– Nei huff, skal du til Oslo du da?

“Og da kan alle trikkens passasjerer vennligst gå av da dette er siste holdeplass…” Trikkesjåføren møter blikket mitt i speilet, og som eneste passasjer trer jeg noe motvillig ut på den mørke stasjonen. Henter opp min etter hvert så faste følgesvenn Google Maps på iphonen, før jeg tusler bortover den tomme trikkeperrongen. Etter ett år som student i hovedstaden har jeg tydeligvis ikke satt meg godt nok inn i kollektivsystemet, og resultatet er at jeg nok en gang ender opp disse fremmede plassene. Familiens mas om å ”aldri gå alene rundt i Oslo på kvelden” har dermed ikke vært til særlig nytte. Likevel har jeg til deres store overraskelse klart meg helt fint.

For det har vært mye mas helt siden jeg bestemte meg for å flytte til hovedstaden. Når man reiser alene fra en småby til farlige Oslo, så er det obligatorisk med en rekke råd. Første bud var for all del å ikke bosette seg på Grønland, for det var ikke noen plass å være for ei som kommer fra bibelbeltet. Gamlebyen var dessuten også uaktuelt da det betydde at jeg måtte gjennom nettopp Grønland for å komme meg til skolen. Så da jeg syklet alene rundt på Grønland rett før midnatt en kveld tidligere i år, så var ikke foreldrene mine de første jeg fortalte det til. For øvrig fant jeg til deres lettelse en boplass på den mindre farlige vestkanten, og etter å ha forsikret dem om at ”ja, jeg låser døra” og ”ja, jeg lukker vinduene” – så ser det ut til at de har slått seg til ro. For hvem vet vel hva som kan trenge inn fra Oslos undergrunn når du har ulåste dører på lyse dagen.

Men på tross av ulåste dører – etter et år har jeg altså kommet uskadd fra det hele. Og de få gangene mine foreldre har våget seg inn til den farlige tigerstaden på besøk, så har det vært dem jeg har trengt å bekymre meg for.

– Nei huff, skal dere til Oslo dere da? spurte jeg, og ba en stille bønn til Gud om at de måtte slippe å bli forfulgt av politiets blålys slik som under forrige besøk, da de forvillet seg inn i en enveiskjørt tunell med møtende trafikk.