- Får jeg ikke sagt det jeg mener, kunne jeg like gjerne vært død

– Jeg har alltid vært veldig annerledes, og ikke en typisk afghansk jente. Hvis noen sier at det er noe jeg ikke kan gjøre, så gjør jeg det, ler Shirzad.

Som barn ble hun oppmuntret til å følge drømmene sine, og spesielt moren var en viktig støttespiller.

Valgte journalistikk

På en benk blant blomstrende rododendron i Botanisk hage på Tøyen sier Hasina Shirzad at hun bestandig har vært ei jente med mye på hjertet. Hun har hele livet fått høre at hun skiller seg ut og at hun er modig. Journalistikken falt naturlig for henne.

Avgjørelsen om å ta journalistutdanning var et vanskelig valg for Shirzad, men ikke fordi hun var redd.

– De fleste kvinner som utdanner seg i Afghanistan får ikke muligheten til å jobbe, og blir hjemmeværende. For meg var det derfor veldig viktig at jeg ikke bare skulle studere journalistikk, men også praktisere faget, sier hun.

– Så det var først da jeg var sikker på at jeg kunne praktisere at jeg tok valget om å bli journalist, forklarer Shirzad. 

Shirzad fullførte utdannelsen i 2014 og fikk jobb som sjefredaktør i det afghanske magasinet Khadmat. I tillegg jobbet hun som talsperson i den afghanske valgkommisjonen. 

Øynene hennes lyser opp idet hun snakker om alle de spennende menneskene hun fikk jobbe med, og hvor godt det var å tjene egne penger. 

Hun hadde store planer for fremtiden sin i Afghanistan. Drømmen var å ta en mastergrad og etter hvert også en doktorgrad i journalistikk. Slik ble det ikke.

Utsatt for bombeattentat

På vei til jobb en torsdag morgen eksploderte en bombe i bilen hvor Shirzad, en kollega og hans ni år gamle sønn satt. Hun skjønte at hun var målet.

– Jeg var sikker på at jeg kom til å dø. Det føltes som om hele høyresiden av kroppen sto i brann, og jeg kjente ikke beina mine, sier hun.

Shirzad tilbragte det neste halvåret på sykehus, hvor hun ble operert flere ganger. Hun hadde tredjegrads forbrenning på 15 prosent av kroppen. Likevel er hun heldig.

Hun kunne i likhet med Mina Mangal, som ble drept sist lørdag, vært en del av den dystre statistikken over drepte journalister i Afghanistan.

– Jeg møtte Mina ved et par anledninger. Hun var ung, talentfull og en ressurs for Afghanistan. Det er desverre mange kvinner som møter samme skjebne som Mina, og jeg skulle ønske myndighetene tok truslene mot oss journalister mer på alvor, sier Shirzad.

Hun mener selv at hun var et mål fordi hun var ung, og fordi hun var kvinne. Unge kvinner er et yndet mål for slike angrep. Hensikten er å skremme andre kvinner fra å få seg utdanning og jobb.

Trosser truslene

Mens hun lytter til den fredfulle fuglekvitteren som nå omringer henne, innrømmer hun at hun ikke tar tryggheten for gitt. 

Da Shirzad var fem år gammel, kom Taliban til makten i Afghanistan. Fra 1996 ble landet styrt av konservative sharia-lover, og det ble innført forbud mot TV og radio. Det var heller ikke lov til å danse og høre på musikk.

Jentene ble nektet skolegang og sendt hjem, men Shirzad og søsteren var heldige.

– Moren min sendte søsteren min til Pakistan, slik at hun skulle få muligheten til å gå på skole, og underviste meg hjemme, forklarer hun stolt.

Etter Talibans fall i 2001 ble forbudet mot TV og radio fjernet, og pressen har klart å etablere seg igjen. Likevel ble landet i 2018 rangert som det dødeligste landet i verden for journalister av Reportere uten grenser.

Journalister lever med konstante trusler fra Taliban, IS, ulike krigsherrer og myndighetene. Så langt i år er fem journalister drept på jobb.

– Å leve i frykt er vanlig i Afghanistan. Vi vet ikke hvordan trygghet og sikkerhet føles, forklarer Shirzad.

– Selv om jeg vet at journalistikk er et farlig yrke, så kjente jeg verken frykt eller redsel fordi jeg heller ikke har kjent trygghet, sier hun.

Ny start i Norge

– Alle drømmene og planene mine ble knust, og jeg har et hull i hjertet fordi jeg er borte fra hjemlandet mitt, sier Shirzad.

Likevel er Shirzad glad for at det ble som og det ble, og at hun i dag er i Norge. Hun stopper opp litt og myser mot vårsolen, før hun fortsetter:

– Jeg forteller meg selv at dette skjedde for det beste. Jeg har forandret meg mye som menneske, og heldigvis har jeg fått fortsette å studere i Norge, sier hun.

Selv om veien her også har vært tung, er hun i dag masterstudent i journalistikk og mediefag ved OsloMet. Den store drømmen er fortsatt å få en doktorgrad.

Shirzad forklarer at journalistikken hennes er motivert av at hun alltid har vært glad i å formidle sannheten. Dersom noe er galt i samfunnet, har hun alltid følt at hun må snakke om det. Shirzad påpeker at dette ikke kun gjelder Afghanistan, men også Norge.

Da hun kom til Norge ble ikke Shirzads utdanning sett på som gyldig, og i løpet av en toårsperiode måtte hun gjennom flere tester.

– Det har vært tungvint og tidkrevende for meg å fortsette studiet mitt her, og jeg har måttet kjempe mot systemet for å få det til, sier hun.

– I løpet av de årene jeg har vært her har jeg lagt merke til endringer som kan gjøres i Norge, og på sikt kunne jeg ha tenkt meg å jobbe innenfor politikken, smiler hun.