Au pairens vonde hverdag

Etter snart to år går ”Sara” mot slutten av sitt engasjement hos en velstående norsk vertsfamilie. Hun ser fram til at kontrakten løper ut, for de to årene har vært mer uhyggelige enn hyggelige.

På grunn av vertsfamiliens situasjon ser vi oss nødt til å anonymisere ”Sara”.

Skjevt ut

Sara kom til Norge i håp om å lære og oppleve, i tråd med UDIs formålsbeskrivelse: ”Som au pair kan unge mennesker øke sine språkkunnskaper og få bedre kjennskap til Norge og det norske samfunnet ved å bo hos en norsk familie.”

Les mer om au pair-problematikken her: “Au pair-senter åpner dørene”

Selv om ikke det står noe om hygge i beskrivelsen antok Sara at det ville være hyggelig å bli inkludert i en familie.  Som vertsfamilie er man nemlig pliktig å se på au pairen som et familiemedlem. Men ting ble ikke helt som hun hadde håpet.

Sara kom skjevt ut.

– Det var bare store misforståelser hele tiden. Og dermed ble sjefen mer og mer frustrert. Jeg snakket jo ikke noe særlig norsk i begynnelsen, forteller hun.

Et lynkurs i språket var det hun hadde fått, men det var ikke nok til å uttrykke seg riktig eller forstå alt av beskjeder.

– Det ble til at jeg pratet veldig lite med vertsfamilien. Og kanskje verst av alt: Jeg torde ikke å snakke i frykt for at jeg ikke ville klare å uttrykke meg riktig. Jeg følte meg veldig begrenset. Og som konsekvens av det ble det egentlig bare større og større avstand mellom oss.

Privatliv er viktig

Men Sara holdt ut. Hun visste at hennes tilværelse ikke er dårlig sammenliknet med mange andres. Sara kjenner til skrekkeksemplene.

Hun tok en dag av gangen. Forholdet med sjefen ble ikke noe bedre, men Sara fant i ny og ne glede sammen med familiens småbarn. I tillegg hadde hun etter hvert fått seg gode venner på utsiden av huset. Så gode at Sara var selvskreven gjest på vennegjengens nyttårsfeiring.

31. desember 2011 skulle derfor bli en festdag. Sara hadde ferie fram til 1. januar, så vertsfamilien hadde ingen grunn til å holde henne hjemme den dagen uansett. Men da Sara kom hjem fra ferien 31. desember var rommet hennes omgjort til lager. Senga var borte. Det samme gjaldt mange av hennes personlige eiendeler.

– Jeg var skikkelig klar for å legge meg litt på senga før nyttårsfeiringen på kvelden.

I stedet ble det en voldsom krangel med sjefen.

– Jeg spurte hva som hadde skjedd med rommet mitt og hvor senga mi var blitt av. Da fikk jeg streng beskjed om at verken rommet eller senga egentlig var mitt. Og da jeg antydet at det hadde vært fint om jeg i det minste var forberedt på dette, før jeg kom hjem, kokte det over for vertsfamiliens overhode.

Det ble en trist inngang på nyttårsfeiringen. Sara syntes i utgangspunktet ikke det gjorde noe at rommet var tatt i bruk, men med en liten beskjed kunne hun ryddet opp i tingene sine og søkt om overnatting blant vennene sine. I stedet ble det hele tårevått, og dagen hun hadde gledet seg til svært amputert.

– Jeg bør uansett få ha mitt eget privatliv. Det synes jeg ikke de kan ta fra meg, sier hun.

Gøy med ferie, vel?

Au pair-ordningen sier at man ikke skal jobbe mer enn fem timer hver dag, og at det ukentlig ikke skal overstige 30 timer – selv ikke mot ekstra betaling. Sara forteller imidlertid at dette er vanskelig å følge opp, både for henne og vertsfamilien.

– Det blir fort mye mer enn fem timer om dagen. Og arbeidsdagen er jo ikke akkurat fem timer i strekk.

Hun forteller at oppgavene gjerne er spredt utover dagen, fra tidlig om morgenen til barna har lagt seg på kvelden. Selv om man effektivt kanskje bare jobber fem timer en dag så oppleves det helt annerledes. Sara eksemplifiserer:

– I vinter skulle vi på ferie på hytta. Da barna våknet om morgenen, grøss tidlig, banket de på hos meg og lurte på om jeg var våken. Det er det de er vant til. Og jeg var selvsagt ikke våken, men måtte opp og si at de måtte være stille i noen timer. Etter fem minutter banket de på igjen – de fikk ikke startet TV-en. Og slik fortsatte det.

Sara forteller at selv om hun oppholdt seg mest i sin egen seng disse morgentimene, fikk hun aldri anledning til å sovne mellom hver forespørsel. Og hun mener dette er godt bilde av hvordan det er å være au pair. Man har fritid, men ikke muligheten til å bruke den spesielt godt.

– Samtidig forstår ikke vertsfamilien hvor lite gøy ferie er for min del. De tror det utelukkende er ferie og bare gøy, og klarer ikke å forstå at ferie betyr 24 timers jobb for meg. Sjefen klikket på meg da jeg sa jeg ikke vil være med, men jeg kunne jo heller ikke takke nei. Han betaler jo alt, også heiskort. Men det betyr jo ikke at jeg kan kjøre rundt i løypene som jeg vil – jeg må passe på barna. Jeg har aldri fryst så mye før. Det var den verste ”ferien” i mitt liv.

Og nok en gang lider forholdet av dårlig kommunikasjon, samt viljen til å forsøke å forstå.

Måtte si nei

En relativt liten utfordring, men likevel verdt å nevne. Sara sier at bestemødrene i vertsfamilien har vært vanskelig å forholde seg til.

– Det er vanskelig å forstå hverandre – ikke bare språklig, men også på meninger om hvordan ting skal gjøres. Besteforeldre er opptatt av å hjelpe til, men alt skal gjøres på egne måter.

Sara forteller faktisk at hun opplevde at bestemødrene var sjalu på henne.

– De følte at jeg tok fra dem ansvaret og muligheten til å tilbringe tid med barnebarna.

Men dette ordnet seg etter hvert. Og sammenliknet med Saras verste opplevelse var forholdet til besteforeldrene bare koselig.

Denne opplevelsen kom i forbindelse med nok en familieferie. Denne gangen skulle ikke Sara være med – hun skulle på egen ferie, til sitt eget hjemland og familie. Flybilletten hennes var bestilt – en billig billett ed avreise tidlig på morgenen samme dag som ferien hennes startet.

Da det kun var noen dager igjen til ferien sa sjefen i huset at Sara måtte kjøre den ene bestemora til Gardermoen kvelden før hun selv skulle fly fra Torp. Vertsfamiliens bestemødre skulle nemlig begge være med på familiens ferietur, men det var ikke plass til samtlige i én bil. Da ble Sara beordret å hjelpe til.

– Ja, bare dét synes jeg var feil. Jeg kunne blitt spurt på vanlig måte. I stedet blir jeg satt i en situasjon hvor jeg enten må adlyde ordre om noe jeg vet blir veldig tungt for meg eller motsette meg dem.

Sara valgte å si nei. Da ble det rabalder.

– Jeg fikk høre at jeg hadde psykiske lidelser om ikke jeg klarte å kjøre fram og tilbake til Gardermoen sent på kvelden. Bare fordi jeg sa jeg ikke er komfortabel med å kjøre så langt og så sent på en så kjedelig strekning som E18. I tillegg skulle jeg opp svært tidlig selv, og jeg hadde vel strengt tatt også fri den kvelden.

Det ble noen vanskelige dager. Sara fikk beskjed om at vertsfamilien ikke ønsket noe kontakt med henne, og det på tross av at de bodde under samme tak. Den lille kommunikasjonen som oppsto var enten svært kort og presis eller direkte uhyggelig.

Sara forstår nå, etter snart to år, at au pair-ordningen ikke alltid er en gladhistorie. Hun har på ingen måte følt seg som en del av sin vertsfamilie, og selv om hun har klart seg gjennom de to årene vil hun ikke karakterisere tiden som bra.

– Det går ikke an å putte en fremmed person rett inn i en familie og tro at vedkommende skal bli et fullverdig familiemedlem. Det vet jeg nå.