Statlige inngrep utfordrer pressefriheten

På pressefrihetsindeksen til Reportere uten grenser (RSF) fra 2019 er Storbritannia rangert som nummer 33. Dermed gjør landet et hopp fra fjorårets 40. plass, men plasseringen er like fullt lavest blant de vestlige europeiske landene, hvilket RSF anser som bekymringsverdig for et land med en fri presse. 

Espen Aas arbeidet som utenrikskorrespondent i Storbritannia for NRK fra 2013 til 2017. Hør ham uttale seg om pressesituasjonen i landet i denne videoen:

[[{"fid":"37602","view_mode":"default","fields":{"format":"default"},"type":"media","field_deltas":{"2":{"format":"default"}},"attributes":{"class":"media-element file-default","data-delta":"2"}}]]

Nasjonal masseovervåkning

Drepte og fengslede journalister 

Journalister drept
2018: 0
2019: 1

Journalister fengslet
2018: 0
2019: 0

Kilde: Committee to Protect Journalists

I sin rapport begrunner RSF plasseringen med statlige inngrep. Myndighetene har flere beskyttelsesmekanismer som hindrer journalister og kildene deres.

I tillegg skriver RSF at myndighetene driver med masseovervåkning som strider mot menneskerettighetskonvensjonen. Overvåkningen, som skal forebygge terror og kriminalitet, setter journalistisk datamateriale i fare og svekker kildevernet, ifølge RSF.

Staten forsvarer de manglende mulighetene til innsyn i offentlige dokumenter og møter med at det er nødvendig for den nasjonale sikkerheten.

– Tabloidpressen skaper utfordringer

Jonathan Reed, frilansjournalist i Leeds, tror en av grunnene til at Storbritannia er lavt rangert på pressefrihetsindeksen er den dominerende tabloidkulturen i pressen. Fokuset på å publisere sensasjonelt stoff er stort. 

– Mange tabloidaviser følger ikke journalistiske retningslinjer, sier Reed.

Han mener pressefriheten i Storbritannia er beskyttet. Likevel mener han friheten varierer ut fra hvor troverdig det journalistiske arbeidet er. 

Hacket og avlyttet samtaler

Espen Aas tror hovedårsaken til den lave plasseringen er de nye lovene som oppsto etter avlyttingsskandalen i 2011, da den nå nedlagte avisen News of the World, som tilhørte The Sun, ble tiltalt for å avlytte telefonsamtalene til kjente personer i Storbritannia.

I 2018 ble redaksjonen dømt av menneskerettighetsdomstolen.

– Hendelsen svekket tilliten til britisk presse ytterligere, sier Aas. 

Han deler bekymringen RSF uttrykker, og mener ingenting tyder på at situasjonen er i ferd med å bedre seg.

Bøtelegger pressen

Skandalen markerte den tydeligste overgangen fra en fullstendig selvregulert presse til en ny lovgivning. Etter dommene mot pressen satte myndighetene ned et offentlig utvalg som kunne instruere og bøtelegge.

Aas forteller at britiske aviser var sterkt imot endringen. De argumenterte for at myndighetene på denne måten ville bestemme hva som var etisk rett og galt, og dermed kontrollere landets frie presse. Aviser har blitt instruert til å trykke beklagelser på forsiden etter å ha fått kritikk. 

– Myndighetene selv begrunnet reguleringen med at tanken var å få pressen til å skjerpe seg, spesielt med tanke på kildevalg og paparazzi-bilder, sier Aas.

– Vanskelig å kritisere politikerne

– Selv om regjeringen og departementer ikke direkte blander seg inn i redaksjonelle avgjørelser, gjør de det vanskeligere for pressen å få tak i informasjonen de trenger, sier Aas.

Han mener det er vanskelig å få tilgang til politikere og representanter. Dette utfordrer den kritiske journalistikken, og muligheten til å kikke politikerne i kortene og få innsyn i politiske prosesser. Han understreker at politikerne har mer makt enn pressen.

– Stat og regjering har mulighet til å håndplukke hvem de vil snakke med, sier Aas. 

Reed kan bekrefte at det er nesten umulig å komme i kontakt med politikerne. Han mener dette er en utfordring for demokratiet. 

– Resultatet av at pressen får så lite informasjon fra politikerne er at folket blir mindre opplyst. Vi er nødt til å ha korrekte fakta for å publisere, og med lite detaljert informasjon oppstår det spekulasjoner, sier Reed. 

Videre forteller Aas at mangelen på tilgang til pressekonferanser og arrangementer fører til en farget dekning av politikken i pressen.

– En gang ble jeg stoppet på direkten mens jeg rapporterte i Dagsrevyen. Da kom det tre sikkerhetsvakter og brøt meg av, fordi de skulle sjekke om jeg hadde tillatelse, hvilket jeg hadde, avslutter Aas.

Journalen har ikke lyktes i å komme i kontakt med den britiske ambassaden.