Til Amerika og tilbake

80 år gamle Palmerston Bouldier mener han har vært eksepsjonelt heldig her i livet.
Onsdag, 5 juni, 2013 - 23:06


Skyggene kryper oppover terrassen til Bouldier-familiens hus i den Nicaraguanske kystbyen Bluefields. I den høyre hjørnet av terrassen sitter Palmerston Bouldier (80) og skuer utover nabolagets trange gater. Han er en av de eldste innbyggerne i Bluefields, og i Nicaragua generelt, hvor størsteparten av befolkningen er mellom 35-50 år.

- Da jeg vokste opp var det ikke slik at vi egentlig tenkte på hva som var drømmejobben. En skulle liksom bare gjøre det foreldrene dine anså som sømmelig, forteller Palmerston og ser på barnebarnet Danny, som sitter ved hans side.

På gaten utenfor leker en gruppe barn med et par bøtter. Palmerston stryker en rynket hånd over hvite hårstubber og ser drømmende ut i luften. Da han vokste opp lå det i kortene at han skulle følge i sin far og eldre brors fotspor, som begge var prester.

Rebellen

- Det var i hvert fall meningen at jeg skulle bli prest, og jeg syntes absolutt det virket som et spennende og verdig yrke, men som ung mann var jeg litt rebelsk. Ønsket å prøve litt nye, andre ting først, sier Palmerston. Han ser lurt bort på barnebarnet, og lener seg tilbake.

- Han sier hele tiden at hans drøm er å gifte seg med noen fra Norge, sier Palmerston og bluker lurt, mens Dannys kinn blir stadig rødere.

Som 20-åring gjorde Palmerston noe få hadde gjort før ham. Han pakket sakene og reiste til hovedstaden for å bli bladtrykker. Han var heldig som var fra en familie, som hadde litt penger. I hovedstaden ble han møtt med et fattigdomsproblem han ikke hadde opplevd tidligere, denne opplevelsen gjorde at han bestemte seg for å vie sitt liv til å hjelpe andre mennesker, og forkynne guds ord, han har aldri sett tilbake.

- Tiden i Managua var spennende, og jeg fikk absolutt sett litt andre sider av livet, noe som hjalp meg da jeg til slutt tok presteutdanning og ble pastor her i Bluefields, sier han.

Møte med Amerika

Palmerston er nå litt dårlig til beins, og sliter med å være mye sliten. Derfor er det nå kona som gjør mesteparten av reisingen og gåingen. Han stryker nok engang hånden over de hvite stubbene og smiler når han ser at naboen kommer ut på sin terrasse med en lite krakk for å nyte kveldssolen.

- Da jeg var en ung mann var jeg litt av en globetrotter. Jeg ble ofte invitert til å preke i andre meningheter rundt om i Sør-Amerika, og i USA. Mitt første møte med USA var veldig spesielt. Jeg tror jeg var den eneste svarte mannen som fikk sitte og gå rundt med de hvite i Texas, forteller han og rister på hodet.

Ikke mange nicaraguanere får noensinne muligheten til å reise ut av landet. Økonomien er en stor begrensning for de fleste, så vel som at det ikke finnes noen arbeidsmiljølov, som gir deg rett på ferie. Palmerston håper barnebarna hans vil få muligheten til å reise. Han håper de vil være fryktløse i son forfølgelse av drømmene sine.

- Du må bestemme deg

- Føler du at drømmene dine gikk i oppfyllelse?

Den gamle mannen lener seg nesten helt frem til min stol mens han smiler lurt. Han strekker ut en rynkete hånd og peker på journalistblokken min.

- Nå skal jeg fortelle seg en hemmelighet, som du kan skrive ned og ta til banken. Dersom du virkelig vil, så er det ingenting som kan stoppe deg fra å få alt du drømmer om, enten om det er jobb eller noe annet. Så ja, drømmene mine gikk i oppfyllelse, og jeg hadde absolutt drømmejobben, sier han og blunker.

Solen er i ferd med å forsvinne helt fra terrassen, og Palmerston støtter seg sakte opp av den slitne lenestolen, som nå er en stor del av hans hverdag. Han kaster et siste blikk mot barna i gaten og smiler. Så klapper han barnebarnet lett på skulderen og forsvinner inn i huset.

Emneord: