- Ingen hadde troen på at jeg skulle klare det

– Nesten ikke til å tro

Men så skjer det igjen. Isaksen begynner å le litt sarkastisk, og kaster håndballen hun har sittet med opp i lufta tre ganger, før hun forteller:

– Jeg trodde jeg var ferdig med det drittet, men så presterer jeg å ryke på enda en smell, sier hun oppgitt.

Isaksen sikter til februar 2020, omtrent på samme tid som korona gjør sitt inntog i Norge. Da ryker hun samme korsbånd - igjen. Denne gangen på trening.

Hun graver ned i treningsbaggen i jakten på Cirkle K-koppen sin, før hun trasker bort til den bortgjemte, lille kiosken i hallen.

På vei tilbake til den rødfargede sofaen begynner hun å fortelle om det nye skadeavbrekket før hun i det hele tatt har rukket å sette seg ned igjen.

– Jeg ble så jævlig irritert, unnskyld ordbruken. Jeg hoppa for å skyte og i det jeg landa, hørte jeg en knekkelyd som kom fra kneet. Jeg trodde nesten ikke mine egne øyne, sier hun oppgitt.

Hun visste hva som ventet.

Nytt avbrekk fra håndballen. 

Ny operasjon.

Ny gjenopptreningsfase.

Svekket motivasjon 

For en spiller med en slik skadehistorikk, kan man fort tenke seg at å finne motivasjon og vilje til å fortsette ikke er en enkel oppgave.

Varsellampene begynte å lyse – skulle håndballkarrieren få en slik slutt?

Hun skjærer noen grimaser.

– Det setter ting i perspektiv, da. Skal man orke enda en runde til med operasjon, fysioterapeuter, gjenopptrening, krykker og alt det der igjen liksom, spør hun undrende.

Isaksen tok selv initiativ til et møte med hovedtreneren for å diskutere hvilke konsekvenser skadeavbrekket ville få med tanke på hennes startplass i laget, vel vitende om at konkurransen innad i laget fra før var beintøff.

Treneren kunne, som hun forventet, fortelle at hun ville havnet bakerst i køen om strekposisjonen. 

Vondt ble til verre da koronapandemien slo inn for fullt i Norge mars 2020, og regjeringen så seg nødt til å stenge ned landet. I likhet med mange andre bransjer, ble idretten svært hardt rammet av tiltakene som regjeringen valgte å innføre.

– På det tidspunktet så det helt bekmørkt ut for min del. Jeg var i teorien ferdig med håndball, og et comeback var utenkelig, sier Isaksen mens hun rister på hodet.

Med nedstengte idrettshaller, treningssentre, trening- og kampforbud samt påbud om hjemmekontor, var det ingenting som tilsa at det skulle bli et comeback på Isaksen.

Konsekvensen av nedstengte treningssentre og idrettshaller ble at aktive folk måtte bruke kreativiteten, og finne andre måter å trene på. Mange valgte å ty til naturen, og bruke den som treningsarena.

Én gang håndball, alltid håndball

Til tross for at det på et tidspunkt nærmest var urealistisk å tenke på et comeback på banen, har Isaksen alltid vært en idrettssjel som aldri gir opp.

Hun fisker opp sin iPhone fra bukselomma, og viser frem bilder av seg selv fra da hun begynte med håndball.

Skjermen er så knust at man knapt klarer å tyde bildene. Hun skjelver litt i stemmen.

– Dette er meg som 6-åring, det er 23 år siden. Jeg har opplevd så mye, både positivt og negativt, på håndballbanen at jeg egentlig aldri vil slutte med håndball, uavhengig av hvor mye skader og sånt drit jeg har måttet eller må gjennomgå, sier Isaksen med en tåre i øyekroken.

For Isaksen ble trening i naturen på mange måter redningen – og vendepunktet. For mens treningsnekt og kampforbud herjet breddeidretten, så Isaksen sitt snitt til å utnytte muligheten til å trene seg opp igjen - og forhåpentligvis være klar til idretten fikk starte opp igjen.

– Jeg kommer fra en familie som elsker friluftsliv, og jeg har en far som jogger 5-10 kilometer ute nesten hver dag. En dag bestemte jeg meg for å bli med han på en joggetur, og det føltes overraskende bra, sier Isaksen.

Joggetur med faren ble en fast rutine for Isaksen. Etter hvert som kneet begynte å stabilisere seg, trappet hun opp gjenopptreningen ytterligere ved å inkludere kaste- og skyteøvelser i treningen.

Kjempet seg tilbake

Februar i år opphevet regjeringen alle tiltak for idretten, men på dette tidspunktet hadde Isaksen fremdeles ikke fått grønt lys fra fysioterapeuten til å spille for fullt igjen.

– Jeg trente smått med laget igjen, men fikk ikke lov til å trene 100 prosent. Det var småfrustrerende, men nå var jeg tilbake i trening med laget i alle fall, smiler Isaksen.

Etter sommerferien fikk hun omsider klarsignal. Hun kunne spille for fullt igjen. Men det tok imidlertid tid før hun gjenerobret startplassen sin på laget.

– Jeg måtte jo kjempe meg tilbake, det var ikke sånn at jeg kunne gå rett inn på laget og spille fast. Det er sånn det er i idrett hvor det er konkurranse om posisjonene, men det viktigste var at jeg nå var back on track, avslutter Isaksen.

Hun maktet det til slutt.

Tre år, to korsbåndsskader, to operasjoner og flere hundre timer gjenopptrening senere.

Nå løper Vilde rundt på parketten som om hun aldri har vært skadet. Kampen mot rivalen Lillestrøm blir en målrik affære. Jubelbrølene fra Isaksen er like høye for hver gang hun scorer - og noterer seg til slutt for åtte mål i kampen.