Frihet gjennom blogging

– Jeg vet om mange som får dødstrusler, blir kidnappet og på ulike måter blir hindret fra å være aktive, sier forfatter Maryam Azimi.

Hun kom som flyktning fra Afghanistan til Norge i 1994 og følger nøye med på det som publiserers på nettet om hjemlandet. Azimi presiserer at det ikke bare er kvinner som opplever trusler, men at de møter flere hindringer enn menn.

– De fleste kvinnene som ikke er anonyme, bor utenfor Afghanistan, men noen forfattere og politikere i landet bruker sin egen identitet, forteller Azimi.

Hun opplever imidlertid at kvinnene, som er i høyere posisjoner, ikke alltid kan si direkte hva de mener.

– De pakker det inn i byråkratspråk og forteller sjelden hele sannheten, sier Azimi.

Maryam Azimi er sterkt engasjert i afghanske kvinners mulighet til å ytre seg. Foto: Marianne Sørli

Flere skriveprosjekter

I 2009 startet den amerikanske journalisten og forfatteren Masha Hamilton Afghan Women’s Writing Project. Det er en blogg hvor kvinner legger ut sine historier. De skriver anonymt, kun signert med fornavn:

“In our family, if we needed to make a big decision, only the boys — meaning my brothers — had the right to speak. We were not allowed to talk whenever we wanted to. They said to us, ‘Be silent, don’t talk, you don’t have the right to say anything’. Then we had to be silent.”  

Shogofa. Les resten av historien her

“My face hidden, I smile,
unseen. It is I,
Afghan woman, under burqa.”

Seeta. Les resten av diktet her

Nettsiden har nå 58 bloggere, og som en del av prosjektet, får kvinnene tilbud om skrivekurs. De foregår under strenge sikkerhetsregler. En del av kurset kan tas på internett, og kvinnene sitter da på sikrede rom med en klarert internettlinje. For disse kvinnene er anonymitet livsviktig.

Triste skjebner

Maryam Azimi forteller om mange tragiske skjebner, og at flere blir uskyldig dømt for påståtte kriminelle handlinger.

- Rettssystemet er tregt, og mange uskyldige kvinner sitter flere år i fengsel mens de venter på at saken deres skal bli behandlet, sier Azimi.

I 2005 ble journalist og forfatter Nadia Anjuman drept av mannen, ifølge The Sunday Times. Hun hadde publisert diktsamlingen “Dark red Flower”, der hun beskrev hvordan det var å være kvinne under Taliban-regimet.

– Hun var smart og en stor poet, men som så mange andre afghanske kvinner, måtte hun følge ordre fra ektemannen, sa hennes nærmeste kollega til avisen i 2005.

Nadia Anjuman valgte å fortelle
sin historie, men ble drept. Foto: Polario84/Flickr

Uten internett

Selv om stadig flere afghanere bruker sosiale medier som en mulighet til å fortelle det de mener, har ikke alle innbyggerne like muligheter.

– I mange av de mindre byene i Afghanistan kutter myndighetene strømmen, og da får ikke innbyggerne tilgang til internett, sier Maryam Azimi.

Det er generelt dårlig internettforbindelser i landet, og hastigheten er lav. Man kommer ikke inn på alle nettsider, og det er ofte vanskelig å sende store filer. Tendensen er at de fleste bloggerne, og de som er mest aktive på sosiale medier, er fra middelklassen eller høyere.

– Menn og kvinner fra de øverste posisjonene i samfunnet er mest aktive, og de tør også i større grad å gå ut med egen identitet, bekrefter Azimi.

Ulike tanker om fremtiden

Den tidligere journaliststudenten Hamid Nabil er fra Masar-e-Sharif, nord i Afghanistan. Han har bodd i Norge i over to år. Han merker også at det blir formidlet mer informasjon via sosiale medier, og at folk våger å fortelle mer av sannheten om hva som skjer i landet. Men han usikker på hvordan fremtiden blir for de afghanske kvinnene.

– Jeg håper at kvinnene skal få muligheten til å snakke, men det kommer til å ta lang tid, sier Nabil.

Maryam Azimi er derimot positiv til utviklingen i landet. Hun ser at ungdommen ikke gir opp, og at de er aktive og kommuniserer mye med hverandre.

– Jeg tror at stadig flere kommer til å skrive, og at det blir lettere for kvinner å ytre seg. Det er mye håp og optimisme ute blant de unge, avslutter hun.