Fra partistat til narkostat

Den meksikanske narkokrigen er en pågående væpna konflikt mellom rivaliserende narkokarteller, som kjemper om kontrollen over ulike regioner, og mellom kartellene og den meksikanske hæren og politiet, som forsøker å bekjempe narkotrafikken.

Narkokrigen eskalerte for alvor i 2006. Siden da er 38 000 mennesker drept i Mexico.

Ny kokainrute

På grunn av Mexicos beliggenhet har landet lenge vært brukt som transportrute for narkotika fra Sør-Amerika til USA. På 1980- og 90-tallet gikk imidlertid det meste av kokainet fra Colombia via Karibien til USA.

Da amerikanske og colombianske myndigheter satte inn en offensiv mot denne narkoruten, begynte colombianske karteller å frakte kokainet gjennom Mexico i stedet. Etter hvert som store colombianske karteller ble svekket, fikk de  meksikanske kartellene kontrollen over smuglingen.

Infrastrukturen for kokaintransport var allerede på plass i Mexico, som lenge hadde eksportert heroin og cannabis til USA.

Mot slutten av 1980-tallet inngikk de colombianske kartellene avtaler med de meksikanske narkosmuglerne, som gikk ut på at meksikanerne fikk mellom 35 og 50 prosent av kokainet i hver leveranse. Slik ble de meksikanske organisasjonene også involvert i distribusjonen av stoffet, og ikke bare i transporten. Etter hvert har dette ført til at de meksikanske kartellene, spesielt Sinaloa-kartellet og Gulf-kartellet, har tatt over kontrollen over kokaintransporten fra Sør-Amerika USA.

Nå kontrollerer meksikanske narkokarteller rundt 70 prosent av narkotikaen som kommer inn i USA fra utlandet. Det amerikanske utenriksdepartementet anslår at rundt 90 prosent av kokainet som kommer inn til USA går gjennom Mexico, mens Colombia er den største produsenten.

Amerikanske myndigheter anslår de samlede årlige inntektene fra narkotikasalget i USA til å være et sted mellom 13,6 og 48,4 milliarder dollar. Mye av dette går tilbake til Mexico.

Kamp mellom kartellene

Maktbalansen mellom de meksikanske kartellene er i stadig endring, og blir påvirket når medlemmer og ledere av kartellene blir drept eller arrestert. Da skapes det maktvakuum, med påfølgende blodige oppgjør i kampen om hvem som skal fylle tomrommet. Hvilke karteller myndighetene aksjonerer mot, og måten dette dekkes på er derfor viktig for kartellene, og deres forbindelser til myndighetene og innflytelse over mediene blir derfor sentralt i maktkampen.

Se hvilke områder de ulike kartellene kontrollerer her.

Det er mange årsaker til den økende volden narkotikakrigen fører med seg, men overgangen fra Partido Revolucionario Institucionals (PRI) ettpartistyre har spilt en viktig rolle.

PRI, som satt med makten i Mexico fra den meksikanske revolusjon i 1910, begynte å miste den politiske kontrollen mot slutten av 1980-tallet. Partiet hadde en slags avtale med narkotikasmuglerne, som førte til at virksomheten skjedde i relativt kontrollerte former, og uten konkurranse.

Åpnet et tomrom

Da partiet mistet grepet om makten åpnet det seg et stort rom for konkurranse mellom rivaliserende karteller om kontroll over narkorutene.

Narkokrigen begynte så smått etter at Miguel Ángel Félix Gallardo ble arrestert i 1989. Félix Gallardo hadde styrt all naroktikasmuglingen i landet, men på 1980-tallet delte han de ulike rutene mellom de som jobbet for han, og dannet på denne måten organisasjoner. Etter at Gallardo ble arrestert begynte rivaliseringen mellom de ulike organisasjonene om kontrollen over narkorutene.

Volden økte etter år 2000. President Vicente Fox satte i gang en liten offensiv mot kartellene, men med liten suksess.

Se video om demonstrasjon mot Vicente Fox’ Oslo-besøk her.

Hans etterfølger, Felipe Calderón, brukte sterkere lut da han sendte 6500 soldater til staten Michoacán for å bekjempe narkotikavolden der. Operasjonen regnes som starten på krigen mellom myndighetene og kartellene, som har eskalert i ettertid, med stadig flere og større operasjoner. Nå er rundt 45 000 soldater involvert i krigen, i tillegg til statlige og føderale politistyrker.

Kilder: Wikipedia og FNs World Drug Report 2010