Hva skjer etter døden?

En hvit kiste blir båret ut av kapellet av seks menn i dress. I kista ligger liket av en kvinne. Rett bak kistebærerne går en dame. Hun har en stor blomsterbukett i hendene, hvit blazer, men er ellers kledd i sort. Leppene hennes rister. Halvveis opp kirkegulvet titter hun opp gjennom to speilblanke, tårevåte øyne. Skrittene er korte, farten er langsom. Ved nest siste kirkebenk bryter kvinnen sammen. En kvinne i nærheten er raskt hos henne, tar henne i mot og omfavner henne. Resten av følget fortsetter forbi dem der de står, hulkende, gråtende. Døren til kapellet blir åpnet, og i løpet av den tre kvarters lange bisettelsen har den grå septembermorgenen blitt til en solfylt høstdag.

Hva skjer nå, med kvinnen i kista? Hva skjer etter døden? Filosofiske spekulasjoner og antagelser om livet etter døden blir nettopp bare spekulasjoner. Men det konkrete kan vi forholde oss til: Hva skjer med kroppen din når du har dødd? Hvor er kvinnen på vei? Og hvilken reise har denne kvinnen i kista vært gjennom, disse syv dagene før familien har sagt sin avskjed?

Av jord er du kommet til jord skal du bliJord er påkastet kisten som minutter tidligere sto i dette kapellet. En lang ferd mot den endelige slutten er snart over. Foto: Trym Mogen

De siste hjelperne

For sju dager siden døde hun på et sykehjem øst i Oslo med nærmeste familie rundt seg. En forventet, naturlig død. Sykehjemmet og familien har pleiet og bistått henne i sine siste timer. Etter et langt liv var det altså over.

Mange var glad i kvinnen i kista da hun var i live. Hun hadde omsorg for mange, og da det var nødvendig fikk hun omsorg av de hun var glad i. Da hun døde var det andre mennesker som tok over. De som har sorg og død som en del av arbeidsdagen sin, det er disse menneskene som tok over pleien av kvinnen etter døden. De vil også ta seg av pleien av deg og meg, når vi dør. Sykepleieren, begravelsesagenten, likbilsjåføren, gravlundsarbeideren og krematøren.

En kald kropp i hvit skjorte

På det store sykehjemmet er døden et vanlig syn for sykepleierne, og det er ingenting unormalt med dagen i dag. Kvinnen i kista dør en normal død med de nærmeste rundt seg. Én av de mange legene ved sykehjemmet kommer inn i rommet og erklærer personen død. Det er ingenting overraskende eller komplisert. Det er slutten på livet. En pleier har vært til stede under dødsfallet. Pleieren flytter avdøde  fra sykesenga til en båre der hun blir vasket og renset. Stellet er en jobb som blir tatt ved avdelingene på sykehjem og sykehus over hele landet. De avdøde vil bli antrukket i en likskjorte, de lange og hvite skjortene som skal kle alle. Pleierne vil gre håret deres.

 På sykehjemmet blir kvinnen i kista ført til et kjølerom etter stell og rens. Denne gangen vil familien se  henne før hun blir hentet av begravelsesbyrået, derfor tar de henne til visningsrom som ligger i nærheten av kjølerommet og kapellet på sykehjemmet. Ferdig stelt og presentabel blir hun vist til de pårørende. De pårørende har valgt begravelsesbyrå i dette tilfelle. Dersom det ennå ikke er tatt stilling til byrå tilbyr Oslo også en nøytral hentetjeneste. 

Etter visningen blir hun lagt tilbake i kjølerommet på sykehjemmet. Der blir hun liggende, før hun blir hentet av begravelsesbyrået. De frakter henne i en likbil fra sykehjemmet til kapellet der bisettelsen skal finne sted. Kors på taket, kors på lokket. Hun blir liggende i kapellets kjølerom fram til bisettelsen.

PresteromI kulissene: Camilla Halse har fulgt kvinnen i kista fra død til kremering. Foto: Trym Mogen

Jobber bak kulissene

- Bare kom du, det er ikke pårørende, sier Camilla Halse. Hun jobber for Wang begravelsesbyrå, og har organisert bisettelsen. En mann i kjeledress kommer baklengs inn døra til kapellet. Han har med seg en tralle med stoler, men snur raskt og går tilbake når han ser oss. Han nøler, og Halse må gjenta seg. Arbeidet rundt bisettelsen skjer nemlig bak kulissene. Det ligger en viss stolthet i å tilrettelegge så mye som mulig for de etterlatte, forteller hun. Sømløst er et nøkkelord. Det er derfor mannen med stolene trekker seg tilbake når han ser oss. Hadde det vært pårørende igjen i kapellet ville han ventet. Men bisettelsen er ferdig, og trallen med stoler blir trukket opp kirkegangen, den samme kirkegangen som kista ble båret ut bare noen øyeblikk tidligere. De pårørende har reist. Halses jobb med kvinnen i kista er likevel ikke ferdig ennå. Og den begynte lenge før bisettelsen. 

Når den pårørende familien har valgt byrå, begynner arbeidet. Da har kroppen til avdøde blitt hentet og lagt på kjøl. De gjør raskt avtaler med familien, for det er mye som skal stelles i stand. 

- Vi forsøker å gjøre avtaler med de etterlatte raskt etter henting. Men man må føle seg fram. Om dødsfallet ikke er forventet, er familien ofte ikke er klar til å tenke over det praktiske, forteller Halse og kikker ut mot det tomme kapellet. 

BegravelsesagenterHøye beskyttere: Begravelsesagentene Bjørn Throndsen og Camilla Halse fra Wang Begravelse har nettopp gjennomført en bisettelse og kvinnen i kista er kjørt til kremasjon. Foto: Trym Mogen

Døden i hverdagen

Bisettelsen skal planlegges; blomstene skal velges ut, musikkinnslag og musikere skal bookes, og de må avtale med en prest. Programmet for seremonien skal legges. Skal den være kristen eller humanetisk? Hvilke salmer skal brukes? Skal det holdes taler? Den etterlatte familien må også ta stilling til hvor og når seremonien skal skje, og ikke minst om den avdøde skal begraves eller bisettes. Med andre ord: skal kroppen graves ned eller kremeres?  

For de etterlatte er bisettelsen en seremoni for å minne den avdøde. En snau, følelsesladet time full av sorg og vemod, men ofte av en viss lettelse og følelse av fred. Det er uansett vanskelig for alle de etterlatte, en opplevelse alle egentlig burde vært foruten. For Halse er det en del av hverdagen, det er yrket hennes, det er karrieren hun har valgt. Halse tenker seg om, og sier omsider.

- Alle situasjoner er nye fordi alle reagerer forskjellig på sorg. Man får derfor ikke et avstumpet forhold til det, fordi det preger meg jo. Men man blir etterhvert mer erfaren, og uforutsigbare situasjoner blir mer håndterlige. Om man hadde tatt det med seg hjem etter jobb hadde det vært umulig å jobbe i yrket mitt, man hadde blitt ødelagt om man ikke hadde klart å legge det bak seg. 

En mann i dress kommer inn i kapellet og begynner å rydde bort blomstene som har stått på hver sin side av prestestolen. Mannen har, som Halse, et emblem med Wang Begravelse på brystet. Det er likbilsjåføren som er tilbake. For et kvarter siden hjalp han de pårørende å føre den hvite kista inn i den sorte bårebilen. Han lukket dørene og kjørte sakte av gårde med et kors på taket, mens de etterlatte sto sørgende igjen. Kvinnen i kista ligger nå i kjølerommet på et krematorium fem minutters kjøretid unna. Halse og sjåføren tar hver sin blomsterbukett, bærer de ut. Halse kommer inn igjen. Hun finner fram en kost og et feiebrett og drar over kapellgulvet, slik at alt er klart til neste seremoni.

Cato og de dødes rike

For første gang i år har frostrimet lagt seg på Stalsberghagen gravlund. Fuglene skriker fra de høye trærne som omkranser kapellet og gravsteinene. Vi venter i den lange korridoren ved siden av kirkerommet. Etter fem minutter trasker en høy og spinkel skikkelse ut kjellerdøra. Han hilser og introduserer seg som Cato. Den lange kroppen dingler bortover korridoren. Han har en langermet, svart genser, en caps med bretta brem og en gul arbeidsbukse.

­– Skal vi ta en tur i kjelleren? spør han.

 Han åpner nok en gang kjellerdøra. Derfra går det en vindeltrapp. Tjue trappetrinn ned fra nivået på kontorer og kirkerom er Cato og de dødes rike. Den første døra etter trappa fører til et kontrollrom hvor Cato Fjærestrand - den 40 år gamle krematøren og gravlundsarbeideren - styrer selve kremasjonsprosessen via en datamaskin. Krematoriet er like under selve kirkerommet, bare et par meter under gulvnivået.

Temperaturen i forbrenningsovnen er på 732 grader. Liket har vært snaut halvannen time i forbrenningsovnen og kremasjonen nærmer seg slutten. Alt har gått etter planen så langt under kremering nummer 26457. Det er store glassvinduer i kontrollrommet, og herfra ser Cato Fjærestrand rett på den gigantiske forbrenningsovnen i metall. Den står i et stort, hvitt rom med gul takbelysning fra lysstoffrørene. Ventilasjonsanlegget durer høyt, og det er reint og sterilt inne i krematoriet.

Datamaskinen registrerer at nummer 26457 er ferdig kremert. Alt er som normalt for Cato. Mannen har håndtert døde mennesker i til sammen 18 år. Nå jobber han både som gravlundsarbeider, krematør og likbilsjåfør.

Rester av et menneskeMennesket etter kremering: Dette er hva som er igjen av et vanlig menneske i etter en kremasjon. Beinrestene blir kvernet og lagt i en urne. Foto: Trym Mogen

Bein og titan

Varmen siger ut av den lille luka som blir åpnet når Cato skal tømme asken. Han holder en lang rake som han bruker til å dra ut de glødende beinrestene. Han holder seg noen meter unna ovnen, og med lange tak raker han beinrester, aske og titanproteser ut fra ovnen og ned i en skuff. Ovnen klarer nemlig ikke ta alt. Metallrestene som ligger igjen i ovnen er alt fra hofteledd, kneledd, skulderledd og ryggskinner. Cato har en kasse med slike rester. Metallet som en gang er blitt operert inn i de nå kremerte personene, er titan. Titan er svært holdbart, svært verdifullt og er det eneste som er igjen etter at både kropp og kiste er brent opp. Gjengene på skruene som en gang har vært skrudd inn i et skjellett er fortsatt intakt, selv etter å ha bli utsatt for opp i mot 1200 grader celcius. Alt titanet blir spart på og resirkulert.

Ved siden av ovnen står et skap, med flere kasser i. Kassene er fulle av beinrester fra andre kropper som har blitt kremert. Cato tar en av kassene, plasserer den i et eget avlukke. Før han lukker den lille døren graver han nedi kassen, og fisker opp en beinstump.

– Dette har nok vært et hoftebein, sier han og hiver den tilbake i kassen. Han lukker den lille døren. Nå som beinrestene er skilt fra metallet blir de kvernet til fin aske, og plassert i en urne. På urnene er kremeringsnummeret erstattet av et navn. Urnen blir forseglet og er klar til å bli plassert i jorda. 

Dit skal restene av kremering nummer 26457.

Frossen, kjølig og glovarm

 Forbrenningsovnen er i kontinuerlig drift hele arbeidsdagen, nå gjør den seg klar til nok en økt med likbrenning. Fjærestrand åpner en stor hvit dør. Vifter og apparater låter enda høyere inne i rommet. Langs den ene veggen står fem kister som er klare til kremasjon. Nye kremeringsnummer, men kistene har navnemerker på seg. Langs den andre veggen står det fire kister. Menneskene i kistene har ennå ikke blitt bisatt, men venter på å ta sitt siste farvel med familien. Gradestokken i rommet viser 6,2 grader. Menneskene i kistene har sannsynligvis levd vidt forskjellige liv, men prosessen de nå skal gjennom er lik for alle.

På Stalsberghagen gravlund blir de fleste kremert de nærmeste dagene etter bisettelsen. Fjærestrand eller en annen krematør vil hente de ut fra kjølerommet i krematoriet. De som har opplevd en naturlig død oppbevares i disse rommene hvor temperaturen optimalt skal være fem grader, for å forhindre forråtnelse av kroppen. Innenfor kjølerommet ligger et langt mindre og mye kaldere rom. Her har minusgradene fullstendig kontroll. Innerst i hjørnet ligger en hvit enslig kiste.

Kiste i fryseromEt enslig lik: Ei kiste med et råttent lik i fryserommet på Stalsberghagen krematorium. Liket vil bli kremert dypfryst etter bisettelsen. Foto: Trym Mogen

– Han her lukta noe jævlig når vi fikk han inn. Han ble funnet i marka, og forråtnelsen av kroppen hans var godt i gang. Når bisettelsen skal holdes er det viktig at vi har stoppet forråtnelsen så godt vi kan, så det ikke lukter. Deretter går han tilbake i fryseren og kremeres dypfryst, forteller Cato Fjærestrand.

Han går tilbake i kjølerommet, vipper på bremmen på capsen.  Han kikker på navnelappene. Alle kistene langs veggen er helt hvite med et utskåret kors på kistelokket. Krematøren tar ei kiste, og putter den på en tralle. Han får hjelp av en kollega, og fører den bort til skinnene som stikker ut fra en lukket luke i den høye kremasjonsovnen. 

Han legger kista på skinnene. Luka åpnes, og varmen oser ut av ovnen. Skinnene løfter kista, og fører den sakte inn. Ei ny kiste i ovnen, om halvannen time er det ny aske til avkjøling og nye rester i kverna. En ny urne vil forsegles og en ny ferd på jorda vil være over.