Tilrettelegger for økt selvtillit og motivasjon blant unge skoletrøtte

Klokken er så vidt bikket åtte, en kjølig februar morgen. Bålpannen er tent, og stemningen god, der lokale bønder, lærere og ungdomsskoleelever fra ulike skoler i Lier sitter samlet. I en stor sirkel rundt flammene flyter praten lett. Koppene fylles med varm kaffe, og glassene med eplejuice. Presset av lokale epler, skal vites.

– Selv om vi må stå opp mye tidligere enn når vi skal på skolen, så gjør det ingenting. Det er utrolig spennende her, og vi lærer masse. Og så får vi oppleve mye vi ikke kan oppleve på skolen. På gården er jeg allerede blitt både pappa og bestefar, sier niendeklassingen Thomas Øvstevoll (14), mens han smiler fra øre til øre.

Historien til Thomas kommer vi tilbake til.

Tett samarbeid

Gjennom en pandemi, som fortsatt ikke er over, har det vært svært utfordrende for mange norske skoleungdommer å tilpasse seg en ekstraordinær skolehverdag. Sosial distansering, digital hjemmeskole og begrensede fritidsaktiviteter har gjort en allerede vanskelig læresituasjon enda verre. Spesielt for ungdom som allerede sliter med ulike lærevansker.

Tilbudet Skolegården er et initiativ mellom Lier kommune og et knippe gårder i kommunen. Ordningen gir ungdomsskoleelever, som av ulike årsaker vil ha utbytte av en alternativ skoledag, tilrettelagte aktiviteter og læring en dag i uka.

Tilbudet sørger likevel for at elevene følger skolens fagplan, men på samme tid gis et innblikk i bondens daglige virke. Bøndene samarbeider tett med lærestedene, og rapporterer daglig tilbake til skolene, kommunens representant og foreldrene. Sistnevnte får forøvrig også bilder av deres håpefulles bidrag gjennom dagen.

– Det var en politisk vilje til å få tilbudet opp og gå. Lokalpolitikerne ønsket veldig sterkt å kunne gi et tilbud om en alternativ skoledag. Jeg er veldig glad for at vi har klart å få dette til, og ser allerede at det fungerer veldig bra, sier ordfører Gunn Cecilie Ringdal, som for anledningen også er invitert til gårds.

Skolegården startet i januar, og nå er 21 elever tilknyttet tilbudet. I grupper på tre gjennomfører de en dag i uka på enten Hope gård ved Lierbyen eller Telle gård i Sylling.

– Vi har jo allerede knyttet oss til elevene våre, og er blitt veldig glad i dem. Det er givende å se hvordan de lyser opp, når de beveger seg rundt husdyrene og steller med dem. Det viser uten tvil at vi har truffet spikeren på hodet med et tilbud som passer fint for elevene, sier bonde og tilrettelegger Sigrid Hope.

Lærer ting på en annen måte

På en liten trappesats i fjøset har Thomas satt seg ned med beina hengende utenfor kanten. Sammen med kompisen Jakob Fosse (15), er lunsjen funnet frem. Det aller første på menyen er den halve literen med sjokolademelk. De løfter begge sine melkekartonger, i retning av hverandre, og møtes i en skål. De ler og peker ned på ei av jentene, som er i full gang med å gjøre Bravo klar til å melkes.

– Vi elsker sjokolademelk, og den er det helt sikkert Bravo som lager. Brun melk. Brun ku. Bravo er jo den bruneste kua på gården, ler de to samstemte kompisene.

For undertegnede er det lett å se at elevene trives. Synet av positive og glade ungdommer, fra ulike skoler og klassetrinn som knytter vennskapsbånd, gleder et middelaldrende hjerte. Jeg må nok innrømme at jeg føler på en aldri så liten misunnelse, over at det ikke fantes et slikt tilbud da jeg selv var en skoletrøtt ungdomsskoleelev.

– Det er veldig koselig her, og vi kan snakke om alt. Jentene tuller med guttene, og guttene tuller med oss. Men vi er venner, altså, bedyrer niendeklassingen Maja Liberg (14), som gjør hesten Bambino klar for en liten ridetur.

– Vi lærer ting på en helt annen måte enn på skolen, men det blir også gøyere på skolen når vi glede oss til å komme tilbake hit, sier hun.

For elevene vil skoledagen på gården kunne omfatte mange opplevelser. Det legges til rette for samhold gjennom å gå turer til gapahuken, tenne bål og grille, kjøre ATV og til og med ri på hest. Likevel er også de dagligdagse gårdoppgavene en del av opplegget.

– Det vi gjør på gården er ekte gårdsdrift. Elevene får følge hele livsløpet, fra start til slutt. sier tilrettelegger Mona Telle ved Telle gård.

– Elevene overværer både fødsler, inseminering og slakting. Dør en kalv, så dør den. Når den fødes, vil det være gørr og blod, legger Sigrid Hope fra Hope gård til.

Håper på et varig tilbud

Det kommunale tilbudet er ment som et prøveprosjekt over en treårs periode. Ordføreren i Lier kommune utelukker likevel ikke at tilbudet kan bli et varig, kommunalt tilbud.

– Nå har vi ikke høstet mer enn noen ukers erfaring, men responsen fra både lærere og foreldre har så langt vært entydig positive. Elevene som er med på dette prosjektet virker mer selvsikre, gladere og viser en økt interesse for skolearbeidet. Håpet er selvsagt at det vil vedvare, og at prosjektet kan gjøres permanent, sier ordfører Gunn Cecilie Ringdal i Lier kommune,

Forbedrer konsentrasjonen

Inne hos dyra er det ingen som reagerer på fjøslukta, og ingen som synes de store dyra er skumle. Med trente blikk sjekker de at alle dyrene har det bra, mens flere av kuene får litt kos med luggen.

– Det er koselig å bruke tid med dyra, og det er kjempebra å kunne bruke dagen til noe som føles godt, sier Tobias Sagstad (15) til Journalen, mens han koser med Dagros, som klart viser tegn til ønske om mer nærkontakt.

– Det å kose med dyrene denne ene dagen i uka får meg til å føle at jeg blir bedre på å konsentrere meg, de dagene jeg ikke er på gården, legger tiendeklassingen fra Lierbyen til.

Historien om Milli

Vi skal tilbake til Thomas, som gjerne ønsker å fortelle mer om sin tid på gården. Allerede for to år siden begynte han å stoppe innom Hope gård, etter å ha latt seg fascinere av alle dyrene han passerte på veien til og fra skolen. Han innrømmer også at han snek seg inn for å kose med kuene og hestene når de beitet. Likevel var det geitene han likte aller best.

– Han skal ha for at han ikke er redd av seg, selv om ikke det er utelukkende positivt. Å snike seg forbi et strømgjerde, for å gå inn til dyr man ikke kjenner, kan jo være farlig, sier Sigrid Hope fra Hope gård.

– Men istedenfor å kjefte på meg, lot de meg bli bedre kjent med alle dyrene på gården. Siden da har jeg egentlig bare kommet innom for å kose litt med dem, dyrene altså, og hjelpe litt til på gården skyter Thomas inn, litt lattermildt.

Han måtte etterhvert også innrømme at Sigrid fikk litt kos, hun også.

Men tilbake til Milli, og historien om hvordan Thomas i løpet av to år er blitt både pappa og bestefar.

– Det startet som en helt perfekt torsdag i 2019. Jeg gledet meg fordi en av geitene skulle føde. Men geitekillingen klarte ikke å komme ut på vanlig måte, så dyrlegen måtte komme for å finne ut hva som var feil. Det var noe som hadde krysset seg, eller noe sånt, forklarer en svært engasjert Thomas.

Han forklarer videre med stor entusiasme, om at slakteren måtte komme for å foreta nødslakt, før geitekillingen ble skåret ut.

– Jeg hadde et teppe, og med en gang killingen kom ut pakket jeg teppet rundt den, og la meg ved siden av og koste den. Mammaen var jo død, så jeg følte at jeg måtte holde den varm og passe litt på den. Jeg fikk et spesielt nært forhold til henne, og derfor kaller jeg meg Pappaen hennes, sier han stolt.

I dag er geitekillingen vokst seg stor, og bærer navnet Milli.

– Da jeg så hvor liten hun var da hun ble født, begynte jeg å kalle henne Lille. Sigrid sa at jeg skulle få lov til å gi den navn, men lurte på om jeg syntes at Lille var et passende navn, for et dyr som ikke ville være liten for alltid. Og så passet jo «Lille» kanskje best for en bukk, og ikke ei geit. Så da ble det Milli istedet, forteller Thomas.

Men, historien ender ikke der. Milli er nå blitt mor til Dolly, så dermed er 15-åringen også blitt bestefar.

– Jeg fikk være med da Milli ble inseminert, og fulgte henne helt til hun skulle føde. Det var bra at den fødselen ikke var like fæl som med mammaen hennes, så nå er hun mor til Dolly, ler Thomas.

– Vi hadde jo aldri forestilt oss at vi skulle få Andebys store diva inn i fjøset, men Thomas har fulgt Milli siden hun kom til verden, så da er det bare rett og rimelig at han også skulle få navngi killingen hennes. Men foreslår han Donald ved en senere anledning, da mister han navngiverprivilegiene sine, avslutter Sigrid, lattermildt.