Bedre kår for pressefrihet, men voldsbruken øker

2. mai presenterte det tunisiske journalistforbundet tall som viser at vold mot journalister har økt med 30 prosent de siste tolv månedene. Ifølge leder Neji Bghouri opplever journalistene at det er myndighetene som utøver volden.

– Når vi er ute og dekker demonstrasjoner og opptøyer, utsetter vi oss for fare. Sikkerhetsstyrkene er den største trusselen mot oss, sier han til nettavisen Business Week.

Les her om NRK-journalister som hjalp sine tunisiske kolleger.

Det er risikabelt å dekke demonstrasjoner i Tunisia. Den siste journalisten som ble drept av tunisiske myndigheter var Lucas Dolega. Han ble drept da han dekket revolusjonen i 2011. I tidsperioden 2005-2010 ble syv tunisiske journalister fengslet.

Ifølge Committee to Protect Journalists (CPJ) har ingen journalister blitt fengslet etter 2011, men det finnes eksempler på at maktkritiske bloggere har blitt arrestert. Den 25. desember ble bloggeren Yassine Ayari pågrepet for å ha ærekrenket militære offiserer. Han ble dømt til tre års fengsel.

Bedre, men ikke perfekt

Likevel er det ting som tyder på at pressefriheten har blitt bedre siden revolusjonen i 2011. Siden den gang har Tunisia klatret 38 plasser på den globale pressefrihetsindeksen. Landet er nå rangert som nummer 126 av 180 land.

Hovedårsaken til at pressefriheten har blitt bedre er at president Ben Ali og hans regime ble nærmest jaget ut av landet i 2011. Fire år etter har landet fått nye medielover. Ifølge den ett år gamle grunnloven har alle individer ytringsfrihet og mediene har trykkefrihet.

Les mer om Grunnloven her.

– Det er tydelig at pressefriheten blir stadig større, men som i mange andre sektorerer, er det rom for forbedring. Det tar tid å endre en kultur, sier Houyem Hajji, andresekretær og diplomat ved Den tunisiske ambassaden i Oslo.

Men tunisiske journalister er bekymret for forslaget om å innføre en antiterrorlov. Les mer her.

Fryktkultur i pressen

Under diktaturet var det umulig å drive maktkritisk journalistikk i Tunisia, og journalistene fungerte til en viss grad som informasjonsarbeidere for Ben Ali.

TunisiaHouyem Hajji, ved Den tunisiske ambassaden i Oslo, mener det vil ta tid å endre pressekulturen i hjemlandet. Foto: Kenneth Fossheim– Det tidligere regimet stoppet journalisters ytringsfrihet og pressefrihet, sier ambassadør Hajji.

I dag er mediene frie i teorien, men i praksis er de fremdeles påvirket av at politiske partier finansierer driften og farger innholdet.

– Det er en lang vei igjen å gå når det gjelder pressefrihet og ytringsfrihet. Korrupsjon er fortsatt et problem i mediene, sier utenriksjournalist i den arabiske avisen Al Assabah, Essia Atrous.

Les mer om korrupsjon i mediene her.

Økonomien i mediene er også dårlig. Årsaken er at annonsemarkedet er for lite, og journalistlønningene er for lave til å leve av.

– Journalister kan ikke si nei til sjefen. Man er hele tiden redd for å miste jobben, det gjelder spesielt i private medier, sier Taoufik Yacoub ved journalistutdanningen IPSI på Universtetet i Manouba.

Flere av redaktørene og eierne av tunisiske mediehus er tidligere topper fra Ben Alis regime.

På vei mot demokrati

Den arabiske våren startet med revolusjonen i Tunisia. Sammenlignet med land som Jemen, Libya, Syria og Egypt, har Tunisia kommet best ut av opprøret.

– Tunisia er det eneste treet som står igjen i en rasert skog, sa lederen av det islamistiske partiet Ennahdha, Rachid Ghannouchi, da han gratulerte det sekulære partiet Nidaa Toures med valgseieren i fjor høst.

Tunisia har gjennomført sitt første frie valg til nasjonalforsamlingen og på lokalt nivå, samt den nye republikkens første presidentvalg. Det var 87 år gamle Beji Caid Essebsi fra partiet Nidaa Tounes som ble president.

Les mer om revolusjonen, utviklingen og historien til Tunisia her.

– Landet har gått fra å være et diktatur til å bli et demokrati der ytringsfrihet er nedfelt i Grunnloven, mener Silje Bryne ved Den norske ambassaden i Alger.