Barnevern med multikulturelle mangler

- Alle jeg møtte i barnevernet var norske, så vidt jeg husker, forteller “Inez” (18), tidligere barnevernsbarn. Jeg møter henne på en kafé i bydel Gamle Oslo. Rundt oss er det livfylt, det er mange som er ute og spiser i dag. Over høytalerne spilles populære låte fra nittitalet.

- Typisk Grønland, smiler “Inez”. Det er her hun er oppvokst og det er her vi finner den største andelen innvandrere i byen.

“Inez” (18) har selv vært i kontakt med barnevernet

Tall fra Statistisk sentralbyrå i 2006 viser at det da, per tusen innvandrerbarn, var en nesten dobbelt så stor andel som havnet i barnevernssystemet, som per tusen etnisk norske barn.

Hun forteller meg at hun ikke ante det var så store forskjeller. Selv havnet hun i barnevernet på grunn av sin egen atferd og broren hennes som tidligere hadde vært i kontakt med barnevernet:

- Vi er fire søsken, og foreldrene mine kommer opprinnelig fra Marokko. Da jeg gikk på barneskolen følte jeg meg utenfor, ble mobbet og kranglet mye med lærerne.

I”Inez’ ” storebror hadde allerede vært i kontakt med barnevernet av lignende årsaker. Derfor tok de også tak i henne, og ønsket på et tidspunkt å plassere henne i et avlastningshjem, slik at foreldrene hennes skulle få fred.

Rundt bordene løper to små jenter. Den ene har på seg en lang rosa kjole, den andre en blå. Begge har hijab. De roper etter hverandre og forsøker å få oppmerksomheten fra familiemedlemmer på bordet ved siden av oss. “Inez” ser på småjentene og retter så et alvorlig blikk mot meg:

- Foreldrene mine ville ikke dette i det hele tatt! De var jo veldig glade i meg, og klarte fint å oppdra fire unger, i motsetningen til hva barnevernet trodde.

“Inez” tror ikke barnevernet vet nok om innvandrermiljøene til å kunne forstå alt om familiekultur og oppdragelse.

- Særlig gjelder dette familier som ikke kan norsk. Jeg tror de er redde for barnevernet, sier “Inez”

Skremmende og ukjent

- Barnevernet ofte ansett som et skremmende og ukjent fenomen i minoritetsmiljøene, og mangler multikulturell kompetanse, mener Abdullah Alsabeehg, tidligere nestleder i AUF Oslo.

Abdullah Alsabeehg (Ap) Foto: alsabeehg.origo.no

- Mennesker er ofte kritiske til det man ikke kjenner, og barnevernet kan oppfattes som en trussel av foreldrene, sier han. Alsabeegh etterlyseri mer flerspråklig informasjon og dialog for å forhindre frykt og gjøre det lettere å ta kontakt:

- I dag er det nesten ingen kontakt mellom barnevernet og minoritetsmiljøene i Oslo. Kommunen må etablere et tettere samarbeid med minoritetsorganisasjoner på dette feltet, mener han. På spørsmål om hvorfor økningen av barn med minoritetsbakgrunn i barnevernet har vært så kraftig, svarer han følgende:

- Barnefattigdom i Oslo er størst i områder med høy andel barn med innvandrerbakgrunn. Fattigdom henger ofte sammen med rusproblemer og vold, som igjen fører til et økt antall barn i barnevernet.

Ulike syn på oppdragelse

Mona Sandbæk, barnevernspedagog og forsker, mener at det også er andre årsaker til at så mange barn med minoritetsbakgrunn kommer i kontakt med barnevernet:

- Oppfatningene om barnets posisjon er nok annerledes i Norge enn i mange andre land. Dette fører til en del konflikter rundt tanker om barneoppdragelse og hva som er akseptert atferd, forteller hun.

Mona Sandbæk (foto: nova.no)

- Allikevel er det viktig å påpeke at hovedgrunnen til at barnevernet kontaktes er at det er uakseptable tilstander for barnet i hjemmet. Det er ikke til å skyve under en stol at det også skjer ting i innvandrerhjem som gir grunn til innblanding.

Familien til “Inez” var ikke fattig, men hadde andre problemer. Selv føler hun seg veldig integrert i Norge og mener foreldrene hennes hadde gode kunnskaper om barnevernet:

- I min familie visste vi godt hva barnevernet var, og vi var heller ikke redde for dem, forteller hun.

Forbedringspotensiale

Mona Sandbæk understreker, som Abdullah Alsabeehg, at kommunikasjonen mellom foreldre, skole og barnevern har et forbedringspotensial. Hun tror flere barnevernssaker kunne vært unngått om småsaker var blitt oppklart mellom foreldre og skole eller barnehage, slik det oftere blir når barnet har etnisk norske foreldre. Språket er en årsak til kommunikasjonsvanskene, mener hun, men hun tror ikke alle problemer kan løses med en tolk tilstede:

- Selvfølgelig kan det oppstå språkproblematikk, men ofte handler det enda mer om forståelse. Man kan godt snakke samme språk og samtidig ikke forstå et ord av hva den andre prøver å si, sier Sandbæk.

Multikulturelt barnevern
I Oslo, en by med rundt 40 % innvandrerbarn, er situasjonen spesiell. Barne-, ungdoms- og familieetaten kunne i 2008 melde om at 2 av 100 medarbeidere i barnevernet har minoritetsbakgrunn, mens 60 % av barna som er i fosterhjem har bakgrunn fra disse miljøene.

Dette behøver allikevel ikke å bety at kompetansen ikke er god nok. Lars B. Kristofersen hos NOVA (Norsk Institutt for Velferd og Aldring), har forsket på barn og barnevern i en årrekke. Han tror det er flere nordmenn som har god kulturkompetanse og gjør kommunikasjonen mellom barnevern og minoritetsmiljøene enklere.

Lars B. Kristofersen i NOVA Foto: nova.no

- Et mer ”multikulturelt” barnevern ville allikevel vært en berikelse, mener han.

”Inez” tror at det kan bety mye for barn som fortsatt har en sterk tilknytning til opprinnelseslandet sitt å bli møtt av barnevernsansatte med en lignende kulturell bakgrunn. Dessuten tror hun det kunne ha ført til at færre innvandrerfamilier tenkte på barnevernet med frykt:

- Hvis de som jobber i barnevernet kjenner til de forskjellige kulturene, vil de også kunne gi informasjon som innvandrerne forstår. Da vil de kanskje skjønne at barnevernet ikke bare kommer for å ta barna deres, men faktisk kan hjelpe, smiler hun