Afghanistan - den skjøre gjenoppbyggingen
Afghanistan har vært i nesten uavbrutt krig siden Sovjetunionen invaderte landet for 40 år siden.
Sør i det fjellrike Sentral-Asia, strategisk plassert langs den historiske Silkeveien, ligger Afghanistan. Plasseringen har gjort at landet gjennom historien har blitt revet mellom ulike imperier. Også i nyere tid har landet vært sterkt preget av konflikt: Afghanistan har vært i nesten uavbrutt krig siden Sovjetunionen invaderte landet for 40 år siden.
Menneskerettighetene i Afghanistan er under sterkt press, men man kan se en positiv utvikling i tilgangen på utdanning og oppblomstringen av kultur etter Talibans fall.
Forsøkte å reformere landet
I Afghanistans tidlige historie var området del av ulike greske, sentralasiatiske, persiske og indiske riker. Religionen parsisme, eller zoroastrisme, var rådende til og med Alexander den stores erobring i 330 f.Kr. De indiske Mauryaene brakte med seg hindusimen og buddhismen da de annekterte området i 305 f.Kr. I middelalderen gjorde henholdsvis islam (ca. 640) og mongolene (ca. 1220) sitt inntog.
Opprettelsen av den moderne staten Afghanistan regnes gjerne fra kroningen av Ahmed Shah Durrani i 1747. De neste 150 årene var landet en viktig buffersone mellom russisk og britisk imperialisme.
Etter at Afghanistan fikk uavhengighet fra Storbritannia i 1919 ble landet et konstitusjonelt monarki. Kong Amanullah Khan gjorde et radikalt forsøk på å reformere samfunnet. Blant tiltakene var opprettelsen av sekulære skoler for både gutter og jenter, samt å motarbeide de tradisjonelle kravene om tildekkende klesdrakt for kvinner. Reformene møtte sterk motstand, og kongen måtte abdisere og dra i eksil i 1929.
De etterfølgende kongene Nadir Khan og Mohammed Zahir Shah tok landet gjennom en mer gradvis modernisering og kulturell åpning, som tok hensyn til de ulike stammetradisjonene. Kong Zahir Khan ble avsatt av den tidligere statsministeren Sardar Mohammed Daud ved statskupp i 1973.
Invadert av Sovjetunionen
Daud satt som president til 1978, en periode preget av indre uro som til slutt brøt ut i en borgerkrig der ulike Sovjet- og islamistvennlige grupper økte sin innflytelse.
I 1979 invaderte Sovjetunionen Afghanistan under påskudd av å støtte det regjerende kommunistpartiet. Som del av den kalde krigen mot Sovjet ga USA støtte til de islamistiske Mujahedin. Til tross for militære styrker på mer enn 100 000 soldater klarte sovjetstyrkene aldri å bekjempe Mujahedin på landsbygda.
Da russerne trakk seg tilbake i 1989, er det antatt at krigen hadde kostet over én million afghanere livet og sendt så mange som en tredjedel av befolkningen på flukt.
Taliban tok makten
Under krigen hadde den felles fienden Sovjet fungert samlende på de ulike Mujahedin-gruppene. Etter krigen blusset gamle konflikter opp igjen, særlig langs etniske linjer. Da det tidligere Sovjet-støttede regimet i Kabul kapitulerte i april 1992, brøt det ut kamper blant annet mellom fraksjoner av pasthuner på den ene siden og tadsjikere og usbekere på den andre. Ulike mujahedinfraksjoner og Iran-vennlige styrker sloss om hovedstaden i flere omganger de neste to årene, og forårsaket store sivile tap.
Den vedvarende borgerkrigen la forholdene til rette for Taliban, som etter hvert fremsto som en mulig garantist for lov og orden. Etter opprettelsen i 1994 begynte de erobringen av Sør- og Vest-Afghanistan og inntok Kabul i september 1996. Etter å ha tatt kontroll over mesteparten av landet gikk Taliban i gang med å skape verdens mest ortodokse islamske samfunn, inkludert en vellykket kampanje mot landets opiumproduksjon.
Krigen mot Taliban
I kjølvannet av terrorangrepene 11 september 2001 forlangte USA at Taliban skulle utlevere Osama bin Laden og stenge al-Qaidas treningsleirer i Afghanistan. Da Taliban nektet, innledet USA, Storbritannia og deres afghanske allierte en kombinert bombe og bakkeoffensiv. Innen utgangen av året var Taliban drevet ut av både Kabul og sitt gamle hovedsete i Kandahar.
Etter å ha blitt innsatt som midlertidig president, først av de internasjonale allierte i 2001, og så av en nasjonal rådsforsamling, en såkalt ‘Loya Jirga’, i 2002, ble pasthuneren Hamid Karzai Afghanistans første valgte president i 2004. Tidligere på året hadde Loya Jirga vedtatt en ny grunnlov som ga presidenten utvidet makt på bekostning av lokalt selvstyre, og la grunnlaget for like sivile rettigheter og demokratiske valg.
USA fortsatte krigen mot Taliban, etter hvert støttet av den NATO-ledede sikkerhetsstyrken ISAF, som også Norge bidro til. Tross den vellykkede innledende krigføringen, ble det fra tidlig i 2005 klart at Taliban var i ferd med å gjenvinne styrke. Karzais regime i Kabul var plaget av korrupsjon, og forsøk på å danne nasjonale sikkerhetsstyrker led under interne etniske motsetninger og for liten internasjonal støtte.
Internasjonale styrker trekker seg ut
Da Barack Obama ble valgt som amerikansk president i 2008, lovet han en fornyet innsats i krigen i Afghanistan etter modell av krigen i Irak. Etter en intensivering av dronekampanjen og en økning av de militære styrkene, som nådde 100 000, kulminerte denne innsatsen i drapet på Osama bin Laden i mai 2011.
Kort tid etter meldte USA at de anså mange av krigsmålene som nådd, og at de ville begynne å planlegge en uttrekning.
I 2013 besluttet den internasjonale koalisjonen en gradvis uttrekning av sine styrker i Afghanistan, og at de nasjonale sikkerhetsstyrkene skulle overta ansvaret.
Siden da tyder mye på at sikkerhetssituasjonen i Afghanistan har forverret seg, og at Taliban igjen vinner innflytelse på bekostning av styresmaktene i Kabul. Fremdeles er det et betydelig internasjonalt nærvær i Afghanistan, deriblant om lag 60 norske militære.
Fredsforhandlinger med Taliban
Den 25 februar i år begynte fredsforhandlinger mellom USA og Taliban i Qatar.
President Ghanis regjering, som Taliban ikke anerkjenner, har så langt ikke fått delta i samtalene.
Den 26. april opplyste det amerikanske utenriksdepartementet at Taliban har lovet å avbryte kontakten med al-Qaida, samt å bekjempe IS og andre terrorgrupper.
Amerikanerne har på sin side lovet å fortsette uttrekningen av internasjonale styrker i Afghanistan, og uttrykker et ønske om å få Ghanis regjering med i forhandlingene.
Kilde: BBC, New York Times.
Under Talibans styre
Fra islam gjorde sitt inntog i Afghanistan på 600-tallet, gikk det mindre enn 200 år før de fleste av landets innbyggere hadde konvertert til religionen. I dag anslås det at rundt 99 prosent av landets befolkning er muslimer.
Av disse er om lag 85-90 prosent sunni og 10-15 prosent shia, men det finnes ikke sikre offentlige tall.
Under Mujahedin og Taliban-regimene på 1990-tallet var sharia grunnlaget for landets styresett. I denne perioden ble afghanske kvinners levekår svært vanskelige. Da Taliban tok makten mistet kvinner adgang til lønnet arbeid og skolegang, og de fikk dårligere tilgang til helsetjenester.
Tok kontroll over pressen
Regimet hadde sterk kontroll over mediene. Med bakgrunn i billedforbudet i islam ble TV forbudt.
Aviser ble stort sett avskaffet, og de få som var igjen kunne ikke publisere bilder eller leserinnlegg.
Den statlige Radio Afghanistan, omdøpt til «Radio sharias stemme», var eneste lovlige radiokanal og sendte kun religiøst innhold.
I dagens grunnlov er kravet at ingen lov skal «stride mot islam», men sharia er ikke lenger grunnlaget for lovverket. Allikevel råder ortodokse islamske normer fremdeles i lokalsamfunn på landsbygda. Disse normene, som også forfektes lokalt av det sentrale Ulama-rådet, hindrer videre modernisering av samfunnet.
Lokal selvråderett står sterkt
I dag er Afghanistan en islamsk republikk. Regjeringen sitter i Kabul, og har siden landet fikk ny grunnlov i 2004 vært ledet av en president og to visepresidenter. Ved valget i 2014 ble Ashraf Ghani president. Abdullah Abdullah, som også hevdet å ha seiret i valget, ble utøvende regjeringssjef, i praksis statsminister.
Nasjonalforsamlingen Meli Shura består av senatet, som delvis er valgt og delvis er utpekt av presidenten, og folkekammeret, som velges ved direkte parlamentsvalg. Meli Shura godkjenner ministrene, som blir foreslått av presidenten.
Afghanistan er delt inn i 34 provinser styrt av guvernører utnevnt av regjeringen. Fra gammelt av har tanken om lokal selvråderett stått sterkt, og guvernørene nyter mindre lojalitet enn lokale klanledere. Konflikter løses gjerne i eldreråd kalt ‘jirgaer’ og 'shuraer', og regjeringen har dermed begrenset autoritet utenfor Kabul.
Sliter med korrupsjon
En annen utfordring for regjeringens makt, samt for effektiviteten til politi- og forsvarsstyrker, er utbredt korrupsjon.
På Transparency Internationals korrupsjonsindeks er Afghanistan på 172 plass av 180 land. Siden 2014 har Afghanistan lidd under massiv kapitalflukt. Middelklassen og landets rikeste har derfor i økende grad gjort investeringene sine utenlands av frykt for politisk ustabilitet.
Den 20. oktober 2018 ble det etter mer enn to års utsettelse holdt parlamentsvalg. Etter månedsvis med usikkerhet publiserte valgkommisjonen resultatene fra hovedstaden 14. mai i år. Parlamentets første sesjon endte imidlertid i tilløp til slåsskamp da det skulle velges ny ordstyrer.
Den 28. september 2019 skal det etter planen holdes presidentvalg, der Ashraf Ghani, Abdullah Abdullah og 16 andre kandidater stiller. Blant de andre kandidatene er den nåværende nasjonale sikkerhetsrådgiveren Mohammad Hanif Atmar.
Avhengige av internasjonal bistand
Afghanistans økonomi har lidd under tiårene med krig. Landet er rikt på naturressurser som olje, naturgass og mineraler, men disse er dårlig utnyttet. Krig og tørke har også ødelagt mange av landets tradisjonelle vanningsannlegg, karezene. Særlig har dette rammet ferskvannstilførselen sør i Afghanistan. En annen begrensende faktor for økonomisk utvikling er mangelen på brukbare veier og annen infrastruktur.
Jordbruk har tradisjonelt vært den viktigste næringsveien i Afghanistan, og har tidligere sysselsatt så mye som 70 prosent av den totale arbeidsstokken. I 2018 hadde dette sunket til 38 prosent, ifølge Verdensbanken.
En alvorlig tørke i 1998-2001, og de etterfølgende krigshandlingene, har gjort at Afghanistan ikke lenger er selvforsynt med mat. Ulovlig opiumsdyrking står for en betydelig del av inntektene fra jordbruket. Produksjonen av opium har steget voldsomt de siste årene, tross en nedgang som følge av tørke i 2018.
Landet er i dag helt avhengig av internasjonal bistand. Etter invasjonen i 2001 opplevde Afghanistan en vekst i BNP med 70 prosent, men denne veksten har stagnert etter nedtrappingen av det internasjonale nærværet fra 2014.
Ung og sammensatt befolkning
Afghanistan er etnisk svært sammensatt. De største folkegruppene er pashtunene, tadsjikerne, hazaraene og usbekerne. Det finnes også grupper med turkmenere, kirgisere og balutsjere med flere. Andelstallene for de ulike gruppene er usikre, og etnisk tilhørighet er et sensitivt og svært politisert tema i Afghanistan. Den lokale etniske tilhørigheten står sterkt, og går til dels på bekostning av den nasjonale identiteten.
Om lag halvparten av landets befolkning er under 15 år, og i en rapport fra FNs befolkningsfond i 2013 ble Afghanistan beskrevet som det landet der det «er vanskeligst å bli gammel». Den afghanske regjeringen anslår at rundt 55 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen, og i deler av landet er helsesituasjonen svært kritisk for internflyktninger og andre utsatte grupper.
På vei mot bedre utdanning
Utdanningsforholdene i Afghanistan har vært vanskelige i lang tid: Rundt halvparten av lærerne har ikke fullført videregående skole, og lærebøker og annet utstyr er mangelvare.
Sikkerheten ved skolene er også dårlig, spesielt de på landsbygda som tilbyr jenter utdanning. I 2018 registrerte FN 191 tilfeller der skoler ble skadet, enten ved direkte eller indirekte angrep. Dette var en tredobling fra 2017, og henger delvis sammen med at skolene ble brukt som valglokaler.
I fjor meldte Reuters at over 1000 skoler var stengt i Afghanistan.
De senere årene kan man allikevel se en positiv utvikling. Det er blitt åpnet flere nye skoler og lærere får mer opplæring enn før. Omtrent 70 prosent av den voksne befolkningen er analfabeter, men rundt 30 prosent av jentene og rundt 60 prosent av guttene i landet kan nå lese og skrive.
Prinsippet om like utdanningsrettigheter for kvinner og menn ble grunnlovsfestet i 2004, men til tross for disse formelle rettighetene, gjenstår det et viktig arbeid med holdningsendring om kvinners rett til utdanning. Rundt 66 prosent av jentene registreres nå i grunnskolen, og nesten 80 prosent av disse fullfører seksårig grunnutdanning, ifølge UNESCO.
Kulturell gjenoppblomstring
Siden Talibans fall har dusinvis av radio- og TV-stasjoner blitt etablert eller gjenåpnet. I april gjenga TOLO news tall fra regjeringen som viste at det nå er 203 TV-kanaler, 349 radiostasjoner og 1327 trykte publikasjoner tilgjengelig i Afghanistan. Allikevel praktiserer mange medier selvsensur av frykt for Taliban og andre terrorgrupper.
Den internasjonale telekommunikasjonsunionen anslår at rundt ti prosent av befolkningen bruker internett. Facebook blir en stadig viktigere del av folks mediekonsum, men er fremdeles forbeholdt de unge, høyt utdannede og eliten. Radio forblir det viktigste nyhetsmediet for folk flest, delvis på grunn av den høye analfabetismen.
Afghanistan har en lang teatertradisjon, der musikk også spiller en viktig rolle. Fortellere opptrer i gatene, og gjengir heltedikt om krigsherrer og religiøse forbilder. De historiske fortellingene er de vanligste, men det lages også dikt som forteller nytt om kjente personer.
Etter å ha vært forbudt under Taliban, har tradisjonell afghansk folkemusikk fått nytt liv. Her gir de ulike etniske gruppene uttrykk for sine særpreg. Populærmusikk er også blitt vanlig, og spesielt indisk pop har fått stor kulturell innflytelse. Siden 2005 har TV-kanalen TOLO sendt det populære Afghan Star, et idol-liknende program der unge talenter konkurrerer om publikums og dommernes stemmer.
Rettigheter i teorien, livsfarlig i praksis
Afghanistan har undertegnet de fleste internasjonale menneskerettighetskonvensjonene, men befolkningen har liten kunnskap om egne rettigheter. Etter Talibans fall ble det opprettet et eget kvinnedepartement, og kvinner har nå formell innflytelse i politiske prosesser. Dessverre har dette liten praktisk betydning i et lokalsamfunn dominert av tradisjonelle normer og verdier.
I 2011 offentliggjorde Oxfam en undersøkelse som viste at 87 prosent av afghanske kvinner oppga å ha blitt utsatt for fysisk vold, voldtekt og/eller tvangsekteskap.
Ytringsfrihet er lovfestet i grunnloven fra 2004, og da FN undersøkte menneskerettstilstanden i 2014, gikk regjeringen med på å sikre pressefriheten ved å rettsforfølge trusler og vold mot journalister. Til tross for dette har angrep på journalister økt de siste årene. 2018 var det dødeligste året for journalister siden 2001, med i alt 16 drepte ifølge Reportere Uten Grenser.
Kvinnelige journalister er særlig utsatt for vold og trusler, mens de fleste drepte journalistene er menn. Politiske tjenestemenn og offiserer i sikkerhetsstyrkene står for mange av trusseltilfellene, ofte i kjølvannet av korrupsjonsanklager. De fleste drapene begås av Taliban, IS og andre terrororganisasjoner.
En positiv utvikling i journalistikkens kår kom i 2016, med opprettelsen av en ny mediekommisjon. Samme år undertegnet president Ghani erklæringer som etterlyste bedre beskyttelse for journalister, samt økt tilgang til informasjon.
Kilder
Johannessen, Bjørn & Holmboe, Haakon & Tvedt, Knut Are. (2019, 18. mars). Afghanistans historie. I Store norske leksikon. Hentet 22. mai 2019 fra https://snl.no/Afghanistans_historie
Weinbaum, Marvin G. (2019, 4. april). Afghanistan, Struggle for democracy. I Encyclopædia Britannica. Hentet 22. mai 2019 fra https://www.britannica.com/place/Afghanistan/Struggle-for-democracy
Stenersen, Anne & Johannessen, Bjørn. (2018, 20. juli). Krigen i Afghanistan. I Store norske leksikon. Hentet 22. mai 2019 fra https://snl.no/Krigen_i_Afghanistan
https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/regjeringen-oker-innsatsen-i-internasjonale-operasjoner/id2607155/
