Dominikanere spiller ikke golf

Antropolog Christian Krohn-Hansen mener jordskjelvkatastrofen vil kunne forbedre det anspente forholdet mellom haitianere og dominikanere. Det understøttes av dominikanere i Oslo, som samtidig viser til en siste avisoverskrift fra en italiensk avis med fordømmelse.

– Det stod noe sånt som “mens haitianerne sulter i hjel, spiller dominikanerne golf.” Jeg mener…. Kom igjen! Ingen kan på noe vis hevde at det er sant, sier Mariel Olior oppgitt.

Hun og hennes felles samtalepartnere for kvelden - Felipe Diaz, Kennington Espinal og Alex Geneux - er alle dominikanere som følger nøye med på situasjonen etter jordskjelvkatastrofen. Alle er de opptatte av at haitianerne får hjelp, og at de får det av dominikanere. De forteller om sivile initiativ som tok form på den dominikanske siden allerede i løpet av timen etter at det første jordskjelvet brøt ut på ettermiddagen lokal tid, tirsdag den 12. januar.

– En halvtime etter hadde jeg fått mail fra en bekjent hjemme som sendte meg linker til ulike organisasjoner og grupperinger. De var allerede igang med organisering av mat og medisiner, forteller Felipe.

Spesielt har unge dominikanere engasjert seg nå.

– Aktiviteten på Facebook er stor. En stor konsert ble arrangert på mandag, der materiell og penger ble samlet inn fra de som måtte ønske å bidra. Noe fint er iferd med å skje, sier Mariel.

Tilbakeblikket.

Om noe fint er iferd med å skje med dominikaneres forhold til haitianere, var ikke det selvsagt på forhånd. I likhet med Krohn-Hansen innrømmer de fem dominikanerne at de historiske haitiansk-dominikanske stridighetene er noe hverken dominikanere eller haitianere lett kan overse eller glemme.

– Under og etter Rafael Trujillo, diktatoren som styrte landet vårt mellom 1930 og 1961, var det slik at man på et vis holdt avstand til Haiti. For haitianere var ikke hvite, de var svarte. Trujilos måte å tenke på var som europeernes på den tiden. Det perfekte var å være hvit, lys, ha fint hår. Hans policy var å bringe mange europeere, og andre mennesker fra verden rundt som var hvite, til Den dominikanske republikk, for å “blekne” dominikanerne. Spanjoler, italienere, tyskere… De skulle komme og “gjøre rasen bedre,” sier Felipe, og tilføyer:

– Nå tenker vi imidlertid annerledes. 

– Nå har vi kommet så langt at vi har begynt å tenke at vi er mennesker alle, uansett hvordan vi ser ut. Vi takler å være sammen alle sammen. Og det er jeg glad for, sier Kennington. 

Rette ut håret

Men ses det å være afrikansk fortsatt ned på?

– Vi er alle etterkommere av afrikanere. Men, folket har opp gjennom tidene blitt foret med denne tanken om at hvitt er bra, mens svart ikke er det. For eksempel er det mange som fortsatt ville se på håret hennes, sier Felipe, mens han peker på det tykke, tettkrøllede, sorte håret til Mariel:

– Som et problem. Det er ikke meningen at hun skal la håret sitt være som det, la det ligge som det gjør. Hun burde ha…. Hva heter det? Rettet det ut. Så når Mariel går med håret sånn hjemme, vil folk spørre om hun ikke kan gå til frisøren. Det er i eksempler som dette at tidliegere ideer fra Trujillo-tiden nå manifesteres, sier han, og fortsetter:

– Nå som katastrofen har brutt ut i Haiti, begynner også folk hjemme å spørre seg: Hva kommer de til å gjøre? Vil de komme stormende i masser til Den dominikanske republikk, i en slags invasjon? Da må media klart understreke at, nei, det er ikke tilfellet. Slik at vi vil fortsette å hjelpe; sånn at vi ikke glemmer at de virkelig trenger hjelp akkurat nå. Men den nedarvede formen for rasisme, hvis man kan kalle det det, eksisterer fortsatt blant dominikanere, og den kan fyre  når som helst. Vi unge kan definitivt kjempe imot dette. Men disse tankene sitter langt inne hos dominikanere.

Mariel bryter inn.

– For riktignok å ha sagt det: Jeg tror ikke problemet, når vi snakker om haitianere som kommer over grensen, er at de kommer stormende for å invadere Den dominikanske republikk. Problemet dreier seg heller om ressurser og muligheter, hva vi vil stå igjen med som land når haitianere migrerer til oss. Det handler om at haitianere tar jobber fra dominikanere. Dersom de kommer i massevis, vil dominikanere stå igjen med færre jobber - som egentlig var ment for dominikanere, og ikke haitianere. Det er det jeg tror anses som problematisk for veldig mange. Hadde vi hatt flere jobber, større ressurser, flere muligheter, ville ikke haitianere som kommer inn utgjort et så stort problem, sier hun.

Den samme retorikken brukes overfor arbeidsinnvandrere i Europa

– Nettopp. Man er her som der redd både for jobber og kriminalitet, sier Kennington.

– Så må man riktignok ikke glemme at det er haitianerne i Den dominikanske republikk som jobber som bygningsarbeidere, som jobber på plantasjene. De fleste dominikanere gjør ikke det lenger. Altså trenger vi også haitianerne, skyter Alex inn.

Bekreftes mytene?

Å dra til Den dominikanske republikk for å jobbe er riktignok ikke noe haitianere gjør med glede, uttrykker de fem dominikanerne.

– Min oppfatning er at de innstiller seg på å lide for å nå målet om å tjene nok penger, sier Felipe.

– Forteller en haitaner sin familie at han har planer om å finne arbeid i Den dominikanske republikk, vil han få den gjengse responsen: “Stikker du til Dominica, reiser du i krigen,” fortsetter han.

Hvordan er det for dere å reise over til Haiti?

– Noe interessant, smiler Felipe, før han forteller følgende historie: