Å gå i døden for noen

Torsdag 18. november kl. 16:30: En kvinne i slutten av 20-årene er i ferd med å krysse veien ved Storo i Oslo. Ifølge et vitne står hun på den siste hvite stripen av fotgjengerfeltet, da et vogntog i lav fart treffer henne. Det siste hun rekker å gjøre, er å dytte barnevognen med sin to år gamle datter opp på en trafikkøy. Barnet overlever, men moren dør momentant.

Rakk hun å tenke noe før hun døde? Hvorfor handlet hun som hun gjorde?

En heltinne

Doktor i psykologi Franciso Pons mener handlingen er sammensatt, og at en forklaring blir rene spekulasjoner. Det kan tenkes at den unge kvinnen bevisst ofret seg for barnet sitt.

- Hun handlet nok automatisk, instinktivt og på refleks. Likevel tror jeg hun var klar over hva som skjedde. At hun visste hun ville dø, og valgte å ofre seg for barnet sitt.

Tenkte hun noen gang på seg selv?

- Jeg tror ikke hun vurderte å redde sitt eget liv. I en slik situasjon går alt veldig fort, og hun tok en beslutning i øyeblikket. Hvis hun hadde tenkt på både seg selv og barnet, ville kanskje begge dødd, sier Pons.

Han mener de små sekundene med bevissthet kvalifiserer til heltinnestatus, og at hun viste stort mot.

Psykolog Francisco Pons mener det den unge moren gjorde var heltmodig. Foto: Ingeborg Huse Amundsen

Genetisk

Pons forklarer handlingen med tilknytningsteorien i psykologi. Barn har et basalt behov for beskyttelse og kjærlighet for å kunne utvikle seg normalt. Dette gis gjerne av minst én primær omsorgsperson.

- Barnet søker beskyttelse, og omsorgspersonen har et genetisk behov for å verne barnet mot den «store, stygge ulven». I et evolusjonsperspektiv vil en mor eller far beskytte sin investering, sitt avkom, sier Pons.

Han er bekymret for toåringen.

- Barnet har mistet sin mor i en prekær alder der et slikt tap kan være veldig traumatisk.

Ikke alle ville gjort det samme

- Jeg tror ikke alle ville gjort det samme. Reaksjonen avhenger av hvor knyttet forelderen er til barnet. De fleste ville beskyttet barnet sitt, men det finnes mennesker som er mer selvsentrerte og indiviualistiske. Dette betyr ikke at de er dårlige personer, men at de reagerer annerledes enn de mer altruiske.

Ville en far ofret seg på samme måte?

- Også en far kunne reagert slik. Den moderne far er en omsorgsperson i sitt barns liv, og selv om han ikke kan gi melk, er barnet avhengig av ham og hans beskyttelse.

Hva ville du gjort?

- Jeg kunne ofret både nyre og hjerte til mine barn. Også til min kone. Men hvor stopper det? Jeg trenger nok veldig gode argumenter for å redde en person utover disse relasjonene.