Shredi og moren la på flukt etter at en politimann truet dem. Foto: Kand.nr 217

– Vi flyktet ikke fra krigen for å få et bedre liv

I tre ulike deler av Syria i 2011 sitter de tre barna, Julie, Alissar og Muzaffar og ser på landet bryte ut i en blodig borgerkrig. 12 år senere sitter de samlet i en liten stue og snakker om traumer, depresjon og ensomhet på andre siden av verden – langt unna krigen.

Tolv år med demonstrasjoner

På baksiden av den historiske Brandenburg-porten i Berlin har mellom 20-30 demonstranter samlet seg.

 Syria lever og Bashar al-Assad faller!


– Syria lever og Bashar al-Assad faller! Roper demontrantene. Foto: Kand.nr: 216

Noen titter forsiktig på dem, andre stopper opp for å se, men de fleste forter seg forbi i all hast. Et lite stykke unna står politiet og følger med, med hendene godt plantet på våpnene. Noen få journalister har dukket opp, men er mer interesserte i politiet enn selve demonstrasjonen. Demonstrantene veiver et grønt, svart og hvitt flagg med tre røde stjerner i midten. Det samme flagget har blitt til et symbol for opposisjonen i Syria.  

 Syria er vårt land, ikke al-Assads-familiens! Syria lever og Bashar al-Assad faller! Roper de om og om igjen.

Den håpefulle tida

Tretten år før den lille demonstrasjonen utenfor Brandenburg-porten var det én mann som protesterte. En ung grønnsakshandler heller bensin på seg selv, og tar fram en lighter. Mohammaed Bouaziz dør som en protest mot de tunisiske styresmaktene, etter at politiet beslagla varene hans. Dette blir kjent som startskuddet til den såkalte Arabiske våren, kjennetegnet av mange demonstrasjoner og ønsker om demokratiske reformer. Demonstrasjonene sprer seg etter hvert til en rekke land i Nord-Afrika og Midtøsten.


Demonstrantene holder opp plakater med president Bashar al-Assad og ber om hans avgang. Foto: Kand.nr: 216

Noen måneder senere blir også gatene i Syria fylt med demonstrasjoner og slagord. De syriske myndighetene, med president Bashar al-Assad i spissen, slår hardt ned på demonstrantene. Presidenten kaller dem for terrorister. Til slutt blir det til en borgerkrig, som fortsatt pågår. Allisar Assaad, Julie Shredi og Muzafar Darwish er kun tre av 14 millioner syriske flyktninger. Sammen med nesten en million andre, kommer de til å ende opp i Tyskland.

13 år senere, roper noen syriske flyktninger fortsatt etter reform. Mens andre sitter traumatisert igjen i et fremmed land.

En barndom preget av krig

Vi møter Alissar Alassaad (19) og Julie Shredi (22) i hjemmet deres i Düsseldorf. Litt senere kommer kompisen Muzaffar Darwish (25). Det regner, og de færreste har orket å ta turen ut i dag. I stua står sofaen og TV-en som et midtpunkt. Veggene er hvite og nakne. I vinduskarmen sitter en rosa bamse og ser på regnet piske vinduet.


Alissar Alassaad synes det er vanskelig å snakke om barndommen. Foto: Kand.nr: 217

Da den syriske borgerkrigen startet var Alissar Alassaad bare syv år gammel. Øynene utstråler plutselig tristhet i det hun forteller om livet i Syria.

– Jeg har opplevd mange vanskelige ting i ung alder, sier hun bekreftende.

Julie Shredi (22) har også opplevd mye som hun synes er vanskelig å snakke om. Hun husker godt dagen hun først så en person bli halshugget på TV.

– Bildene ble brent inn i minnet mitt.


Julie Shredi forteller til journalen at hun har forsøkt å ta livet sitt flere ganger. Foto: Kand.nr: 217

Hun forteller også om frykten som preget landsbyen hun bodde i. Sammen med de andre kristne isolerte de seg i frykt for at islamister skulle drepe dem. Situasjonen eskalerte da Assad-vennlige forsøkte å ta makten i byen, og Julies far flyktet. Senere ble Julie og moren truet av en politimann, og la selv ut på flukt.

– Jeg var i sjokk. Jeg kunne ikke si farvel til familien og mine beste venner, sier hun angrende.

Muzaffar Darwish (25) har en litt annerledes historie. I 2012 demonstrerte han i rundt 10 minutter. Etter å ha deltatt i noen få demonstrasjoner, slutter han. Det var tross alt farlig. Det han ikke visste da, var at han allerede hadde blitt lagt merke til.

Det er din tur nå


Muzaffar Darwish satt fengslet i 22 dager. Foto: Kand.nr: 217

I 2015 er Muzaffar Darwish snart ferdig med sitt siste år på videregående skole. Problemene begynner da han ikke får noen karakter på eksamen. Da Darwish og faren ankommer eksamenskontoret, venter seks politimenn på ham.

Darwish snakker fort, men virker overraskende avslappet. Alassaad og Shredi sitter fremoverlent og følger nesten spent med, til tross for at de allerede har hørt historien.

– De spurte om jeg hadde demonstrert og hvorfor. Jeg ble veldig redd og benektet alt jeg hadde gjort.

Politioverbetjenten åpner PC-en og viser fram ett bilde. På bildet kan Darwish gjenkjenne seg selv, midt i en demonstrasjon nesten tre år tidligere. Han vet at han ikke lenger kan nekte for å ha demonstrert. Men forsøkene på å unnskylde og å vise støtte til presidenten nytter ikke.

– Politiet sa bare “det er din tur nå”.

Tre uker med tortur

Darwish blir så ført inn i en bil, hvor han blir slått med ulike skytevåpen over hele kroppen. Da han kommer fram til det han kaller for et torturkammer, blir han angivelig hengt opp etter fingrene. Torturkammeret er mørkt og dystert, og ligner mest sannsynligvis på torturkamre vi har sett før i Syria. Der henger han lenge mens han blir slått om og om igjen.

Etter at fangevokterne var ferdige med å slå meg, ble jeg lagt inn i et dekk slik at jeg ikke kunne bevege meg.

De totalt 50 fangene får hverken lov til å se opp eller å ligge. Det er svært lite vann og mat, og ingen prating. Til journalen forteller han at fangene var alt fra åtte til 90 år gamle.

– Jeg følte meg hjelpeløs og visste ikke hva som skulle skje.


Muzaffar Darwish ble arrestert etter å ha demontrert i Syria. Foto: Kand.nr: 217

I løpet av 22 dager skal han ha blitt torturert tre til fire ganger i uka, forteller han.

Mens Muzaffar sitter med senket hodet i cellen tenker han flere ting. Kommer jeg til å leve? Kommer jeg til å møte familien min igjen? Er det noen som vil hjelpe meg? 

Han blir til slutt løslatt etter at faren blant annet selger gården for å få han ut. Han beskriver seg selv da som svært ydmyket, svak og sliten. Han flykter alene til Tyskland bare to dager etter at han blir løslatt.

Forskjellsbehandling mellom flyktninger

I et noe slitt område av Berlin finner vi frem til lokalene til organisasjonen KuB (Kontakt und Beratungsstelle für Flüchtlinge und MigrantInnen). KuB jobber opp mot flyktninger og migranter i Tyskland, og tilbyr blant annet psyko-sosiale tjenester. Lokalet er gammelt og slitt. På en sliten kommode ligger det en haug med ulike brosjyrer på en rekke språk. Kaffemaskinen står tom, det gjør også vanndispenseren. Vi får ikke lov til å ta bilder, ettersom flere i lokalet er i Tyskland ulovlig.

Stephen Sulimma har hørt uttalige historier om krig, flukt og fattigdom. Til tross for at han jobber med mer administrative oppgaver, så har han full oversikt over hva slags problemer brukerne har og møter på. På spørsmål om hva slags psykiske lidelser flyktningene ofte har, svarer han PTSD (posttraumatisk stresslidelse) og depresjon.


Stephen Sulimma jobber i organisasjonen KuB. Han vet mye om problemen flyktningene i Tyskland møter på. Foto: Kand.nr: 216

En rekke studier har bekreftet at mange flyktninger sliter med psykisk helse-problemer. Grunnen er at de risikerer å bli utsatt for traumatiske hendelser, som tortur, krig og drap. Dette resulterer i en høyere sårbarhet for å utvikle psykiske lidelser som PTSD og depresjon. Én tysk undersøkelse viste at 41,2% av de undersøkte flyktningene hadde tegn på psykologiske plager.

Sulimma forklarer at det ikke bare er krig som traumatiserer, men også flukten og ankomsten til et nytt land.

– Det er en stor variasjon av problemer som er tilknyttet dette å forlate ditt hjemland, reise og ankomme et nytt land, forklarer han.

Han utdyper:

– Du blir konfrontert med hva ditt nye land tenker om deg.

Han forteller også at mange av brukerne deres nå er fra Russland og Ukraina. Disse blir lettere akseptert av det tyske samfunnet, ifølge Sulimma. Han mener det er lettere for mange å akseptere kristne, europeiske flyktninger enn eksempelvis muslimske, syriske flyktninger. Flere syriske flyktninger vi har snakket med i Tyskland hevder det samme.

– De “lekte” med liket hans

Alissar Alassaad vil gjerne dele historien om onkelen sin, forteller hun til Journalen. Onkelen var i en opposisjonshær der han blir skutt og drept. De syriske styrkene beholder liket, forteller hun med triste øyne.

  – Vi betalte for å få liket hans tilbake. De “lekte” med liket hans.

Hun forklarer at liket blant annet hadde blitt brent med sigaretter og «andre grusomme ting».

I likhet med millioner av andre syrere, ønsker moren til Alassaad reformer. Også hun blir lagt merke til av myndighetene.


Alissar Alassaads foreldre ble begge arrestert i Syria. Foto: Kand.nr: 217

– Det verste øyeblikket var da jeg hørte at mamma var arrestert av regimet. Pappa spurte etter henne på politistasjonen, men ble arrestert selv. Jeg tenkte hele tiden på om de var drept eller holdt fanget, og at jeg ville bli foreldreløs.

Stemmen hennes skjelver noen ganger, likevel smiler hun varmt og blunker vekk tårer. Julie Shredi sitter stille og lytter på venninnen. Hun ser aldri sjokkert ut, for hun har nok hørt mange lignende historier før.

Heldigvis blir begge foreldrene til Alassaad løslatt, og de velger å flykte. 

Vi flyktet ikke fra krigen for å få et bedre liv, men for å redde mine foreldre.

Hun legger ikke skjul på hvor traumatiserende selve flukten var for en niåring. Hun skildrer skrekkelige bilder fra elven ved grensa mellom Syria og Tyrkia. Snikskyttere skal ha skutt folk som forsøkte å krysse. Blod, kuler og døde mennesker preger minnet av krysningen.

På flukt uten mamma og pappa

Alissar Alassaads familie bor to år i Tyrkia før moren, stefaren og stebroren drar til Tyskland. Alissar og lillebroren blir igjen alene med noen fra slekten. Moren har troen på en rask familiegjenforening, men finner kjapt ut at det vil ta mange måneder. Til tross for flere tilbakeslag, klarer resten av familien å flykte videre med båt. 

– Det var mørkt og skummelt, men heldigvis var det ikke så mange bølger, forteller hun.

Når de kommer til Serbia er grensen stengt mot Kroatia, og det oppstår kaos blant flyktningene, forteller hun, og drar frem mobilen for å vise oss en video. Hun forklarer at en journalist intervjuet henne i Serbia.


Ti år gamle Alissar Alassaad håpet på at krigen i Syria ville ende. Skjermdump

– Jeg vil bare til mamma, sier den ti år gamle Alissar Alassaad i videoen journalisten la ut.  

Du kan se hele videoen her.

Klarer ikke å glemme

Alassaad-familien blir gjenforent i Tyskland etter hvert. For Alissar er det ikke lett å skulle starte et nytt liv.

– Selv om jeg følte jeg hadde klar det og vunnet på en måte, så var det også mange følelser og tanker som dukket opp, forklarer hun og utdyper:

– Jeg kunne ikke glemme det som hadde skjedd med meg i Syria, samtidig måtte jeg begynne på nytt i Tyskland.

Hun føler seg sårbar, svak og hjelpeløs. Ikke bare fordi krigen og flukten har satt sine spor, men også fordi hun ikke kan kommunisere med de andre i klassen. Fyrverkeri minner henne om bombene som falt rundt henne hjemme. Hun beskriver seg selv som forsiktig, rolig, deprimert og ensom. Hun forsøker å snakke med ulike psykologer, uten at det hjelper. Likevel har hun i det siste blitt friskere, og klart å være sosial igjen. Alissar Alassaad er nå 19 år og går siste året på videregående. 


For Alissar Alassaad ble ikke det nye i livet i Tyskland slik hun hadde ønsket med en gang. Foto: Kand.nr: 217

Hjemsøkt av drømmer

I likhet med Julie Shredi og Alissar Alassaad sliter også Muzaffar Darwish med traumer. Han drømmer fortsatt om torturen han har opplevd. I tillegg fikk han aldri møte faren sin igjen, ettersom han døde kort tid etter at han ankom Tyskland.

– Jeg lærte tysk veldig kjapt, fordi jeg hadde lovet faren min at jeg skulle studere noe bra. Etter at han døde mistet jeg all motivasjon.

På spørsmål om han har vært hos psykolog, sier han klart nei. Han har heller ikke særlig lyst, sier han.

– Jeg er en person som synes det er veldig vanskelig å si det jeg føler. Jeg vet ikke om det er på grunn av alle tingene jeg har opplevd eller ikke.


Muzaffar Darwish flyktet alene til Tyskland. Foto: Kand.nr: 217

Isolasjon og selvmordsforsøk

Det var vanskelig å forlate alt bak seg i Syria og starte på nytt, men Julie Shredi og hennes familie klarte å skape et nytt hjem i Tyskland. Men traumene fra krigen og flukten vil alltid være en del av henne, sier hun.

Etter en arbeidsskade isolerer Julie seg på rommet sitt og unngår kontakt med andre. Til tross for at hun har klart å holde seg fra å gråte under intervjuet så langt, så bryter hun plutselig sammen. Hun drar fram håndleddet som er fullt av lange, tynne arr.

– Jeg forsøkte å ta livet mitt fire ganger, forteller hun mens tårene strømmer ned ansiktet.

Venninnen Alissar gir henne papir. Mens hun forteller, blir mer og mer papir brukt for å tørke tårer. Til slutt ligger alle tårene hennes i en våt papirball på bordet. Nå er hun heldigvis mye bedre enn før. Hun har begynt å snakke om ting hun aldri turte å snakke om tidligere, sier hun forsiktig. Men når hun er alene, hører hun stemmer i hodet sitt som skriker.


Shredi og moren la på flukt etter at en politimann truet dem. Foto: Kand.nr: 217

Hun forteller oss at hun ikke ønsker å dra til en tysk psykolog, fordi hun har hørt mye dårlig om dem.

– Jeg prøver å finne en arabisk psykolog slik at det blir lettere å uttrykke følelsene mine, sier hun. 

Muzaffar og Alissar nikker samstemt, for de har hørt det samme.

– Mange som bor i Syria tror at livet deres er verre enn livet til de som bor i utlandet, men det er ikke alltid sant. Selv om man har det bedre materielt sett i utlandet, kan man fortsatt ha problemer med psykisk helse, avslutter hun.

Tyske myndigheter har ikke hatt mulighet til å stille til intervju, eller svare på kritikken som kommer frem i denne reportasjen. Til Journalen skriver de:

 «I løpet av de første 18 månedene av oppholdet i Tyskland […] har mottakere i henhold til AsylbLG rett til medisinsk behandling og tannbehandling som kreves for å behandle akutte sykdommer og smerter […]. Loven gir ingen begrensninger på type sykdom, slik at også behandling av psykiske lidelser kan inkluderes.»

 

Du kan lese hele svaret fra tyske myndigheter i boksen nedenfor på engelsk:

 

 

Asylum seekers receive benefits according to the Asylum Seekers Benefits Act (AsylbLG), for example if they submit a formal application for asylum to the Federal Office for Migration and Refugees (BAMF).

In the AsylbLG, benefits are regulated, among other things, for materially needy asylum seekers, tolerated persons, those who are enforceably obliged to leave the country and other persons with certain residence titles in the Federal Republic of Germany. During the first 18 months of their stay in Germany, the so-called basic benefit, beneficiaries are entitled under the AsylbLG to the medical and dental treatment required to treat acute illnesses and pain, including the supply of medicines and bandages as well as other items for recovery, improvement or Services required to alleviate diseases and the consequences of diseases. In addition, among other things, the officially recommended vaccinations and medically required check-ups for the prevention and early detection of diseases are provided. Dentures are provided if this cannot be postponed in individual cases for medical reasons.

Expectant mothers and women who have recently given birth are entitled to medical and nursing help and care, midwife help, medicines, bandages and remedies. Further benefits can be granted if they are essential to safeguard health in individual cases. This regulation enables the competent benefit authorities to meet special needs in individual cases. The law does not provide for any restrictions on the type of illness, so that the treatment of mental illness can also be included.