På eggen mellom liv og død

For tre år siden stod Knut Heggland fra Kristiansand på nordsida av verdens høyeste fjell og kikket opp. Han kjente det røske i kroppen, det var en tiltrekningskraft han aldri hadde kjent på tidligere.

Der og da bestemte han seg - han skulle til topps.

- Jeg vil ikke la frykten styre meg: Jeg vil utfordre dødsfrykten, og få tilgang til den andre siden, forteller han, der han sitter i spisestua i Khumbu Lodge i Namche Bazaar, 3400 meter over havet i Himalayafjellene.

Fortsatt gjenstår det over fem tusen høydemeter før målet er nådd.

Ikke lenge etter hjemkomsten til Norge i 2010 snørte Heggland på seg klatresko for aller første gang - kjøpte seg tau, sele, hjelm, karabinkroker, dro til Aconcagua i Sør-Amerika for å trene. På veien opp kom guiden tilbake og fortalte at det lå døde mennesker i ruta. Da skjønte han alvoret. Men på toppen av Aconcagua, gjennom tåke og kulde, ble det andre målet om mulig enda tydeligere: Everest 2013.

Knut Heggland er psykolog - han burde vite hva han snakker om. Når han i mai klatrer til toppen av verden, gjør han det vel vitende om at det ikke er sikkert han kommer levende ned igjen.

Det er også grunnen til at han valgte å droppe nordsida - dødsstatistikken var for høy. Hittil har over to hundre mennesker mistet livet i forsøket på å bestige mytiske Mount Everest - mange av dem i den såkalte dødssonen over 8.000 meter.

Her oppe kan ingenting leve lengre enn et par døgn. Vi mennesker er ikke tilpasset slike høyder - selv fuglene har vett til å stoppe i tjukkere luft. Når kroppen oppdager at den mangler oksygen, vil alt som ikke blir oppfattet som nødvendig for å overleve, bli skrudd av. Det første som forsvinner er vettet.

- Det handler ikke bare om å utfordre dødsfrykten, man tar de forholdsreglene man kan ta. Det handler også om å sette seg et mål. Jeg liker å klatre. Det gir vakre naturopplevelser, man treffer i tillegg mange nye mennesker.

Men Knut Heggland kjenner seg selv bedre enn som så. Det ligger noe i bunn. Noe annet.

- Jeg har vel tatt med meg den følelsen fra barndommen av å ikke strekke til, det å kjenne at man ikke er bra nok. Jeg tror det er litt de samme type mennesker som søker seg til ekstreme aktiviteter, de som føler at de har noe å bevise.

- Så det handler om en mestringsfølelse?

- Ja. Det handler om å vise at man duger.

Lørdag 18. mai klokken syv om morgenen fikk Knut Heggland bevist for seg selv at han duger.