et midtre sjikt størrelsesmessig, men de aller fleste driver på pilotskala. 

– Og foreløpig er det nok ingen som virkelig tjener penger, forteller Chapman. 

Hun tror det skyldes to ting. For det første har ikke vanlige folk vent seg til tanken på å ha tang og tare notert på handlelista. 

– Her må vi drive med informasjonsarbeid, så folk blir mer komfortable med å inkorporere alger i kosten.

Den andre årsaken til at norsk tang og tare ikke har nådd et punkt med reell profitt, er ifølge Chapman balansen mellom effektivisering og miljøvern. Produksjonskostnadene er rett og slett en utfordring, også for selskapet i Haugsbygda. 

– Vi jobber med et design-konsept som heter “fra vugge til vugge”, og tar utgangspunkt i at alle produkter og prosesser skal inngå i et biologisk eller teknisk kretsløp. Alle bestanddeler skal enten kunne brytes ned i naturen, eller så skal man kunne skille alle råstoff fra hverandre og bruke dem om igjen. Ingenting er avfall, alt blir en ressurs, sier Chapman.

I tillegg ønsker de å bygge opp avlingene slik at de fungerer i et kontinuerlig kretsløp, sammen med et bredt mangfold av arter.

Betalingsvillige forbrukere

Annelise Chapman erkjenner at både bransjen og Tango Seaweed fremdeles er i startgropen, og at de ikke er i mål med visjonene sine. Men det er dit de vil. Chapman tror at det i fremtiden vil være mulig å bygge opp en levedyktig forretningsmodell, selv om næringen per i dag er kostbar.

– Om vi sammenligner det med standard landbruk, så ser vi at produksjon kan foregå på både stor og liten skala. Men mange av gårdene som bedriver storskala-produksjon, tar ikke nødvendigvis høyde for klima-kostnadene og -påvirkningen de står for i forrretningsmodellen sin, sier Chapman.

– Hvis man regner med disse kostnadene i totalen, vil regnestykket forandre seg. Prisen blir høyere. Men vi ser at kunder er opptatt av denne typen hensyn, og de er villige til å betale for det.

Med en klimapositiv grunnvisjon, kan det kanskje ligge globale og klimabevisste handelsavtaler for tang og tare i horisonten. For øyeblikket samarbeider Tango Seaweed med aktører i Norge, men også i Tyskland, Nederland og Frankrike.

– Jeg håper vi kan bruke det grønne gullet til å skape en helt ny type næring, sier Chapman.

Mye mer enn bare mat

Regnet har begynt å sildre. Igjen. Phil Mansfield rakk akkurat å guide oss gjennom hele fjæra.

– Det er viktig for meg at man får kommunisert flere aspekter ved tang og tare. At det er ikke bare noe man kan spise eller tjene penger på, sier han.

Mansfield trekker fram forsker og designer Julia Lohmann, som i mange år har utforsket tarens potensiale som bygg- og kunstmateriale.

– Det ligger så mange muligheter i taren - kreativitet, skjønnhet, kunst. I tillegg til sminke og medisin. Det er jo bare helt fantastisk.