Finn én feil

Da jeg var ti, var jeg en superhelt fanget i kroppen til en liten, rar og forvirret gutt. Jeg kunne stå i speilet og frembringe den bisarre følelsen jeg fikk av å lure på hvorfor jeg var meg. Hvem er jeg? Hvorfor har jeg denne avlange kroppen, og ikke en annen oval en? Stod jeg sånn lenge nok, begynte bakken under meg å gynge voldsomt, og jeg måtte holde meg fast i den spinnende vasken for ikke å ende opp med å tørke snørra på det varme baderomsgulvet.

På gutterommet var jeg alltid en helt. Ikke alltid en superhelt, men ofte en karaktér jeg syns var morsom. Jeg var helt oppslukt av en serie som het «A-team». Jeg hadde alle våpnene de brukte. Selv om det egentlig bare var vannpistoler. Eller geværer satt sammen av lego, som falt fra hverandre av den simpleste sikting. Senga mi var en svær svart Chevrolet Van med en rød stripe på skrått, tvers over siden. Jeg var den gærne doktor Murdoch, full av sprø påfunn.

Vanen spant og sladdet frem og tilbake i en hel by, mens jeg hoppet av i fart og reddet politiske gisler fra vestlige terrororganisasjoner. Noen ganger banket jeg opp MacGyver, bare for å vise Marius i klassen at A-team var sinnsykt mye tøffere. Og mer realistisk.

Døren åpnet seg, og verden raste sammen. Vanen forsvant med et poff, våpnene smeltet igjen om til gammel plastikk, og legoen falt fra hverandre. Og alt sammen var på vei til å forsvinne inn i støvsugeren, kunne mamma fortelle. Om tjue minutter var middagen klar, og da var det best at rommet var «shaina». Ikke et spor skulle være igjen av en verden jeg hadde levd og åndet i de siste tre timene.

Etter et postapocalyptisk rituale, hvor jeg ble tvunget i både gulrot og potet, så var det på tide å starte den tunge gjenoppbyggingsprosessen. Halvannet minutt, og min fantasiverden hadde aldri vært borte. Men nå kastet jeg meg rundt som en ninjaskilpadde i New Yorks intrikate kloakkganger, med sverd og nunchaku, for å redde April O’Neal, byens fryktløse og ærlige tv-reporter.

Men uansett hva jeg var, eller bestemte meg for å være, fungerte armene og bena mine helt fint til å hoppe rundt og klatre i trærne med. Hodet mitt passet perfekt til en hjelm, og det var heldigvis ingen som fortalte meg at kroppen min var feil. Hadde jeg lekt jente, i stedet for doktor Murdoch, ville da foreldrene mine kalt meg Elise, byttet navn i navneregisteret, og latt det bli en del av virkeligheten? De forsøkte ihvertfall aldri å lære meg kampsport eller mutere meg med en skilpadde.