Når en klode ikke er nok

I et kommunalt leilighetskompleks i Etiopias hovedstad Addis Ababa, får familien på tre leie til omtrent halv pris, fordi far i huset, Mulatu Alemayehu Moges, er statsansatt. Her er vannklosett, barnevakt og vaskehjelp; kaffeseremoni med tilhørende popcorn; middag hver dag. Det er ikke mye som minner om elendighetens Etiopia som vi ble kjent med gjennom Bob Geldof, bulende barnemager og evig dusgrå tørke på 80-tallets tv-skjermer.

IMG_9727.JPGSom stipendiat får familien leie billig i kommunale leiligheter. Det gir større rom økonomisk for familien. Som stipendiat får familien leie billig i kommunale leiligheter. Det gir større rom økonomisk for familien.

– Dette er like ved ministerboligene, så her er det bra. Vi har innlagt vann og strøm, men det er ikke slik over hele landet. Mange har ikke vann, og spesielt i rurale områder bruker de gjerne hagen som toalett. Også her i Addis er man gjerne 20-30 mennesker per toalett.

IMG_9723.JPGI Etiopia tilsvarer forbruket 0, 6 jordkloder mot norges 3,1. Mulatu Alemayehu Moges (t.v) er en del av den voksende middelklassen i landet, med sin pågående doktorgradsavhandling og råd til barnepass og vaskehjelp.

Voksende middelklasse

I Etiopia i dag har vi to samfunnsklasser, sier Moges – de veldig fattige og de veldig rike. Men samtidig deler landet, sammen med størsteparten av det afrikanske kontinent og andre tidligere underutviklede stater, en hyppig voksende middelklasse. En tvetydig sosial destinksjon som med kraft viser sin evne til å lede an et komfortabelt liv, som Homi Kharas skriver i OECPs forskningsrapport The Emerging Middle Class in Developing Countries i 2010.

Tidligere var det middelsklassens økende forbruk som ble diskutert, skriver Kharas, hvor statusgoder og brått oppskalerte livsstilsnormer skapte liten overensstemmelse mellom forbrukerbegjær og inntekt. Nå har det blitt like viktig å se at den nye middelklassen er villige til å betale mer for høyere kvalitet, hvilket skaper et helt nytt marked for produksjon og forbruk, argumenterer Kharas. Den globale middelklassens forbuk har en realvekst på 4,6 prosent, mens middelklassen i seg selv vil ha en vekst på 5,3 prosent innen 2020.

Les også: Klimakvotens bakside

 Mat som hjerneføde
 

Selv vokste Moges opp da hungersnøden var på sitt værste. Faren eide en liten butikk ved siden av gårdsdriften, som gav sønnen mulighet til å gå på skole og få mat på bordet.

 IMG_9710 (1).JPGSelv om tilstanden er en helt annen enn på 80-tallet, så vil ikke Moges regne seg som en del av middelklassen. Her står deler av den tradisjonelle injeraen klar for å varmes opp til middag. Det var måltidet som hans naboer ikke hadde penger over i tre ukers perioder under hungersnøden.
– Familien min var ikke rike, men heller ikke fattige. Under sultkatastrofen hadde ikke våre nærmeste naboer spist middag på tre uker. Jeg tror at hjernen min utviklet seg godt fordi vi hadde mat. Jeg er den eneste fra nabolaget mitt med høyere utdanning. Det har hundredoblet mitt behov og min vilje til å gi det samme – og helst bedre – til min familie, sier Moges.

IMG_8623.JPGÅ vokse opp da sultkatastrofen var på sitt værste i Etiopia har motivert Moges til å gi sin familie et bedre liv.
– Det har hundredoblet mitt behov og min vilje til å gi det samme – og helst bedre – til min familie, sier Moges.

Snart skal familien flytte fra Addis Ababa til Oslo, der Moges på Høyskolen i Oslo og Akershus skal avslutte sin doktoravhandling i medier og kommunikasjon. To hovedsteder med vidt forskjellige forbruksmønstre, på tross av middelklassens inntog. Hvis alle mennesker på jorden skulle ha samme forbruk som en gjennomsnittlig etiopier, ville vi trengt 0,6 jordkloder, målt ut i fra Indikatoren Økologisk Fotavtrykk (ØF) presentert av FN-sambandets nettsted Globalis. Mens vi hjemme i Norge måtte strukket armene ut til andre planeter – med et forbruk som tilsvarer 3,1 jordkloder.

Et moralsk dilemma

Ifølge FNs målinger av menneskelig utvikling ligger norsk levestandard helt i verdenstoppen, tett etterfulgt av Australia og USA. Vestlige stadarder er imidlertid langt fra representative ut fra et verdslig perspektiv; 80 prosent av jordens befolkning lever på under 10 dollar om dagen og nesten en fjerdedel mangler elektrisitet.

Mens noen mener at et høyt forbruk er en naturlig følge av, og et av priviliegiene ved, å bo i et rikt land som Norge, synes andre at vi tvert imot har en skyldighet til å gjøre de økologiske fottrykkene våre mindre. Miljøorganisasjonen Fremtiden i Våre Hender (FiVH) jobber for det sistnevnte, og argumenterer for at det vestlige synet på forbruk er uuholdbart.
framtiden.jpgForbruksnivået i den vestlige delen av verden er uholdbart, mener rådgiver i Framtiden i våre hender sin klima- og miljøavdeling, Tonje Elisabeth Kristiansen. Foto: FiVH– Vi er rett og slett nødt til å begynne å ta større ansvar for handlingene våre hvis vi skal klare å bremse klimaendringene. Vi mener det er politikernes oppgave å skape den nødvendige omstillingen, men som enkeltpersoner har vi likevel mange muligheter til å gjøre en forskjell. Flyreiser er et av områdene hvor det er vesentlig potensiale for forbrukskutt, for eksempel. Velg en lengre reise heller enn mange kortvarige turer hvis du skal fly lange strekninger, og weekendturen med vennegjengen kan med fordel legges til hytta i stedet for New York. Det handler om å være før var og innse at klimaendringene ikke bare rammer andre. Også i Norge begynner vi nå å merke konsekvensene av mer ekstremvær, sier Tonje Elisabeth Kristiansen i FiVH.
 

Et minket forbruk blir med andre ord et spørsmål om moral; er det forsvarlig å konsumere slik vi gjør, når de fleste av medmenneskene våre så vidt har råd til å spise seg mette? Hvis du spør filosof Ivar Labukt, er svaret på det spørsmålet nødvendigvis ikke så enkelt.

– Hvis vi konkluderer med at klimaendringene er menneskeskapte kan det selvsagt virke vanskelig å argumentere moralsk mot et minket forbruk. På den annen side vil noen mennesker synes at det å være en “moralsk person” ikke gir så mye mening. De vil argumentere for at det er mer rasjonelt å gjøre akkurat det man selv vil enn å ta moralsk ansvar for globale interesser, sier han.

filosof hedonismen.jpgFilosof Ivar Labukt har skrevet en doktoravhandling om egoistisk hedonisme, en lære som dreier seg om søken etter egen nytelse. Ifølge Labukt er det ikke egoisme og et minket forbruk nødvendigvis uforenlige. FOTO: Privat

I 2011 avsluttet Ivar sin filosofiske doktorgrad ved Universitetet i Bergen ved å forsvare en avhandling om egoistisk hedonisme – et livssyn hvor søken etter egen nytelse står i høysetet. Personlig tror han ikke et høyt forbruk er den beste veien til nytelse, og understreker at også egoister kan gjøre gode ting her i verden.

– Det er ikke slik at egoisme nødvendigvis er uforenlig med det å handle moralsk riktig. Du kan være en “opplyst egoist”, som forstår verdien av å hjelpe andre. I det lange løp oppnår mange mennesker tross alt mest nytelse ved å engasjere seg i velferden til sine medmennesker.

Ønsker dyrere klær

Umoralsk eller ikke – de siste ti årene har nordmenns gjennomsnittlige forbruksutgiftener økt med litt over 40 prosent. Noe av økningen skyldes selvsagt inflasjonen, men likevel; nordmenn konsumerer stadig mer. Utgifter til bolig og brensel står for den største delen av økningen men statstikken viser også at nordmenn kjøper stadig mer klær og sko.

Ifølge Tonje Elisabeth Kristiansen er det helt nødvendig med en nedgang i nordmenns ressursforbruk, og at vi blir mer bevisste på hvordan varene vi forbruker har blitt produsert. Tidligere i år startet organisasjonen holdningskampanjen “Gi tieren min”, som sikter til å bedre forholdene til tekstilarbeidere i fattige land.

– Det er mulig å handle klær i Norge som er så billige at det er vanskelig å forstå at noen kan ha fått betalt for å lage dem. Gi tieren-kampanjen handler om å vise at man er villig å betale mer for klærne hvis de som har sydd klærne kan få en anstendig lønn for arbeidet. Så kan man jo spørre seg hvorfor forbrukerne og ikke kleskjedene selv skal betale for dette, men så lenge selskapene ikke tar ansvar er det viktig at vi gir beskjed og utøver press. Ved å vise at vi er villige til å gi en tier mer gjør vi nettopp det, sier Tonje Elisabeth.

Les også: Klimarådgiver: - Rike land må ta mer ansvar

– Naturlig å gi noe tilbake til samfunnet
 

Som en protest mot uansvarlig konsumpsjon av klær og sko har småskala moteskapere verden over omfavnet en ny trend; Slow Fashion. Tanken er at disse kolleksjonene skal stå utenfor  motebildet, slik at de kan brukes uavhengig av hvilke trendfluer moteeksperter og de store kleskjedene skaper.

Med slike verdier i bagasjen dro Karoline Hestnes og Anne-Marthe Fossum til Nepal for å starte sitt eget motemerke, A/Bareness, i 2013. I dag har jentene produksjon i to nepalske fabrikker og en kolleksjon som både er klima- og menneskevennlig.

Untitled.jpgJentene bak det øko-vennlige motemerket A/Bareness har vært venninner i over 20 år. Faren til Anne-Marthe (til høyre) jobbet som diplomat i Nepal tidligere, så både Anne-Marthe og Karoline har tilbringt mye tid i landet og har god kjennskap til nepalsk kultur og samfunn. FOTO: Sworup Ranjit

– Både jeg og Anne-Marthe jobbet med klær og mote i mange år før vi startet dette prosjektet, men vi syntes det var vanskelig å identifisere oss med holdningene som mange i bransjen har til fobruk. Det er for mye fokus på kvanitet og økte gevinster fremfor kvalitet og etisk produksjon. Vi ville lage noe bærekraftig, både for de som produserer tingene våre og for miljøet. Nepalske fabriksansatte jobber ofte under svært dårlige forhold og mange kvinner sliter med å få seg en jobb i det hele tatt. Med A/Bareness prøver vi å gjøre noe ved dette, både på og utenfor fabrikkene, sier Karoline.

I tillegg til å sørge for at skredderne og håndverkerne som lager produktene deres har det bra, gir Karoline og Anne-Marthe 5 kroner av hver solgt vare tilbake til det nepalske samfunnet. Disse pengene går direkte til ulike veldedighetsprosjekt på grasrotnivå og så langt har Gi tilbake-prosjektet blandt annet vært med på å finansiere byggingen av økovennlige biogass-toaletter ved en skole på den nepalske landsbygda.

skreddere.jpgDe flinkeste skredderne i Nepal er tradisjonelt sett menn, men i administrasjonen på fabrikken hvor Karoline og Anne-Marthe produserer klærne sine jobber det til gjengjeld nesten bare kvinner. Alle arbeidere får fast lønn, overtidsbetaling og gratis mat og drikke. FOTO: Prakash Budha– Vi er nødt til å bruke en god del vann i produksjonen, spesielt når vi farger klærne, så dette er vår måte å godtgjøre samfunnet for ressursene vi benytter oss av. Men fremfor alt handler prosjektet om å støtte opp om Nepal . Det er jo derfor vi har valgt å legge produksjonen hit; fordi vi er glad i landet og menneskene her. Selv om det ikke er snakk om kjempemasse penger i norske mål så gjør faktisk slike initiativ en enorm forskjell her nede.

Selv er Karoline på shoppestopp siden noen måneder tilbake. Tross at bedriften hennes går rundt takket være andre menneskers konsumpsjon, er Karoline en ivrig forespråker for et minket forbruk.

–  Måten vi som bor i den rike delen av verden behandler ting på, og spesielt klær, er jo helt grusom. A/Bareness er på en måte en protest mot bruk-og-kast-trenden; vi lager tidløse ting som holder høy kvalitet, slik at de kan kunne brukes i mange, mange år fremover. Vi vil ikke at folk skal slutte å konsumere helt altså, da ville jo økonomien kollapse. Men ting kunne godt bremses litt ned; fabrikkene kunne lage en genser om dagen i stedet for ti, liksom. Vi må rett og slett lære oss å kjøpe mindre, bli mer opptatt av kvalitet og bruke ting lengre.